Rapport fra Europas elendige

«Snøen på Kilimanjaro» er også tittelen på franskmannens film, som i likhet med forgjengerne henter handling fra hans egen hjemby Marseilles arbeiderklassestrøk. Guédiguian særmerker seg gjennom å speile storsamfunnet gjennom havnebyens falmende glans, og gjennom å bruke de samme skuespillerne i film etter film, som kona Ariane Ascaride og Jean-Pierre Darrousin. «Byen er stille» og «Marie Jo og hennes to elskere» er filmer som har vunnet internasjonal hyllest. Han framstår som bitende politisk, men er også varm om hjertet når han lager sine mellommenneskelige dramaer med Marseilles drabanter i bakgrunnen.
«Snøen på Kilimanjaro» åpner med at en arbeidsleder må lese opp navnene på de i havnebedriften har fått sparken av ledelsen. I solidaritet med de utstøtte har han lagt sitt eget navn inn i bunken. Det er utgangspunktet for en historie om et aldrende ektepar som skal feire inngangen på livets siste halvdel, men også om en personlig feide med eurokrisen og en raknende ideologi som bakteppe.

Eurokrisen
– Motsetningene som dannes arbeiderklassene imellom blir for meg falske motsetninger. De forskjellige gruppene setter hverandre opp mot hverandre i stedet for å samarbeide, sier Guédiguian når vi møter han i Tromsø under filmfestivalen.
Filmens tittel er først og fremst hentet fra en enormt populær sang i Frankrike, men referer selvsagt også til Hemingway, som en metafor på at drømmene våre smelter som snøen på Kilimanjaro, mener Guédiguian.
– Den opprinnelige tittelen var Victor Hugos dikt «De fattige og forlatte», sier Guédiguian, som er kjent for å skrive filmmanus ut fra ideen om en tittel.
– Men Victor Hugos tittel ville kanskje vært for pessimistisk selv til deg å være?
– Ja, men denne gangen ville jeg også overraske. Hva har Guédiguian med snøen på Kilimanjaro å gjøre? Folk vet jo at jeg lager film om arbeiderklassen, med fattige folk som tema. Krisen har eskalert de siste månedene, men det begynte for flere år siden og manuset ble til for halvannet år siden. Da ville vi gyve løs på eurokrisen og undersøke hvilken effekt den har på de fattigste i dag. Krisen i Europa og eskaleringen i arbeidsløsheten har forsterket splittelsen mellom de forskjellige forgreiningene av fattige arbeidere, spesielt i forstedene og i de klassiske sentrumsnære arbeiderstrøkene. Og mellom de gamle og de unge og ikke minst mellom de franske arbeiderne og gjestearbeiderne.

Pessimist
– Hvordan ser du på utviklingen i Marseille i løpet av de to årene som har gått siden du begynte på manus?
– Det har ikke forandret seg stort. Foreløpig er ikke Frankrike så hardt rammet som i Spania og Hellas, men jeg er svært pessimistisk på vegne av franske arbeidere i framtida. Så lenge majoriteten tror at kapitalismen fortsatt kan være bærekraftig, vil vi ikke se noen bedring. Det vi trenger er en intellektuell revolusjon i samfunnsutviklingen som sådan, og foreløpig er det slik at de som sitter med makten ikke har evnen til å tenke nye tanker. Vi har større og større tendens til å helle mot tekniske løsninger som om krisen var et resultat av naturlover. Vi foreslår ingen alternative løsninger på hvordan vi skal fortsette å produsere og samtidig dele godene.
– Du filmdebuterte i 1980, og er en del av den franske etterkrigsgenerasjonen. Sett fra din egen politiske generasjon, hvor var glapp det?
– Det er enkelt. I over et århundre var alternativet den kommunistiske tanken, og denne tanken har gått tapt. De siste 30 årene har vi ment at løsningen har ligget i globaliseringen. Jeg mener derimot at vi må evaluere den kommunistiske tesen og se hvordan den kan benyttes i dag. Jeg er ingen nostalgiker på kommunismens vegne, men jeg tror ikke de kommunistiske grunntankene er uforenlig med frihet og individuell handlefrihet.
– Det er ikke sikkert en fransk presidentkandidat som Eva Joly vil være enig med deg?
– Hun skal du ikke avskrive! Eva Joly er mer radikal og sosialt bevisst enn alle De grønnes ledere har vært tidligere. Det er ikke uinteressant det hun står for og det hun foreslår, sier han og understreker sympatien for den norskfødte politikeren og korrupsjonsjegeren med pekefingeren.

Forlater Marseille
Etter «Snøen på Kilimanjaro» er Guédiguian usikker på hva mer han har å si om arbeiderklassen i hjembyen. Det vil gå noe tid før han returnerer til Marseille.
– Først om fire-fem år vet vi hvordan Europa blir seende ut. Vil EU eksistere? Kanskje Norge er med i Eu? Nei, kanskje ikke, men det må gå tid før jeg returnerer til temaet og arbeiderklassen, sier Guédiguian, som også tidligere har forlatt Marseille til fordel for dramaer fra den nyere historien. Han har laget et kritisk stykke film om den franske motstandsbevegelsen, og han har laget et filmportrett av François Mitterrand. Nå vil han lage film om en annen viktig del av sin egen forhistorie, nemlig folkemordet i Armenia. Guédiguian er opprinnelig armener, og i 2015 er det 100 år siden folkemordet som Tyrkia ennå ikke vedkjenner seg. Nylig utvidet Frankrike sin anerkjennelse av folkemordet gjennom å utstede en lov som gjør det forbudt å fornekte folkemordet. En lignende anerkjennelse har flere andre europeiske land vedtatt, blant dem Sverige.
– Siden 1970-tallet har det vært en strategi for å sette omringe det tyrkiske diplomatiet. Uansett hvor i verden det befinner seg en armener vil vedkommende se det som en plikt å oppsøke offentlige instanser og mindre grupperinger med makt for å oppfordre til å anerkjenne folkemordet. Også flere byer og lokale miljøer har på den måten stått opp for armenernes sak og gitt sitt offentlige tilsagn. Jeg vil ikke lage en film som er et direkte historisk bilde på selve folkemordet, men fokusere på nettopp denne strategien, sier Guédiguian.