Samfunnets aller minste

I Navs kategorier finnes et begrep; født ufør. Her vil jeg argumentere for at en regjering som står for begrepet «Vi vil ta vare på skjønnheten og varmen», burde ha skjermet de unge og fødte uføre i den nye uføretrygdreformen. Når man leser presentasjonen av den nye reformen på departementets hjemmeside, er det klart at denne gruppen trekker de dårligste kortene når det gjelder denne reformen, på alle måter.

På forsommeren var min bror intervjuet i Klassekampen (4. juni 2011). Der ble hans livssituasjon synliggjort. Han har en deltidsjobb i en Rimi-butikk, ved siden av jobben i et kommunalt arbeidssenter. I intervjuet ble det pekt på at regjeringen nå ville sette en strengere grense for hva han kan tjene ved siden av uføretrygden. Til og med i år, har beløpet en ufør kan tjene ved siden av trygden vært 77.000 kroner, eller ett helt grunnbeløp. De har altså kunnet tjene dette uten å få avkortet trygden. På Arbeidsdepartementets hjemmeside kan man lese at dette beløpet fra 2019 vil ha en grense på 31.000 kroner, eller 0,4 grunnbeløp.

Men dette er ikke den dårligste nyheten når det gjelder den nye uføretrygdreformen, for broren min sin del, og for de andre unge uføretrygdede. Fram til i dag har de uføretrygdede fått beholde sin uføretrygd livet ut. Nå skal denne uføretrygden være den «lønnen» det regnes alderspensjon av når man fyller 67 år. Dette er, etter mitt syn, greit når du har en toppuføretrygd på 320.000 kroner, men når det gjelder samfunnets fattige uføretrygdede er dette ikke greit. Gruppen av såkalte fødte uføre, som aldri har vært i berøring med normalt arbeidsliv, har ikke hatt en mulighet for å danne seg en tidligere lønn som uføretrygden beregnes fra. Av den grunn starter de på bunnen og forblir der. Når de når pensjonsalderen, skal de med den nye reformen lande mye lavere enn det som i dag er bunnen. Bunnen for en uføretrygdet, i utbetalt lønn eller trygd, er i dag ca. 180.000 før skatt. Nå skal dette ikke lenger utbetales livet ut. I stedet skal det avkortes i en pensjonsberegning ved år 67. På denne måten blir de som ved livets start sto med «minst bagasje» fra nå ytterligere straffet med å få atskillig lavere beløp utbetalt som pensjonister.

I tillegg stopper opptjeningen av det som det skal beregnes til pensjon ved fylte 62. Det er ikke vanskelig å se at dette vedtaket skyfler broren min, og med ham en armé av såkalte fødte uføre, utfor en avgrunn av fattigdom når de fyller 67 år. Denne gruppen har ved fødselen hatt med seg i bagasjen forhold som gjør at de er prisgitt et liv som uføre i det norske samfunn. De vil gjerne arbeide, men samfunnet har dessverre ikke plass til denne typen mennesker i sitt arbeidsliv. Hvem er disse menneskene? Kast et blikk mot han som kommer rullende mot deg i rullestol. Kanskje er han en av dem som er født med en type mangel som gjør at arbeidslivet ikke har plass for ham? Eller se på den blide lubne jenta, med litt skeive øyne, som hører med blant dem som inntil HVPU-reformen kom i 1987, befolket landets sentralinstitusjoner for utviklingshemmede. Men det kom en dag hvor institusjonene ble lagt ned og disse menneskene flyttet ut i samfunnet. Målet var at de skulle bidra i størst mulig grad som en del av vårt samfunn.

De er en uensartet gruppe, men de har til felles at de aldri har kunnet delta i normalt arbeidsliv. Følgelig har de ingen inntekt å måle fra når deres uføretrygd blir regnet ut. Derfor blir de alltid avspist med den minste uføretrygden som finnes. Når de blir pensjonister er det denne magre trygden som nå skal kraftig avkortes. Denne gruppen har tydelig blitt glemt når reformen har blitt ført i pennen og vedtatt. Eller kanskje de ikke har blitt glemt? Kanskje har man simpelthen gitt blaffen i dem?

Regjeringen har nok neppe til fulle tenkt gjennom konsekvensen av det den har gjort. En rødgrønn regjering som ønsker å bli i husket med en viss verdighet, bør ikke ha som «skalp i beltet» at de sparket beina under alle de titusenvis som etter 1987 ble frigjort fra institusjonene. Hva slags liv skal det bli for min bror, og de han deler skjebne med, etter at pensjonen begynner ved fylte 67? Kan du gi meg svaret på det, statsråd Hanne Bjurstrøm, eller statsminister Jens Stoltenberg? Er det sånn man tar vare på «skjønnheten og varmen» i samfunnet vårt?