Denne uhyggelige, brutale og umenneskelige novemberkvelden markerte en eskalering av jødeforfølgelsene i Tyskland. Rundt 200 jøder ble drept. Mange synagoger og jødiske butikker ble vandalisert. Rundt 26 000 jøder ble sendt til konsentrasjonsleirer. Alt dette skjedde med myndighetenes samtykkelse. Det var også de som orkestret det hele. Vi vet alle hva som skjedde etter Krystallnatten. De fleste av oss finner også jødehatet som la grobunn til slike avskyeligheter som Krystallnatten og Holocaust, noe som må aldri gjenta seg.
Grunnen til at jeg skriver dette innlegget er for å imøtegå den uheldige sammenligningen som en del mennesker har oppi gjennom årene lirte fra seg, når man snakker om situasjonen til andre religiøse minoriteter i dagens Europa. Jeg nevnte i mitt forrige innlegg her på NyeMeninger, hvordan enkelte politikere, samfunnsdebattanter og til og med journalister har en vane med å sammenligne situasjonen til de europeiske jødene i 20 og 30-tallet med situasjonen til dagens muslimer i Vest Europa. Det har vært reaksjoner mot denne historisk ukorrekte og brutale sammenligningen, men ikke på langt nær som det burde være.
I boka Taushetens Tyranni nevner den danske kulturredaktøren Flemming Rose hvordan tyske jøder hadde det under 30-tallet:
"De tyske jødenes situasjon etter Hitlers maktovertakelse i januar 1933 var dramatisk annerledes. Jødene ble internert i konsentrasjonsleire, og det gikk sjelden en uke uten gatevold mot jødene. Butikkene deres ble ramponert, befolkningen ble oppfordret til å boikotte dem og mange jøder ble myrdet på åpen gate. De nærmeste årene ble jøder fratatt adgang til stilling som advokater, leger og journalister. Jøder kunne ikke benytte seg av offentlige sykehus, de fikk ikke arbeide i offentlig sektor, og etter å ha fylt 14 år hadde de ikke rett il å utdanne seg på noe statlig lærested. Offentlige parker, strender og badehoteller var stengt for jøder. Benker i gatene og seter på tog og busser var merket, slik at jøder og tyske statsborgere ble holdt atskilt. Nürnberg-lovene, som ble vedtatt i 1935, innebar at jødene ble fratatt sitt statsborgerskap. Ekteskap mellom tyske statsborgere og jøder ble forbudt, og det samme gjaldt sex utenfor ekteskap med jøder. Mindre enn to år etter nazistenes maktovertakelse hadde 50000 jøder forlatt Tyskland – om lag ti prosent av dem. Da andre verdenskrig brøt ut, var det under 100000 jøder igjen. Volden mot jødene gjennomsyret det tyske samfunnet fra topp til bunn, og den var iscenesatt av myndighetene [side 289]."
Flemming Rose fortsetter videre og forklarer situasjonen til dagens muslimer i Vest Europa. Han ser på de store linjene. Hvordan muslimske organisasjoner blir støttet av myndigheter. Hvordan mange muslimer får tilgang til samfunnsdebatten. Respekten for religionsfriheten og særordninger for muslimer. Bruken av ordet islamofobi osv.
Det er selvfølgelig vanskelig å forholde seg til individnivå. Det enkelte muslimer møter på i form av hetsing, rasisme og diskriminering i sin hverdag. Jeg benekter ikke for at en del muslimer blir diskriminert og stigmatisert til tider. Jeg er ikke en apologet for de som bedriver på med muslimhets. Mitt poeng er å vise at det er feil å sidestille alt dette med det jødene gjennomgikk under 30-tallet og andre verdenskrig. Det er malplassert å sammenligne det systematiske statsovergrepet som tyske jøder ble utsatt for med det at en kvinne ikke får lov til å gå med niqab eller at noen tegnet en karikatur. På tross av de utfordringene europeiske muslimer møter på. Utfordringer som kan være mer enn andre grupper , så er muslimene i Europa en gruppe med både makt og innflytelse. Jeg vil hevde at når du greier å få en utenriksminister til nærmest å komme med det som mistenkelig nok ligner på en beklagelse, for hva den frie pressen har publiserte, da er du langt ifra et så stort "offer", som enkelte vil ha det til.
Europas nye jøder er fortsatt jødene. Det ser vi klart og tydelig i jødehatet i Vest Europa. Det har tidligere kommet fram rapporter fra Malmø om hvordan byens jøder blir diskriminert og utsatt for rasisme. Her i Norge så kom det fram i en rapport fra Osloskolen at ordet "jøde" er vanlig skjellsord. "Over halvparten av elevene (52 prosent) oppgir at de på egen skole har opplevd at jøde har blitt brukt til å beskrive noe negativt. 41 prosent har hørt vitser om jøder på skolen, 35 prosent har lagt merke til generelt negative kommentarer om jøder og 5 prosent har opplevd at noen har nektet for at jøder ble utryddet under 2. verdenskrig."
Det mest beklagelig med dette her er at en del av den antisemittismen kommer fra en annen minoritet: muslimene. Noen vil prøve å forstå-seg-på dette jødehatet ved å vise tilbake til Midtøstenkonflikten, men det blir for det om moralsk forkastelig. Det er ikke riktig å utsette andre minoriteter for overgrep fordi de deler livssyn med mesteparten av staten Israels innbyggere og myndigheter. Muslimer må seriøst jobbe mot jødehatet som finnes i deres egne miljøer. En minoritet som utsetter en annen minoritet for rasisme er meget problematisk og ødeleggende for det flerkulturelle samfunnet.
Når det gjelder betegnelsen "Europas nye jøder". Hvis betegnelsen skal ha noe mening, så må man forholde seg til virkeligheten. Det er først når for eksempel NRK blir Norges svar på Der Stürmer. Når norske muslimer blir utsatt for systematisk diskriminering og overgrep (jamfør det Flemming Rose skriver). Når det plutselig popper opp konsentrasjonsleirer istedenfor asylmottak, først da kan man snakke om at norske muslimer (eller europeiske muslimer) er "Europas nye jøder". Vi skal lovprise oss lykkelig, særlig de av oss som er norske muslimer for at noe slikt ikke har skjedd og kommer ikke til å skje.
Vi må være forsiktig med slike sammenligninger. Det viktigste er ikke å fare rundt med tullete sammenligninger, men å forebygge og bekjempe alle former av rasisme og hat mot mennesker på grunn av deres hudfarge, etnisitet, livssyn og legning.