LYNTOG-DEBATTEN:Framtiden i våre hender svarte i Dagsavisen (7/2) på min tidligere kronikk, og argumenterer fortsatt for at lyntog både er distrikts- og klimavennlig.
De trekker fram hurtigtog mellom Mandal og Stavanger som eksempel på distriktsvennlighet. Det er ingen tvil om at et hurtigtog som reduserer reisetiden mellom Mandal og Stavanger til en drøy time vil kunne bety mye for Mandal. Det vil redusere biltrafikken på E39 mellom de to byene. Men mer enn det: Lyntoget vil legge grunnlag for en enorm vekst i trafikken på strekningen. Prisen på hyttetomter i Mandal vil fyke i været, for å møte den økte etterspørselen fra Stavanger, og industrien i Mandal vil vokse når den integreres med det dynamiske næringslivet i Stavanger. Med en radikal økning i trafikken mellom Mandal og Stavanger kommer også økt behov for regional trafikk mellom regionens idylliske bolig- og hyttestrøk og Mandal sentrum. Så lenge staten tar kostnaden med den enorme investeringen i å bygge togbanen, kommer vekstpotensialet for Mandal-regionens næringsliv, arbeidsliv og forbruk til å være stort.
Lyntog er en kapitalintensiv investering som forutsetter vekst, og som på effektivt vis skaper vekst. Økonomisk vekst. Vekst i trafikken mellom regionale sentra, med store ringvirkninger for vekst i regionene. Det er derfor kineserne bygger dem.
Jeg er ingen edsvoren motstander av all form for økonomisk vekst, men jeg tror at hvis vi skal ta klimaproblemet på alvor, er vi nødt til å ta oss tid til å gå litt langsomt fram, selv om mange sier vi har dårlig tid. Noen må argumentere for litt mer av den langsomheten som Ragnhild og Erik Dammann står for, med sine roturer til Sørlandet, og sine tanker om å avløse vekstlogikken med en annen samfunnsform. Den tradisjonen fra Dammann synes jeg Framtiden i våre hender burde føre videre. Ikke fordi jeg tror på noen snarlig revolusjon, men fordi det er dumt hvis vi haster så fort til verket at dagens klimaløsninger ender opp som morgendagens klimaproblemer.