Kultur

HRS taler ikke min sak

Integrering er noe annet enn assimilering. I Norge ønsker man å integrere og dessverre ser jeg ikke hvordan HRS har bidratt til det. De har svartmalt muslimer. De har gått over den grensa som gjelder ytringsfrihet og beveget seg mot religionhets.

Som en muslimsk integrert innvandrerkvinne taler ikke Human Rights Service min sak. Det er helt riktig at det er uvanlig i noen muslimske land å la barn gå med slør. Den vanlige praksisen er at dette skjer når en jente kommer i pubertetsalderen. Når noen foreldre i Norge lar barna gå med slør er det fordi de er redde for å miste sin identitet og kultur. HRS er ikke med på å bygge et samfunn der det er mulig å beholde sin identitet og samtidig være en del av det norske.

Integrering er noe annet enn assimilering. I Norge ønsker man å integrere og dessverre ser jeg ikke hvordan HRS har bidratt til det. De har svartmalt muslimer. De har gått over den grensa som gjelder ytringsfrihet og beveget seg mot religionhets. Tenk deg selv som kristen å møte en person som forteller deg at valgene dine i livet er feil. En som aldri nyanserer bildet av religion, men hele tiden trekker fram det negative med religion. En som gjemmer seg bak ytringsfriheten og samtidig sprer negative syn på nett. En som mottar statstøtte og sier at de jobber for friheten, så lenge det betyr at du velger bort din religion og identitet. Dette forstår jeg som et missbruk av begrepet menneskerettigheter og religionsfrihet.

HRS har hatt en aggressiv tone i media. Hege Storhaug har blitt kritisert mange ganger også av jentene hun ønsket ”å redde”. Kritikken har vært rettet mot metoden og retorikken til HRS. Religion er en privatsak. Men dessverre i noen sammenhenger er gruppepresset så stort at man egentlig ikke har noe valg, og velger det som gruppen eller familien mener er riktig. Uavhengige om det er muslimer, kristne, Jehovas vitner bør man gi informasjon til de som ønsker å bryte ut av gruppen og hjelpe dem å bygge et nettverk. Hvis det er dette HRS ønsker å jobbe for er vi enige. Hvis ikke er jeg enig med Bjørnar Moxnes i Dagsavisen 02.12.11 at HRS driver integrering a la FRP. ”Alle kan integreres, så lenge de velger som å leve som oss”. Det er riktig å stille krav til folk som er i Norge og dette kan gjøres uten å gjøre for stor kompromisser med den man ønsker å være i samfunnet.

Alt som kan kritiseres, skal kritiseres. Ytringsfrihet er en gave som man gjør seg fortjent til. For mitt vedkomne hadde jeg likt og sett at deler av støtten til ytterpunktene Islamsk råd og HRS gikk direkte til et kvinneråd. Ofte så er det ingen av IS eller HRS som representerer utfordringene muslimske kvinner møter i Norge. Jeg hadde likt om det var en møteplass for kvinner der de kunne møtes jevnlig diskutere grenser for barn, omskjæring og møte med ny kultur. Et sted der man kan dele erfaring og forhandle om oppdragelsen til barn, der også media kan oppsøke når de trenger en mening om en sak som handler om integrering. Norske kvinner har dette nettverket gjennom jobben eller venner, mens innvandrerkvinner må jobbe for det og føler på ensomheten i en større grad. Det er irriterende å sitte på gjerdet og se på uttalelser fra HRS skal ha en betydning hvilken politikk vi ønsker i Norge. Kvinnene det gjelder bør fram og få en mulighet til å bestemme selv hvordan de vil leve sitt eget liv. Det er vanskelig å integrere noen som ikke vil integreres, tiltak bør derfor være målrettet til dem det gjelder. Gi kvinnene en stemme og en plass i samfunnet.