Helsehjelp Libe, ikke screening!

Arbeiderpartiets Libe Rieber Mohn har etter debatten om overfallsvoldtektene gått ut og sagt at det er for dårlig oppfanging av alvorlige psykiske vansker og oppfølging av slike vansker hos asylsøkere som kommer til Norge. Dette bekrefter også forskningsrapporter. Hun tar til orde for bedre helsesjekk av alle asylsøkere, og sier i Dagbladet :

”- Vi vet at veldig mange har opplevd traumatiske ting i livet, og det må tas på alvor. Selvsagt også av hensyn til dem selv.”

Som frivillig psykolog ved Helsesenter for papirløse migranter i Oslo, ser jeg straks at det er noe som ikke rimer her!

Regjeringen har nemlig i sommer iverksatt forskrifter for helsehjelp til papirløse flyktninger som er så strenge, at nær sagt ikke en eneste papirløs flyktning med psykiske lidelser får rett til helsehjelp.

Forskriftene er satt i verk på tross av sterkt kritiske merknader fra Legeforeningen, Psykologforeningen, Sykepleierforeningen, Helsedirektoratet og Helsetilsynet og en lang rekke andre høringsinstanser. Heller ikke papirløse flyktninger med tortur, krigs eller voldtekts-opplevelser i sin historie, og som lider med alvorlige symptomer på posttraumatisk lidelse, har rett til helsehjelp. Alvorlig deprimerte har ikke rett til hjelp. Kriteriene som utløser rett til helsehjelp for psykisk lidelse er avgrenset til akutt suicidalitet eller akutt farlighet. Dette er for lite og for seint!

Noen kan gå med somatiske sykdom over tid, som forverrer seg fordi de ikke tør å gå til lege.

I stedet for å hjelpe, har myndighetene lagt seg på den harde linjen, og signaliserer dette tydelig til flyktningene.

De lar innvandringspolitiske hensyn få forrang for humanitære eller menneskelige hensyn. Innvandringsjus foran helse.

Det som et samlet helse-Norge har signalisert til regjeringen, er at helsehjelp skal gis ut fra sykdom, for å lindre lidelse og komme til med adekvat behandling på et så tidlig tidspunkt som mulig. Sykdommen avgjør helsehjelpen, ikke hvilken legal status et menneske har.

Når Libe Rieber-Mohn går ut og sier at helsehjelp til asylsøkere har vært for dårlig, da er den eneste logiske konsekvensen av dette at regjeringen tenker på nytt, og gir alle asylsøkere full rett til vanlig helsehjelp uansett hvor de måtte befinne seg i asylprosessen.

Alle kan se at det er meningsløst og umenneskelig å avslutte en behandling for psykiske skader etter tortur, straks det kommer et avslag på asylsøknad. Det eneste som mening , medisinsk og menneskelig, er at riktig helsehjelp gis i hele den perioden asylsøkeren befinner seg i landet. Jeg mener at det er en humanitær skandale at mennesker med sykdom, somatisk og psykisk, går uten hjelp i Norge over måneder og år.

Jeg vil understreke at grunnen til å gi alle mennesker helserettigheter er at det er en menneskerett å få helsehjelp ved sykdom- det er inhumant å se lidelse uten å hjelpe.

Fastlege og helseoppfølging har en forebyggende effekt for allmenn-befolkningen, ved at sykdom blir avhjulpet, og unødvendig lidelse og skader unngått. Videre vil det være ved at enkeltindivider med vansker som kan slå ut i farlighet, kan bli fanget opp og avhjulpet så langt som det er mulig.

Å gi alle asylsøkere rett til helsehjelp og passe på at de får riktig tilbud, vil også kunne ha en forebyggende effekt, mens psykotesting eller screening alene vil ha svært begrenset effekt. Mitt syn, basert på min fagetikk som psykolog, er at man ikke tester mennesker for psykiske vansker uten at det er som en integrert del av et helsetilbud. Det er uetisk.

Asylsøkere som har vært torturert, men som har fått avslag, er like syke og lider like mye etter avslaget som før. Bare vekt på screening vil ha preg av å være ad hoc eller signalpolitikk uten kjent effekt.

Ytterligere kollektiv stigmatisering av asylsøkere og papirløse, vil virke ødeleggende og ikke forebyggende.