Innlegget er skrevet sammen med Beate Brinchmann, psykologspesialist, Nordlandssykehuset.
Antall unge uføre med psykiske lidelser øker i Norge. Forskning viser at under 10 prosent av de med alvorlige psykiske lidelser som psykoser har arbeid, og at prosentandelen har falt. Deltagelse i arbeidslivet betyr mye for livskvalitet og undersøkelser viser også at mennesker med alvorlige psykiske lidelser ønsker å jobbe. Vi har i Norge mye fagkunnskap om psykisk helse, og om arbeidsinkludering av personer med ulike utfordringer. Hvorfor greier vi ikke å koble disse feltene godt nok sammen? Andre land har kommet lenger i arbeidsinkludering av denne gruppen. Hvordan kan vi tenke nytt og høste erfaringer fra land som lykkes med dette?
La oss starte med et konkret eksempel. I USA møtte vi en kvinne med diagnosen schizofreni, som i perioder var svært mistenksom mot omgivelsene. Hun hadde jevnlig tanker om at hun var utsatt for overgrep, og beskyldte ofte sine kolleger og sine omgivelser. I vårt møte med kvinnen tenkte vi at dette var en person som vi i Norge ville skjermet fra arbeidslivet av hensyn både til seg selv og omgivelsene. Hva er det arbeidsgiver, støtteapparat og kollegaer har gjort for at hun likevel fungerer bra i jobben, og bidrar til verdiskapning både for seg selv og bedriften? For det første: Hun skjermes ikke, men får lov til å prøve seg i det ordinære arbeidsliv. Vesentlige suksesskriterier er åpenhet omkring de vansker hun har og tett oppfølging i jobben både til kvinnen og arbeidsgiver. Slik kan omgivelsene bli et støtteapparat for henne, og muligheten til å løse vanskelige situasjoner øker. Kvinnen får anledning til å bidra i arbeidslivet og arbeidskolleger og arbeidsgiver får oppleve henne med de ressurser hun har. Helsetjenesten samarbeider tett med kvinnen og arbeidsgiver. Modellen heter Individual Placement and Support (IPS), og er en evidensbasert metodikk. Den er individrettet, integrert inn i psykisk helsevern og retter seg mot det ordinære arbeidsliv.
Med aktiv støtte fra amerikanske helsemyndigheter har dette blitt den rådende nasjonale metodikken og strategien for å inkludere personer med alvorlige psykiske lidelser i arbeidslivet. 12 kontrollerte studier har sammenlignet IPS med ordinær arbeidsrettet rehabilitering og samtlige viser gjennomgående bedre effekt ved at flere får jobb. Gjennomgående oppnådde 62 prosent av deltakerne vanlig jobb, mot 23 prosent i de andre programmene. Metoden vinner nå fram også i flere europeiske land, ikke minst i England. De første kontrollerte studiene i Europa viser samme tendens, 55 prosent av deltakerne har kommet i jobb mot 28 prosent i andre programmer. Dette bør være nok til å overbevise oss til å prøve ut metodikken på tross av forskjeller innen områder som arbeidsmarked, arbeidsrettigheter, helsesystem og velferdsordninger. Vi har kunnskapen, men har vi tilnærmingsmåte og organisering som gjør oss i stand til å få til dette?
I Norge har ulike aktører hvert sitt ansvarsområde for rehabilitering, men ingen har et klart definert ansvar for arbeidsrehabilitering. Verken helse eller Nav skal alene sørge for rehabilitering tilbake til arbeidslivet. Vi blir her utfordret i vår tradisjonelle offentlige organisering, fordi målsetningen ligger på tvers av de ulike aktørers ansvarsområder. Det er bra at vi er kommet dit at rehabiliteringen (arbeid og helse) foregår parallelt mellom instanser, men mulighetene reduseres fordi hver etat har sin kultur, fokus og målsetning for sitt arbeid. Dette hindrer god samhandling og gode resultater. Et eksempel: Nav prioriterer i dag de man tenker har mulighet til å komme i arbeid, ofte på bakgrunn av vurderinger fra helsepersonell. Slike vurderinger tar utgangspunkt i symptomer og plager gjennom medisinsk fagspråk og blir et hinder i seg selv fordi man ikke tar utgangspunkt i arbeidsevnen, men sykdomsbeskrivelser.
IPS-modellens løsning på slike utfordringer er å integrere arbeids- og karriereveiledere inn i psykisk helsevern, slik at det å finne løsninger rettet mot jobb prioriteres allerede fra sykesengen. Den beskriver noe som i norsk sammenheng vil være en alternativ modell for samhandling mellom helsetjenesten, Nav og attføringsapparat. Dette krever en strukturell nytenkning fra helse- og arbeidsmyndighetene.
Et annet viktig moment er prinsippet om rask plassering i ordinært arbeidsliv. Dette vil si at man i liten grad skal vurderes for «klarhet» til arbeid gjennom utredninger eller tester. Arbeidsveilederen skal aktivt oppsøke aktuelle arbeidsgivere og etterspørre og bidra til utvikling av arbeid.
De første ansatsene til innføring av IPS-metodikk i Norge er i gang, ikke minst jobber fagmiljø i Nav og attføringsbransjen med å tilpasse modellen i en norsk kontekst. Miljøer innen psykisk helsevern har også startet prosjekter med elementer fra IPS. Vi er likevel avhengig av at flere kommer på banen, og at IPS forankres høyt nok oppe i byråkratiet. Ikke minst i det psykiske helsevernet som i Norge har hatt liten tradisjon for å tenke arbeid som en mulighet. Den ofte overdrevne og velmenende skjermingstankegangen overfor personer med psykiske lidelser er moden for revisjon. Retten til arbeid står like sterkt, selv om du skulle ha en alvorlig psykisk lidelse. For både den psykiske og fysiske helsen er det gunstig å være i arbeid og aktivitet. Gjennom en slik tilnærming vil vi også redusere stigma knyttet til psykiske lidelser fordi vi kommer hverandre nærmere og får en bedre forståelse av hverandre. Vi har alle forutsetninger for å lykkes, men det krever evne til nytenkning og utprøving av nye samarbeidsformer. Da kan vi kanskje gå fra å bli best på uføretrygd til å bli best på arbeid.
