Kultur

Afghanske jenter og kvinner

Krigen 10 år: Vi kan ikke fortsette prosessen i Afghanistan med ­­kvinnene sittende på gangen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

7. oktober var det 10 år siden amerikanerne, med støtte fra en rekke andre land, gikk inn i Afghanistan. Man skulle stoppe al-Qaida og Bin Laden og samtidig bli kvitt Taliban-styret. En hel verden hadde i årene forut for invasjonen vært hoderystende og dypt sjokkert over Talibans behandling av kvinner. Vi hadde sett bilder filmet med skjult kamera som viste kvinner i blå heldekkende «telt» som vi fikk et forhold til under navnet burka, som satt i gatene og tigget om penger til mat. Vi fikk også se rystende bilder av biler som kom kjørende inn på fotballstadion i Kabul med burkakledde kvinner på lasteplanet. De ble tatt av og paradert foran fullsatte tribuner før de ble henrettet for påstått utroskap eller for å ha innledet forhold til en mann uten å være gift eller ha mannlige familiemedlemmers godkjenning.

Nå, ti år etter, er Afghanistan fremdeles et land med stor grad av diskriminering av kvinner og langt igjen til likestilling. Vi har sett bedring ved at jenter til en viss grad får mulighet til å gå på skole, og kvinner har fått stemme ved valg og Afghanistan har fått modige kvinnelige parlamentsmedlemmer. Samtidig dør en kvinne hver halve time av komplikasjoner i forbindelse med fødsel og Afghanistan har den største barnedødeligheten i verden.

I forbindelse med at vi markerer 10 år for invasjonen foregår det også nå en rekke konferanser og seminarer som setter søkelyset på Afghanistan og som forsøker å diskutere veier videre og forskjellige aspekter ved framtida for landet. Torsdag 29. september arrangerte UD Sikkerhetskonferansen 2011 med tema – 10 år i Afghanistan – Hva nå? Til stede som en av hovedinnlederne under åpningen var Michael Keating, FNs assisterende spesialutsending til Afghanistan. Han ble under spørsmålsrunden spurt om hva som ble gjort i forhold til kvinners situasjon, og kunne meddele at man fra FNs side nå holdt på med både rapporter om vold mot kvinner og såkalte Harmful Traditions (som tidlig ekteskap og tvangsekteskap). Det er et paradoks at etter 10 år er FNs bidrag som trekkes fram at man utarbeider rapporter. Ingen kunne svare på hva som ble gjort for å nå ut for å bygge opp kvinners egne organisasjoner og sivile samfunn for å styrke afghanske kvinner rundt om i landet. Det er tross alt stor forskjell på hva som skjer i Kabul og hva som skjer ute i regionene og provinsene.

Samme dag som Sikkerhetskonferansen fant sted hadde utenriksminister Jonas Gahr Støre og forsvarsminister Grete Faremo en felles kronikk i Dagsavisen med tema Afghanistan. Den var kjemisk fri for kvinner og likestilling. Fra norsk side lanserte regjeringen i slutten av januar i år en strategi for gjennomføring av den norske handlingsplanen om Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 (2000) om Kvinner, fred og sikkerhet. Den var ikke del av strategisk tenkning når kronikken ble skrevet!

Fredag 30. september samlet norske myndigheter en rekke representanter for myndigheter i Afghanistan og landene rundt i regionen for å diskutere fred og sameksistens i et bredere perspektiv. Hvor mange kvinnelige deltakere var med der? Hadde man fra norsk side oppfordret og lagt til rette for at kvinner også skulle være representert? Jeg har ikke funnet ut noe om dette, men etter bilder som har kommet i media fra møtet så det ut til å være menn som snakkes nok en gang.

Det samme skjedde i januar 2010 da giverlandene møttes til konferanse om Afghanistan sammen med afghanske myndigheter i London. Afghanerne hadde ikke med noen kvinner i delegasjonen. Representanter for kvinnene hadde vært samlet forut for konferansen, i regi av UNIFEM og Afghan Women's Network (AWN), og de hadde utarbeidet klare krav. Utvalgte representanter ble fløyet til London, men ble der sittende «på gangen» uten tilgang til hovedmøtet, inntil USAs utenriksminister Hillary Clinton ble klar over deres tilstedeværelse og så fikk et møte med dem selv.

Vi kan ikke fortsette forover i prosessene for å bidra til å gjenoppbygge Afghanistan med kvinnene sittende på gangen internasjonalt og nasjonalt i Afghanistan. Fra norsk side må både utenriksministeren og forsvarsministeren nå inkludere kvinner og likestilling i hoveddebatten om Afghanistan, og ellers, og ikke ha kvinners situasjon som en sidedebatt.

Mer fra: Kultur