Denne innledningen holdt jeg for Justisdepartementet fredag 25. November, på internasjonaledagen mot vold mot kvinner.
Utfordringer i det videre arbeidet for å bekjempe voldtekt
Jeg skal si noen ord om det videre arbeidet med å bekjempe voldtekt. Grunnen til at jeg kan si noe om temaet, er at jeg selv har opplevd det. Det hendte en søndag morgen, en novemberdag i 2007.
Serievoldtektsmannen slo meg i ansiktet, dro meg i håret bort til et hjørnet, holdt hånden foran munnen min slik at jeg fikk pusteproblemer, samtidig som han truet å drepe meg dersom jeg ikke tok av meg klærne. Av frykt for mitt liv lot jeg han voldta meg.
Dette er noe av det jeg stod fram med i VG 2. november i år. Jeg har kommet videre den dag i dag, og jeg nekter å forbli et offer. Men det er fortsatt der mange der ute som sliter og vil få livet ødelagt, hvis ikke vi får nok fokus på å forhindre dette. Utfordringene må ta utgangspunkt i ofrenes erfaringer. Men jeg ønsker å løfte blikket, jeg ønsker å løfte dette opp på et politisk nivå.
Jeg husker selv mine reaksjoner i etterkant av voldtekten den dag i dag. Blod, tårer, knust selvbilde, skam, skyldfølelse. Jeg husker lukten av mannen på voldtektsmottaket. Det er som noen har drept sjelen din. Jeg kan fortsatt ikke beskrive det godt nok.
I etterkant av oppslaget har mailboksen glødet med hilsener og støtte fra ukjente og kjente. På Twitter og Facebook har jeg blitt hyllet. Men jeg må si at det sterkeste inntrykket jeg har fått den siste tiden er fra ofre der ute som har fortalt meg sin historie. Det betyr så mye og gir meg styrke videre i kampen mot voldtekter.
Men hva kan gjøres?
For det første: anmeld voldtekten.
Mange har fortalt meg at de ikke har anmeldt hendelsen, noen har til å med ikke fortalt det til sine nærmeste og jeg vet om godt voksne kvinner i dag som fortsatt sliter etter å ha opplevd voldtekt i ung alder. Jeg har lært mye av å ha stått fram i media og engasjert meg politisk i saken. Jeg har sett hvor mange som ikke anmelder, hvor lite oppfølging ofre får og hvor lite opplysninger det er om resurssenteret for ofre der ute.
For det andre: bedre oppfølging på voldtektsmottaket.
Det har blitt meldt om lange ventetider på overgrepsmottak rundt i landet. I tiden rett etter overgrep er ofre ofte både sårbare og traumatisert. Å måtte vente lenge på hjelp kan føre til ytterligere skade, og er helt uakseptabelt. Voldtektsmottaket er ofte det første stedet disse menneskene kommer til etter at overgrep har skjedd, og å ivareta dem her er svært viktig. Vi er nødt til å sikre at dette tilbudet er godt nok – over hele landet.
For det tredje: holdningsendringer.
Dette er det viktigste og vanskeligste måten å forebygge voldtekter. Holdningskampanjer kan ofte virke naive. Men voldtekt handler alltid om forakt for kvinner, for vår frihet og selvstendighet. Alle tiltak må ta utgangspunkt i det.
Skolen er den viktigste areaen. Holdningskampanjer for rettferdighet og likhet må få en mye viktigere plass, og gjennomsyrer alle deler av pensum fra lave klassetrinn. Alle tilløp til skjellsord og trakassering må slås ned i starten. Det er ikke greit å kalle jenter for horer, det er ikke greit å beføle eller tafse på intime deler. Spesielt viktig er dette for ungdom som er oppvokst i hjem preget av æreskultur. Noen tiltak bør rettes mot asylsøkere som akkurat har kommet til Norge, andre for ungdom med minoritetsbakgrunn som vokster opp her.
Jeg har selv opplevd å bli kalt "hore" på åpen gate og blitt fortalt at jeg fortjente å bli voldtatt fordi jeg flyttet hjemmefra i ung alder.
Sånn kan vi ikke ha det i ett land som Norge!