Hvert år, når jeg ser dem komme ut av den store døra i Svenska Akademien for å annonsere Nobelprisen i litteratur, må jeg innrømme at jeg har en drøm: Om å tilhøre et lite, eksklusivt sjikt av «de eldre» som hvert år får dele ut Nobelprisen for popmusikk.
Der kommer jeg ut, mens pressen og bookmakerne til siste øyeblikk spekulerer i om det blir Jay Z, Metallica eller til og med Bob Dylan som endelig skal få prisen i år. Med største selvfølgelighet kunngjør jeg at utmerkelsen i år tilfaller Robert Wyatt. Endelig, roper sjeføkonom Øystein Dørum i DNB NOR, mens resten av folket bare rister på hodet. Hva er det slags tulling de har funnet fram, nå igjen? Hvorfor ikke Adele? Hadde noen mer radikale tippet på Wilcos Jeff Tweedy kan de banne på at vi hadde foretrukket Son Volts Jay Farrar.
Nobels Litteraturpris er beundringsverdig overlegen og elitistisk – i positiv forstand. En av de få prisene som helt hever seg over populære forventninger og hensynet til allmennheten. Skal man først dele ut en pris til de presumptivt beste, får folket tåle at det gjøres av noen som har fått med seg mer enn de fleste. Kan de gi litteraturprisen til Wislawa Szymborska og til Eldride Jelinek må popprisen like gjerne kunne gå til Roy Harper eller The Blue Nile.
Så la meg bare få det overstått før jeg våkner opp av denne drømmen: Nobelprisen i popmusikk går i år til Jonathan Richman. Endelig!