Pål Kulø Lønseth la på statsminister og justisministers vegne fram en rekke tall, og feiret det hele med å fortelle at dette var deres "Svar til Papirløskampanjen".
Da vil jeg gjerne benytte anledningen til å gi mitt svar til Lønseth, Faremo og Stoltenberg.
1000 straffedømte er sendt ut - flott. Hvor mange av disse var asylsøkere? Står ikke. Det som står er at de fleste av de straffedømte ble returnert til Polen, Litauen......men Lønseth har ingen kvaler med å legge fram disse tallene i tett sammenheng med returtall for asylsøkere, og være med på å opprettholde konnotasjonene mellom "asylsøker" og "kriminell".
100 unger er sendt ut aleine - til hvor? "Et annet europeisk land"....unger som er rammet av Dublin-ordningen, med andre ord, og som sendes som pakkepost i europa til de er gamle nok til å få avslag.
6565 som søkte beskyttelse og fikk avslag er tvangsmessig deportert. Flertallet av disse har aldri gjort en katt fortred, men fikk ikke beskyttelsen de har rett til å påberope seg, og turte likevel ikke stole på at Utlendingsmyndighetenes vurdering av "fremtidig forfølgelsesfare" er så lav at det ikke representerer risiko ved retur. Blant disse er traumatiserte, torturskadde, voldtatte, politisk fengslede, motstandsfolk, mennesker som har fått avslag på bakgrunn av "svekket troverdighet" over bittesmå detaljer i sine historier.
De færreste av disse 6565 er lengeværende uten oppholdstillatelse - den gruppen Papirløskampanjen i første rekke retter seg mot. De fleste lengeværende papirløse (som har vært her i 5 år eller mer etter avslag) kommer fra land som Etiopia, Eritrea, Iran, Palestina - land vi i meget beskjeden grad returnerer mennesker til. Vi har returavtale med Iran, likevel ble kun 26 mennesker returnert til Iran i fjor - hvorav i allefall en havnet direkte i fengsel (Rahim Rostami).
Til Etiopia tvangreturnerte vi nøyaktig ingen, og til Eritrea returnerte vi 1 person. Politiets Utlendingsenhets tall viser at ingen ble returnert til Vestbredden eller Gaza...men det er statistikklureri. Det ble returnert mennesker til Jordan og til Egypt, og derfra var det hhv Jordan og Egypt som deporterte videre til Vestbredden og Gaza, må vi kunne anta. De lengeværende papirløse returneres med andre ord ikke - de beholdes i et uverdig limbo langt under fattigdomsgrensen, og uten rett til å livnære seg.
Den frie viljen til å returnere har blitt sterkere iflg Lønseth. Statssekretæren og justisdepartementets definisjon av fri vilje ligger tettere opp til Hellig olavs definisjoner av frivillighet rundt kristningen av Norge, enn til Aristoteles drøftinger av forutsetninger for en fri viljesutøvelse.
Samrøren og konnotasjonsbyggingen anvendes avslutningsvis til et retorisk stunt, hvor statssekretæren på oppdrag fra justismnisteren trekker følgende konklusjoner i forhold til papirløskampanjens ønske om å gjøre det lettere for disse å arbeide;
"- Det vil føre til at færre vil returnere frivililg, det blir vanskeligere å få tvangsreturavtaler, det vil alvorlig svekke utlendingforvaltningen, det vil svekke asylordningen og ikke gi oss mulighet til å hjelpe de som trenger det aller mest og de med beskyttelsesbehov, ramset Lønseth opp"
Dette er påstander han er uten forskningsmessig belegg for å si. Han må gjerne repetere og gjenta, men det blir ikke mer sant av den grunn. Men det virker på lyttere og lesere, og det er en uredelig måte å håndheve politikk på.
Den mest opprørende setningen for de av oss som har lest mer enn vg på dette er den siste -" de som trenger det aller mest og de med beskyttelsesbehov". Sårbarhetsvurderinger gjøres ikke, barnekonvensjonen overprøves, rettssikkerheten er elendig på asylinntaksprosessen, jeg kan fortsette og fortsette.....
Justisdepartementet har ikke dekning for å si at i dag hjelper vi de som trenger det aller mest og de som har beskyttelsesbehov. Det er nettopp dette som gjør at noen av oss blir svært opprørte når vi leser uttalelsene. De færreste vil ha ordninger som gjør at "alle" får asyl. Jeg er likevel overbevist om at de fleste nordmenn vil at de som søker beskyttelse hos oss skal få en rettssikker og god behandling, og kan de ikke returnere eller returneres, må likevel menneskeverd være vårt viktigste styringsredskap i hvordan vi behandler dem.
At antallet asylsøknader til Norge har gått ned med nesten 50% er ikke drøftet. Har verden blitt et fredeligere sted med mindre forfølgelse, voldtekter, terror, tortur og krig, slik at svaret ligger i at færre behøver beskyttelse? Eller er det slik at landet vårt ikke makter å beskytte de som kommer? Har det med 48-timersregelen å gjøre? Hvordan er den anvendt tro? Har noen forsket på dette?
Derfor er mitt svar på vegne av mine venner; Prøv igjen, Lønseth. Dette var for dårlig.