”Du må jo være klar over at voldtekt ikke er hovedfokus for dette forskningsprosjektet”,
sier damen fra Forskningsinstitusjonen i telefonen.
”Men jeg synes du skal være fornøyd likevel. Vi skal jo inkludere et par spørsmål om voldtekt.”
Fornøyd? Jeg er slett ikke fornøyd. Jeg føler meg faktisk ganske lurt. Hvordan kan det ha seg at nå avgått justisminister Knut Storberget i et debattinnlegg i Ny Tid for to uker siden skrev at en omfangsundersøkelse om voldtekt er på trappene, når det ikke er snakk om annet enn et haleheng til en undersøkelse som handler om noe helt annet?
Fornøyd? Når FNs generalsekretær påpeker at kartlegging av omfang og årsaker er en forutsetning for å kunne lage effektive strategier for å bekjempe voldtekt? Når mangelen på kunnskap om voldtekt er en medvirkende årsak til at luftige antagelser blir til bastante påstander som legger grunnlag for fremmedfrykt og brudd på menneskerettigheter?
”Dessuten er gjennomføringen av denne undersøkelsen utsatt på grunn av terrorhandlingene 22. juli”,
fortsetter damen i telefonen.
”Du må jo skjønne at det å gjennomføre en slik undersøkelsen nå i høst ville ha gitt skjeve resultater.”
Nei, jeg forstår ikke det, men jeg er jo ikke forsker heller, så jeg spør, muligens litt naivt:
”Ok, men da er det sikkert andre prosjekter som også er utsatt?”
”Nei, dette er det eneste.”
Det er da jeg skjønner greia. Det er ikke så nøye. Det er tross alt nesten bare kvinner som utsettes for voldtekt, og da spiller det ikke noen rolle. Kvinner får smulene, det som er igjen når alt og alle andre har fått sitt. Og beskjed om å være fornøyd attpåtil.
Det er jo bare kvinner. Kvinner som skades. Kvinners liv som vrenges, kommer ut av kurs en kortere eller lengre tid. Kvinner som bærer med seg frykten som en flaksende fugl i brystet hver gang vi går hjem en sen kveld, eller når vi sender våre venninner ut i natten etter et hyggelig vennelag.
Det er jo bare kvinner, og da er det ikke nødvendig å gjennomføre en omfangsundersøkelse om voldtekt nå. Det holder å presentere en rapport om vold i nære relasjoner om noen år, som også kan inkludere et par tilleggsspørsmål om voldtekt.
Det er jo bare kvinner, og da er det ikke behov for å etablere en Sentral enhet for seksualisert vold i politiet, bemannet og tilgjengelig tjuefire timer i døgnet, syv dager i uken, som kan utvikle helt nødvendig spisskompetanse og gi politidistriktene hardt tiltrengt bistand til etterforskning i voldtektssaker. Det er ikke så farlig med kvinners rettstrygghet, så det opprettes heller en liten voldtektsgruppe i Kripos, der etterforskerne helt sikkert gjør så godt de kan, men som jo aldri kan bli den slagkraftige ressursmobiliseringen som ekspertene mener er en nødvendig forutsetning for å overkomme den eksisterende straffefriheten for voldtekt i Norge.
Det er jo bare kvinner, og da er det ikke påkrevd å prioritere forebyggende og holdningsskapende arbeidet blant barn og unge, og å inkludere kunnskap om seksualitet, grensesetting og overgrep i læreplanen for grunn- og videregående skolen. Det er ikke så viktig, så den rød-grønne regjeringen lager heller et frivillig kursopplegg for lærere og overlater resten til det private initiativ.
Det er jo bare kvinner, så fremfor å gjøre det til en kampsak å mobilisere menn mot vold mot kvinner holder den norske likestillingsministeren fokus på de virkelig store spørsmål i tilværelsen, heller pappa enn pupp og trillegruppe for far.
I løpet av de siste måneders voldtektsdebatt har mange mennesker med makt strødd om seg med fagre løfter om prioritering og samfunnsmobilisering mot voldtekt, men bortenfor de store ordene finnes det lite annet enn smuler.
Når skal kvinner og solidariske menn reise seg i opprør og sinne og kreve en reell investering i kvinners grunnleggende menneskerettigheter som beskyttelse mot overgrep, og rett til trygghet og bevegelsesfrihet?