Hvordan måle omsorg?

Har vi protestert nok når de som skal pleie oss og vise omsorg, er så underbetalt og overarbeidet at jobben ikke lenger blir forsvarlig utført?

Jeg er ingen sykepleier men tar en master i Human Resource Management og er derfor godt opplært i tidsklemma, for høye krav og altfor dårlige insentiver i forhold til påkrevd arbeidsmengde. Det som skjer i helsevesenet i Norge er ikke annet enn en tragedie, vi mangler verken penger eller arbeidskraft, allikevel skal det spares. Til hvilken pris? Jeg vil påstå at langt flere ville vært engasjert dersom tjenesten som er i krise var noe Ola Nordmann benyttet seg av i det daglige. Dessverre er det sånn at de færreste av oss møter hjelpepleiere, sykepleiere og leger med mindre det er noe galt og først da begynner vi å reagere.

Jeg har fulgt denne debatten iherdig ettersom jeg kommer fra en familie der flertallet jobber med å redde liv, eller lindre smerten når det ikke er mer liv igjen. Det er håpløst for en sykepleier å ikke ha tid til å vise omsorg. Når jeg selv jobbet på sykehjem var jeg frustrert, lei og til tider hjelpeløs. Ofte måtte jeg minne meg selv på at det var eldre mennesker jeg jobbet med, ikke bokser med tomater som skulle stables fortest mulig for å ikke ødelegge for andre. En hyggelig samtale eller en etterlengtet dusj for en beboer forsinket meg og da også mine kolleger. På en kveldsvakt hadde jeg, fullstendig ufaglært, ansvar for å mate, stelle og legge åtte pasienter. Når politikere argumenterer for bedre forhold og at eldre på sykehjem må få lov til å legge seg når de vil lurer jeg på hvordan det skal gå til i dette umulige regnestykket?

Det er altfor lett å se disse manglene som menneskelige feil. Pårørende sier ifra til sykepleier eller lege om at behandlingen deres kjære får er uakseptabel. Den som står på mottagende side av samtalen er mest sannsynlig enig i akkurat det men hva skal man gjøre når pengene for å ta i bruk de nødvendige ressursene er fjernet?

Det er vanskelig å sette en prislapp på forskjellige yrker, alle er viktige for at vårt lille samfunn skal gå rundt. Det pussige er dog at hjelpepleier og barnehageassistent nærmest har blitt skjellsord i vårt velutdannede samfunn. Lønn reflekterer hvor verdsatt en yrkesgruppe føler seg og ved å se på lønnsoversikter undrer jeg dessverre på hva som driver disse mennesker inn i helsevesenet, skoler og barnehager? Hverdagsheltene som jobber for å redde liv, utdanne dine barn og ta var på dine foreldre drives av et fremmedord, noe som ikke kan måles: omsorg. Lønn, gunstig arbeidstid og gode arbeidsforhold er satt til side for å få lov å vise omsorg. Nå er også det tatt fra dem.

Merkelig nok kan vi rettferdiggjøre høyere lønn og frynsegoder i jobber der omsorg ikke er nøkkelordet, vi må for all del ikke la penger være hovedmotivasjon for å påta seg et omsorgsyrke. Jeg vil hevde det motsatte; få andre yrkesgrupper har så få fordeler, hvordan setter vi da pris på dem? Ingen klarer å holde på en jobb der det bare forlanges uten at noe blir gitt tilbake. Mennesker er ikke maskiner, derfor kan aldri en tjeneste der menneskelig helse står i fokus bli tidsmessig mål. Takket være budsjettkutt har det viktigste forsvunnet: Kvaliteten.