Mange har lurt på hvorfor jeg har valgt å stå fram med min historie om voldtekt. For meg var 22. juli 2011 et vendepunkt. Da jeg leste om hvordan ungdommene på Utøya hadde spilt døde for å skjule seg for gjerningsmannen, kom min egen fortelling tilbake. Redselen. Dødsangsten. Hvordan jeg selv oppgav all motstand, for å redde mitt eget liv.
På forhånd tenkte jeg at dersom et eneste offer kan føle seg litt bedre eller sterkere av at jeg står frem, er det verdt det. Og mailboksen har glødet, med støtte og sterke historier fra andre ofre. Det varmer. Men nå er tiden inne for å ta debatten. Hva får folk til å voldta? Og hvilke holdningsendringer kan være med å forhindre det i fremtiden?
Det er forskjell på forklare hvorfor gjerningsmannen gjorde det han gjorde, og unnskylde han. Jeg har alltid lurt på hvorfor asylsøkeren fra Togo voldtok meg. Var det hevn på samfunnet? Fordi han ikke fikk asyl eller oppfølging? Kulturelle verdier? Kvinnesyn? Eller handlet det rett og slett om at mannen var psykotisk? Spørsmålene spinner rundt i hodet mitt hver gang debatter om voldtektsmenn kommer opp.
Det er forskjell på voldtekter. De aller fleste voldtekter i Norge begås av vanlige mennesker som kjenner hverandre, i hjemmet, på nachspiel eller på institusjoner. I det siste har det imidlertid vært fokus på overfallsvoldtekter. Sannsynligvis er det ikke én enkel grunn til hvorfor en person overfallsvoldtar. Men hvis vi går dypere i bakgrunnen deres, vil vi ofte se noen fellestrekk. Mange er asylsøkere, de fleste er enslige menn i 20-årene, mange har ikke lovlig opphold i Norge.
Jeg husker rettsaken. Blikket hans. Måten han snakket på. Hvor lite medfølelse han viste ofrene. Hvordan han skygget unna. Men historien han fortalte om å være asylsøker gjorde sterkt inntrykk på meg. Hvordan han ble behandlet på mottaket og hvor lite oppfølging han fikk. Jeg gikk fra å føle hat og frustrasjon til å leve meg inn i hverdagen som asylsøker. Hvordan ble han behandlet på mottaket? Ikke misforstå, de aller færreste asylsøkere voldtar, selv om de blir behandlet dårlig. Men jeg ble mer opptatt av god og riktig oppfølging.
Men hva er egentlig gode og effektive tiltak? FRP vil straffe asylsøkere kollektivt. Som sosialdemokrat mener jeg imidlertid at dette er mer komplisert – siden det finnes mange typer voldtekter og ulike gjerningsmenn. Holdningskampanjer kan ofte virke naive. Men voldtekt handler alltid om forakt for kvinner, for vår frihet og selvstendighet. Alle tiltak må ta utgangspunkt i det.
Skolen er den viktigste areaen. Holdningskampanjer for rettferdighet og likhet må få en mye viktigere plass, og gjennomsyrer alle deler av pensum fra lave klassetrinn. Alle tilløp til skjellsord og trakassering må slås ned i starten. Det er ikke greit å kalle jenter for horer, det er ikke greit å beføle eller tafse på rumpa. Jeg har selv opplevd å bli kalt ”kæbe” eller ”hore” på åpen gate og at jeg fortjente å bli voldtatt fordi jeg flyttet hjemmefra i ung alder. Sånn kan vi ikke ha det i ett land som Norge!
Spesielt viktig er dette for ungdom som er oppvokst i hjem preget av æreskultur. Noen tiltak bør rettes mot asylsøkere som akkurat har kommet til Norge, andre for ungdom med minoritetsbakgrunn som vokster opp her. Vi kan lære av tiltak som det svenske Sharaf hjälter og Sharaf hjältinnor for jenter. Dette er prosjekter som gjennom dialog og trening skal gjøre gutter og jenter bedre rustet til å møte en moderne, likestilt verden. Gjennom fem steg kan man selv bli en ”Sharaf helt”, og lære andre et positivt kvinnesyn. Noe slikt burde være mulig i Norge også!
Jeg håper at voldtektsproblematikken har kommet litt nærmere ved at jeg fortalte min historie. At voldtektsofre ikke bare er et tall i en statistikk. Kanskje er det viktigste som kommer ut av dette at skammen for ofrene blir litt mindre, og åpenheten litt større. Da vil vi bli bedre rustet til å bekjempe voldtekt. Det er aldri offerets skyld!