Henger ikke på greip
Jeg ser det til stadighet i stillingsannonser som henvender seg til folk med samfunnsvitenskapelig bakgrunn. Kravene virker veloverveide inntil jeg støter på et paradoks. Man krever gjerne to eller flere år med relevant erfaring, samtidig som man ønsker nyutdannede velkommen som søkere. Leste jeg riktig? Man innbiller seg at en nyutdannet (gjerne i en alder fra 24 – 26 år) skal sitte inne med over to års relevant erfaring? Det sier seg selv at det ikke henger på greip. I hvert fall ikke med den metoden innen høyere (samfunnsvitenskapelig) utdanning vi har per i dag. Ryggsekken er stappfull av teoretisk kompetanse, men praksis er det dårligere med. Vel kan man engasjere seg i studentorganisasjoner, men det er grenser for hvor mange ledere (jf erfaring) en studentorganisasjon kan ha. Man snakker høyt om og lovpriser "høyere utdanning", og når man så søker jobb i etterkant blir avslag gjerne begrunnet med mangel på praksis. Utdanningssystemet virker ikke å ha tilpasset seg. I hvert fall blir det fra dag én av sagt lite (eller ingenting) om betydningen av praksis ved siden av teori. Og jeg, for min del, føler det er dårlig samarbeid mellom universitet og potensielle arbeidsgivere i tillegg. Her har definitivt samfunnsvitenskapelige fakulteter mye å lære av fag som sykepleien, pedagogene og medisinutdanning.
Tettere samareid trengs
Universitetene/instituttene, potensielle arbeidsgivere, så vel som politikerne, har en del å ta tak i på dette området. Faktum er at man trenger erfaring for å få jobb, og man trenger jobb for å få erfaring. Og praktikanter er i tillegg billige i drift, så og si. I Tyskland har man gjerne praksis på tre måneder eller på ett semester, alt ettersom. Siden praktikum ikke alltid er betalt, så kan man med rette spørre seg hvordan man finansierer seg selv i løpet av praksisperioden. I følge en tysk venn av meg så finansierer man seg gjerne ved hjelp av sommerjobben man har, og/eller ved hjelp av foreldrene sine. I Norge har vi også Lånekassen. Jeg mener at en praksisperiode som har relevans i forhold til studiet bør bli delvis finansiert gjennom Lånekassen, delvis gjennom arbeidsgiver, og kanskje delvis gjennom egne oppsparte midler (dersom mulig). Men slike detaljer kan man alltids diskutere videre. Uansett er det liten tvil om at framtidige, potensielle arbeidsgivere har mye å tjene på å gi praksisplasser til motiverte studenter. I tillegg bør studenter fra dag én bli oppmuntret til, og fortalt viktigheten av, å søke seg inn på praksisplasser – det være seg i offentlig, privat eller frivillig sektor. Men uten tett samarbeid mellom univeristeter/høyskoler, næringslivet, offentlig og frivillig sektor, samt lokal og fylkespolitikere, så vil ikke dette fungere i praksis.
Så fasiten er at arbeidsgiverne i Norge bør bli mer bevisst ovenfor nytten av å avse praksisplasser (det er jo fullt ut mulig at man har en framtidig hardtarbeidene og lojal ansatt i studenten som får praksisplass), samt at studentene ved studiene bør få hamret inn viktigheten ved jobbpraksis og frivillig arbeid. Insituttene og arbeidsgiverne bør kollaborere tettere. Og våre lovgivere bør legge til rette at dette kan skje.
Hvorvidt vi overvurderer høyere utdanning er én ting, en annen ting er at man bør få på plass et system hvor studenter kan få relevant praksis i løpet av studiet sitt. På den måten står de bedre rustet til å møte stillingannonsenes krav. Systemendring tar gjerne tid, så kjære politikere, private og offentlige ledere, og universitetsansatte: Vær så snill og start med endringsprosessen i morgen! Jo før, desto bedre.