I dag er det FNs menneskerettighetsdag. Det siste året har vi vært vitne til at folk over hele verden har stått opp og sagt at ”nok er nok”. I konteksten av den globale finanskrisen går brudd på politiske og sivile menneskerettigheter på den ene siden, og brudd på økonomiske og sosiale rettigheter på den andre, hånd i hånd.
10. desember 1948 ble Verdenserklæringen om menneskerettigheter vedtatt. Da kom de daværende medlemmene av FN frem til en rekke verdier som i dag blir ansett for å være universelle. De politiske og sivile rettighetene gir individet rett til å ytre seg fritt, organisere seg politisk og i fagforeninger, delta i fredelige forsamlinger, bevege seg fritt, og til å bli ansett som uskyldig inntil det motsatte er bevist. De økonomiske og sosiale rettighetene gir oss rett til arbeid og beskyttelse mot arbeidsløshet, en rettferdig lønn som sikrer en verdig tilværelse, sosiale ytelser og helseomsorg, bolig og rett til utdanning. Det er staten som er pliktig til å innfri disse rettighetene.
Det siste året har vi sett hvordan politisk og økonomisk misnøye har ført til en bølge av folkelige opprør i de arabiske landene, og hvordan folkemassene i flere land har lykkes i å velte autoritære ledere. Vi har sett hvordan mange statsoverhoder har tviholdt på makten og skruppelløst slått ned på enhver politisk motstand med grove menneskerettighetsbrudd, inkludert nedslakting av egen befolkning. Også i vestlige land som USA, Storbritannia, Hellas og Italia har vi sett en bølge av demonstrasjoner, okkupasjoner og streiker det siste året. Disse er et resultat av finanskrisen (som ikke lenger bare er finanskrise) og av de tiltakene som blir iverksatt for å komme ut av det økonomiske uføret.
Mens ordet ”revolusjon” har fått en positiv klang i mainstream massemedia og mens de fleste kan enes om at opprørerne i de arabiske landene er nåtidas helter, har ikke demonstrantene i vestlige land fått samme status. Den britiske menneskerettighetsadvokaten Michael Mansfield har påpekt at ”vi hyller de [opprørerne] fra den arabiske våren og fordømmer den vold som brukes mot dem av deres regjeringer, men våre egne rettigheter lar vi smuldre opp”. Videre hevder han at ”det blir begått et direkte angrep på folkets rett til å gå ut på gaten og vise solidaritet og samhold med andre av samme mening og holde fredelige demonstrasjoner.” Mansfield er forsvarer for Alfie Meadows, en 20 år gammel britisk filosofistudent som fikk hjerneblødning da han ble slått i hodet av opprørspolitiet på en demonstrasjon mot kutt i utdanningssektoren. Pussig nok er det Meadows som har blitt rettslig forfulgt for ”violent disorder”.
Meadows er ikke alene om å ha blitt utsatt for politivold, det er mange eksempler på at fredelige demonstranter i vestlige land blir fysisk krenket. Men bruddene på politiske rettigheter kommer ikke alene. Den globale finanskrisen rammer også en rekke økonomiske og sosiale rettigheter som er definert i FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter. I 2008 så vi hvordan krisen rammet fattige amerikanere med boliglån og førte til at de mistet taket over hodet. Staten klarte ikke å beskytte folk mot et uansvarlig finanssystem som staten selv var en del av. Også svarene på finanskrisen, altså tiltakene som skal få landene ut av uføret, er i direkte konflikt med sosiale og økonomiske rettigheter.
I Hellas har sparetiltakene betydd oppsigelser av offentlig ansatte, dype kutt i offentlige velferdsordninger som helse og utdanning, og 30 prosent reduksjon av offentlige lønninger de siste to årene. Den konservative økonomiske politikken som inngår i det man kaller ”redningspakker” innebærer en hard budsjettdisiplin, og dette betyr mindre penger i sirkulasjon, mindre etterspørsel og færre arbeidsplasser. Mellom 2009 og 2011 har arbeidsledigheten i Hellas doblet seg fra 9 til 18 prosent, ungdomsledigheten er nå oppe i 40 prosent og antall hjemløse har økt med 25 prosent. Både arbeid, utdanning og bolig er menneskerettigheter, men dette nevnes sjelden i debatten om finanskrisen.
Det at folk reiser seg i protest og at bevegelser som Occupy Wall Street har fått vind i seilene bør sees som et skritt i riktig retning. Finanskrisen har ført til en overføring av ressurser fra de brede lagene av befolkningen til en liten elite. Mens staten har reddet banker som var i ferd med å gå under, må vanlige folk betale regninga nå. Derfor er kampen om økonomien også en kamp om menneskerettigheter. Kanskje er det på tide å trekke frem FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter når veier ut av krisen diskuteres?
Victoria Backer-Grøndahl Stadheim
FN-sambandet Øst