Kultur

Makten i stille motstand

Hva har de stille protester i norsk holdningskamp betydd?

Nye generasjoner kan lære mer om det i disse dager, nå når den amerikanske statsviteren Gene Sharp (87) er i Oslo. Sharp møter publikum og overværer premieren på filmen «Hvordan starte en revolusjon», regissert av Ruaridh Arrow. Den tar for seg den ikke-voldelige protestens mange former i dagens verden og har fått brennende aktualitet med den arabiske våren, kampene i Syria og protestene mot Putins velde i Russland.

Det er ikke første gang Sharp er i Oslo. Til media understreker han at Norge på mange måter har gitt inspirasjonen til hans studier om ikkevoldelig motstand mot diktaturer. Og ikke tilfeldig faller hans besøk sammen med markeringen av 100-årsdagen for Arne Næss’ fødsel. Her er trådene mange. Gene Sharps besøk minner oss om noen tradisjoner i historie og samfunnsvitenskap Norge har grunn til å være stolte over.

Det var miljøet rundt Arne Næss og direktør Erik Rinde ved Institutt for samfunnsforskning på 1950-tallet i Oslo som ga støtet til Sharps forskning. Næss og senere Johan Galtung hadde lenge vært opptatt av Mahatma Gandhis ikke-voldslære i kampen mot britisk kolonistyre. De utga bøker om Gandhi i atomalderen og Gandhis politiske etikk. Senere skulle disse tre få tilskudd av Adam Roberts som skrev om totalforsvar og sivilmotstandens teknikk, om vilkårene for ikkevoldelig motstand. Roberts har senere som professor i internasjonale studier i Oxford nedlagt et betydelig arbeid for å styrke FNs rolle som mellomfolkelig megler og fredsbeskytter. Glemmes skal heller ikke Johan Galtungs «Forsvar uten militærvesen», en studie delvis basert på hans egen pasifisme. Som militærnekter tilbrakte Galtung måneder i fengsel på 1950-tallet, en erfaring som senere ga opphav til hans studier om fengselssamfunnet. Her er også en tradisjon i norsk sosiologi og kriminologi som har betydd mye. Er denne tradisjonen kontroversiell? Selvsagt. I dagens situasjon hvor mye av samfunnsforskningen er oppdragsforskning, er det grunn til å minne om den verdi engasjert samfunnsforskning kan ha for å utvide grensene for hva vi tror er mulig.

Blant dem som møter Sharp i disse dager, er også ekteparet Mari Holmboe og Hermann Ruge. De to var aktive rundt Pax-kretsen og Institutt for samfunnsforskning og var med i det forberedende arbeidet til det som ble PRIO, Institutt for fredsforskning, i dag en internasjonalt anerkjent institusjon.

Men også bredere miljøer var en inspirasjon. Sharp har selv pekt på Thomas Chr. Wyllers doktoravhandling fra 1958, «Nyordning og motstand». Det er en studie av sivilsamfunnets innbitte motstand mot Quisling-regimets planer om å ensrette det norske samfunnet i nazistisk ånd. Her gjaldt det livet selv - og norske grunnverdier. Argumentet om at ikkevoldelig motstand er umulig stilt overfor slike fiender, faller her. I Norge ville Quisling innrullere alle lærerne i Norsk Lærersamband, et korporativt organ, som vi kaller det, organisert ovenfra på fascistisk vis for å holde kustus på lærerne og sikre at de forkynte nazismens budskap (eller gi mulighet til å si opp dem som ikke ville). Altså monopol for undervisningspersonalet i Lærersambandet. Lærerne formulerte et felles protestskriv og meldte seg ut av de organisasjonene som nazistene ville overta. Slik ble organisasjonene tomme skall av liten verdi for de krefter som ville bruke dem som springbrett for å overta dem innenfra - «kommissarisk» som det het blomstrende omskrivende i nazisjargongen. Samme vinter, i 1942, ble det drevet fram en stille protest, i regi av bevisste kvinner, en foreldreaksjon - med appell om at foreldre måtte støtte lærerne og prestene ved å protestere mot tvungen tjeneste i Nasjonal Samlings Ungdomsfylking, også med stor oppslutning.

Thomas Chr. Wyller (f. 1922) var selv med som ung i motstandskampen. Han satt på Grini etter å ha blitt tatt for spredning av illegale aviser i rogalandsområdet. Han har selv skrevet om tiden på Grini og om norsk politikk etterpå, ikke minst den urolige sommeren 1945. Neppe tilfeldig ble studiet av organisasjonssamfunnet et av Wyllers interesseområder som statsviter.

Også her er en linje som Gene Sharps besøk bringer opp til overflaten når han i disse dager med rette hylles som den stille protestens far. Sharps egen bok fra 1993, på norsk «Fra diktatur til demokrati», er bare en liten del av et større forfatterskap om ikkevold.

Sunday Times har sammenlignet denne bokas status med Marx‘ kommunistiske manifest og Maos røde bok. Men det er en avgjørende forskjell her. Gene Sharp vil gi folket intellektuelle og strategiske våpen for å sette i gang egen frigjøring, til beste for demokratiet som en sivilisert samværsform og fornuftsbasert beslutningsform. Da han ble rost for Mubaraks fall, repliserte Sharp: «Det er ikke meg som har gjort dette, det er folket.»

Om han havner på bordet blant de noble foreslåtte kandidater til årets fredspris? Helt sikkert.

«Ikke tilfeldig faller hans besøk sammen med markeringen av 100-årsdagen for Arne Næss’ fødsel.»