Om lag 200 år etter 1814 vil det norske storting for første gang innføre ordet humanistisk i Grunnloven. I § 2 skal det stå at «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv...». Da stortingskomiteen som vedtok dette var på Nansenskolen for et par år siden, spurte vi dem hva de mente med ordet humanisme. De unngikk spørsmålet. Jeg forstår dem. Det er så vagt og blir lett litt pompøst å snakke om. Jeg foreslår at Stortinget foretar en øvelse som starter med å spørre: Hva er anti-humanisme i Norge i dag? Det negative gir et skarpere bilde av et ord som er så positivt og omfattende.
Jeg mener humanismens fundament er menneskeverdet. Da kan vi begynne med å undersøke hvilke tenkemåter som krenker menneskeverdet. Jeg vil gi et gløtt inn i tre typiske måter som det skjer på, med et eksempel fra hvert område:
Tenkemåte én handler om å gradere menneskeverdet, gjennom systematisk å diskriminere og beskrive en gruppe mennesker som mindre verd. Diskriminering foregår overfor mange grupper. Du kan neppe ha vært nordmann særlig lenge uten å ha deltatt i klager på at du har blitt diskriminert. Noen diskriminerte grupper har hatt framgang med sine protester, som de homofile, mens andre holder på å bli utryddet, som mennesker med Downs syndrom. Det farligste er når diskrimineringen blir selvsagt og nærmest en del av borgerplikten.
Mitt eksempel er en gruppe mennesker som har levd i år etter år i Norge og blir kalt for «papirløse». De har havnet i et venterom uten utgang fordi myndighetene ikke kan tvangsreturnere dem til der de kom fra, og de selv ikke tør på grunn av sin frykt. De er ikke særlig mange og er neppe noen trussel mot vår velferd om vi lar dem få normale menneskerettigheter i Norge. Tvert imot er det en større trussel om de tvinges under jorda, til svart arbeid og eventuell kriminalitet. Likevel truet et politisk parti med å kriminalisere Røde Kors og Kirkens Bymisjon som gir dem vanlig helsestell, og to andre store partier sa at slik hjelp var svært uheldig. Tenker disse partiene at menneskerettigheter kan man bare få som statsborger og skattebetaler? Dette er for så vidt den gamle tradisjonen i vestlig tenkning, men Nansenpasset og Menneskerettighetserklæringen brøt med det, og sa at menneskerettigheter har du fordi du er menneske.
Tenkemåte to handler om konsekvent å se på mennesker som objekt og midler for et annet mål. En viss prosent økonomisk vekst er en felles ideologi fra høyre til venstre i norsk partipolitikk. Og argumentene er humane. Vekst gir mer arbeidsplasser, helse, miljø og livskvalitet. Om det stemmer er et spørsmål for seg. Her er spørsmålet: Hva om denne økonomiske veksten som er ment som et middel, blir til et mål i seg selv? For å si det populistisk: Ender vi opp med å tjene penger og ikke mennesker?
Økonomisk vekst måles i Brutto Nasjonal Produkt (BNP). BNP måler bare transaksjoner i et marked – enten det er bilreparasjon, giftstoffer eller gulrøtter. Sosialøkonomer er skjønt enige om at dette sier lite om livskvalitet eller levestandard. BNP har også en rekke problemer, bl.a. at forbruk av vår oljeformue blir bokført som inntekt, ikke formue, eller at mye av det som gjøres for eksempel i hjemmene ikke måles. Men det mest vesentlige her er den enorme abstraksjonen: at alt kan måles i penger i transaksjon på et marked. Det synes som hovedstrømmen av sosialøkonomer har forlatt historien og hengitt seg til matematikken for å utvikle modeller av «homo economicus», et rasjonelt og kalkulerende vesen som forfølger økonomisk profitt i dette systemet. Er denne tenkningen om økonomisk vekst, lønnsomhet målt i penger, og «homo economicus» den sterkeste i kongeriket Norge i dag? Siver den inn via Finansdepartementet, bedrifter og de stadig sterkere økonomiske interesseorganisasjoner til menneskers dagligliv?
«Hva er en kyniker? En mann som vet prisen på alt, men ikke verdien av noe», sa Oscar Wilde. «Setter vi prislapp på mennesker, fratar vi hverandre verdi, da gjør vi hverandre mindre», sa Kong Harald i sin nyttårstale 2010.
Den tredje handler om å sette et avgjørende skille mellom to grupper, skape et fiendebilde og definere de andre som monstre og demonisere dem. Vi tenker ofte i todelinger: Vi – og de andre. Når denne tenkningen låser seg til et svart/hvitt verdenssyn blir vi totalitære. Det er åpenbart at Al-Qaida og mannen som drepte 22. juli er antihumanister. De representerer en totalitær tenkemåte hvor de frelste står mot fienden, og fienden beskrives som ikke-mennesker som fortjener helvete både her og hist. Disse må humanister motarbeide.
Men hvordan motarbeider vi dem? I kampen mot det totalitære kan humanister få noen trekk felles med den totalitære tenkemåten; et sterkt fiendebilde bygd på idealisme, en deling av verden i «oss» mot «dem», og bruk av ord som «monstre» som demoniserer mennesker.
Dette er dilemmaet til «den idealistiske ondskapen». Da jeg arbeidet på Politihøgskolen beregnet vi hvor mange som ble drept i forrige århundre. Vi fant at ca. 20 millioner hadde blitt drept av forbrytere. De fleste av disse drapene i Norge er gjort i affekt og i fylla. De innser sin skyld og gjentar det ikke når de kommer ut. Men ca. 200 millioner ble drept av regimers soldater og politi. De ble drept av mennesker, helst unge menn, som trodde de gjorde noe riktig. De drepte for formål som religion, kommunisme, nazisme, nasjonalisme og demokrati. Uten idealistiske unge menn stopper alle kriger og massakrer. Ca. ti ganger så mange ble drept av mennesker som trodde de gjorde noe riktig, som av folk som visste de gjorde noe galt. Og i 1999 deltok Norge i en angrepskrig mot Serbia. Det var første gang siden «Tyttebærkrigen» mot svenskene i 1788. Da drepte vi for menneskerettighetene. Vi kalte det en «humanitær» intervensjon. Siden har vi deltatt i krig i Afghanistan og bombing i Libya. Er det nok at vi tror vi gjør noe riktig?
Etter 22. juli kunne folket samle seg bak en statsminister som sa at vårt svar på terror var «mer demokrati, mer åpenhet, mer humanitet – men ikke naivitet». Med dette nevnte han tre av de seks elementene jeg mener hører med i en definisjon av humanisme. Vi er mange som spør: hvordan kan dette bli realpolitikk?
Artikkelen er utdrag fra boka «Hva er humanisme», som utgis i dag.