Ordet plikt fikk jeg høre opp til flere ganger, under et par timers opphold på Gardermoen flyplass i går. Sikkerhetspersonellet gjorde sin plikt og politiet gjorde sin plikt. Vektere gjorde sin plikt og flykapteinen gjorde sin plikt. Kort sagt var alle i stor enighet, med seg selve, om at de bare gjorde sin plikt.
Torsdag den 29. september, klokken 12.00, møtte jeg opp sammen med fire iranske menn, en iransk kvinne og en norsk bestemor med nyresvikt, på flyplassen. Vi hadde reist dit, for å protestere mot deportasjonen av to iranske menn. Klokken 14.15 skulle disse mennene transporteres til Teheran i Iran, med mellomlandning i Amsterdam. Vi møtte opp med flyveblad for å informere passasjerer om hva de var med på, med en appell om at de kunne si ifra til flypersonell og spre informasjonen videre i flyet. Noen av passasjerene kunne ikke se hvordan de ble berørt av dette, andre begynte å gråte og en tredje ropte ”- Send dritten hjem!”. Flykapteinen så ille berørt ut, når han konfrontertes med at han var den som transporterte disse menneskene til en meget usikker fremtid. – Vær så snill! Du kan gjøre noe her! Du kan gjøre det riktige! Tryglet den persiske mannen kapteinen. Kapteinen svarte med at han bare gjorde sin plikt. Politiet hadde også gjort sin plikt når de fulgte de to mennene på flyet, og de gjorde sin plikt når de til slutt kastet oss ut fra flyplassen. Vi hadde ikke gjort som vi var blitt fortalt første gang, og nå hadde vi kommet tilbake for å forstyrre ro og orden.
Dette er et utdrag fra flyvebladet som vi delte ut:
Kjære Reisende:
Vi beklager å måtte meddele at flyet du skal reise med samtidig vil bli brukt til å tvangsutsende politiske flyktninger til Iran, hvor fengsling, henrettelse, tortur, og forfølgelse av politiske og menneskerettighets aktivister, journalister, konvertitter fortsatt er en realitet. Vårt eget Utenriksdepartement fordømmer Iran for bland annet henrettelse av mindreårige. 11. februar i år sendte Norge Rahim Rostami tilbake til Iran. Han ble arrestert på flyplassen, og brakt rett til Evin-fengslet, det mest beryktede fengslet i Iran. Han ble torturert der (…) Forrige uke henrettet de en 17 år gammel gutt. Å være medpassasjer på en tvangsutsendelse, og dermed være med på en fangetransport, vil mange oppleve som uverdig. Flyselskapet burde ha et ansvar om å informere om dette (…) – Du kan ta kontakt med flyselskapet eller kapteinen og bruke din rett til å klage, enten før eller etter reisen. Du kan nekte å gå ombord med mindre de som skal tvangsutsendes ikke er på flyet. Hvis bagasjen din allerede er innsjekket, har ikke flyet lov til å ta av uten deg. Om vi kan forsinke tvangsutsendelsene vil det gi flyktningene mere tid til å få sakene sine gjennomgått, noe som er avgjørende for deres liv.
Det mest betegnende ved situasjonen, var at ingen av de som bad oss om å forlate plassen, ønsket å lese vårt flyveblad. Eller høre på hva vi hadde å si, bortsett fra en av de sikkerhetsansatte jeg snakket med utenfor flyplassen. Jeg trur jeg vet hvorfor det er slik! - Jeg trur at mange mennesker opplever en slags trygghet når de forholder seg til et regelverk. Et regelverk kan man alltid skjule seg bak, med ordene:
”- Jeg gjør bare min plikt!”
Gjennom at følge regelverket, eller ordre fra en overordnet, sikrer man seg ikke bare mot represalier – man frasir seg også ansvar. Ansvaret ligger på regelverket, eller den overordnete, mens den som utfører handlingene bare gjør seg selv til et redskap for en annens vilje. Kanskje lever disse menneskene med en følelse om at det er et trygt holdepunkt – å gjøre det man blir bedt om. Trygghet, kanskje? Men det har ingenting i verden med plikt å gjøre, den saken er sikkert!
I mitt fantastiske selskap av modige mennesker hadde jeg blant annet en bestemor med alvorlig nyresvikt, som hadde vært oppe i hele natt for å skrive ut flyers og innhentet den siste informasjonen om situasjonen for de to guttene som skulle deporteres. Der var også en iransk papirløs mann som jobber 15 timer om dagen, uten pause og med en luselønn på 38 kroner i timen – i Norge! Bestemoren med nyresvikt var fullstendig klar over at vi kunne bli arrestert, hun har selv jobbet mange år i fengselsvesenet, så dette hadde hun oversikt over. Den persiske papirløse mannen visste også om dette, han har levd i Norge i åtte år i skjul for politi, og hva ville konsekvensene for ham ha vært? Den ene satte sin egen helse på spill, den andre med livet som innsats, for å protestere mot en urettferdig asylpolitikk i Norge. For disse menneskene handlet det om å gjøre det riktige, til tross for mulige konsekvenser. Nå begynner vi for første gangen, i denne teksten, å bevege oss inn på hva plikt virkelig er for noe. Bestemoren og den papirløse mannen gjorde sin plikt. Disse to menneskene vet hva realiteten i Iran er, hva som venter de to deporterte mennene når de lander. På bakgrunn av denne kunnskapen handler de i tråd med en universelt godtakbar handlingsregel – Du skal alltid handle etter den handlingsregel som kan opphøyes til allmenn lov. De gjør kort sagt det riktige fordi de vet hva det riktige er! Det motsatte er tilfellet med alle de ansatte som gjømte seg bak sitt mantra:
”- Jeg gjør bare min plikt!”
Disse fryktet helt enkelt for å lese vårt flyveblad, i den skrekk for at deres trygge holdepunkt plutselig ikke skal virke så trygt. For hvis de leste dette og forsto hva de er del av, hvordan kan de da fortsette å gjøre det de kaller ”sin plikt”? Hvordan vil det være mulig å fortsette være et tannhjul i et maskineri man er grunnleggendes uenig i? Jeg trur at dette er tilfelle! Ikke av ondskap, men av frykt for det ukjente. Sikkert ikke helt ulik den frykt som de pliktoppfyllende konstruktørene av konsentrasjonsleir følte. Sikkert ikke ulik den pliktfølelse dem som kjørte togene med jøder, sigøynere og homoseksuelle til de samme leirene. Sikkert ikke ulik noen annen som handler i tråd med hva regelverket påbyr.
Dessverre er dette ekstremt alvorlig, konsekvensene er så dype at de gjør et inngrep på det aller mest vitale i mennesket. Denne slags måte å tenke på, går nemmelig på bekostning av det vi kan kalle menneskets sjel. Nå menes det ikke sjel i noen religiøs forstand, da jeg selv på ingen måte er troende. Jeg mener sjel, som det som gjør et menneske til et menneske. Det at vi kan handle i tråd med en fri vilje. Gjennom å handle i tråd med en internalisert universelt godtakbar handlingsregel, gjør bestemoren og den papirløse mannen seg selve til frie handlende mennesker. På en måte er den rettighetløse papirløse mannen langt mer fri enn politimannen, politikvinnen, flykapteinen og sikkerhetspersonellet noensinne har vært. Til tross for at han jobber under slavelike forhold, til tross for frykt for at politiet skal finne ham, og sende han ut fra landet, og til tross for at han ikke har de samme rettigheter som oss andre – er han fri i ordets sanne forstand!
Jahn Magnus Eriksson
Støttenettverket for Iranske flyktninger