Hva er det som gjør at ekstremistiske holdninger får vokse frem fritt? Kan et lite forsøk på å skape provokasjoner bare for provokasjonens skyld, få fatale konsekvenser? Kan effekten av å overromantisere et syn eller et standpunkt gå på bekostning av den kritiske vurderingsevne? Bør alle meninger tillates et åpent forum? Her blir fire svenske musikalske subkulturer undersøkt historisk og i forhold til hverandre. De fire subkulturene er proggen, punken, raggarna og hvitmaktmusikken. Essayet innholder mange sitater som kan virke særdeles støtende.
Visesang for arbeiderklassen
I tidsrommet mellom 1967 og 1984 hadde Sverige bevitnet oppveksten og blomstringen av et nytt musikkfenomen, som fikk sin form i en ny bevegelse. Denne bevegelsen kalles ofte den svenska musikrörelsen, eller den svenskaproggen. Den svenska proggen var helt klart et venstreradikalt musikkfenomen, som til stor grad hadde sitt opphav i samtidens politiske strømninger, spesielt de internasjonale studentrørelsene og 68-vänstern. Mange proggband hadde dessuten en kobling til de frie teatergruppene. Dette var ensembler uten tilknytning til de store teaterinstitusjonene, som vokste frem på 60- og 70-tallet. Av disse kan Nationalteatern, Den Fria Proteatern og NJA-gruppen nevnes. Musikalsk sett kunne den svenska proggen innholde elementer fra tradisjonelle viser, rock, samtidig populærmusikk, reggae, folkemusikk eller psykadelia. Proggen var altså ikke en musikalsk kategorisering så mye som en innholdsmessig betegnelse. På tross av dette var det ingen automatikk i at et svensk proggband nødvendigvis måtte ha tekster med et klart politisk budskap, selv om dette i meget stor grad var tilfellet. Det var heller ikke noen automatikk i at politisk likesinnede musikere ble proggmusikere. Både Cornelis Vreeswijk og Fred Åkerstrøm skrev ofte tekster med venstreradikalt budskap, uten at noen av dem av den grunn tilhørte proggen. Det som derimot gjorde proggen til progg var at den satte seg selv som et alternativ til den musikken som preget topplistene, både i Sverige og internasjonalt. Man ønsket å utfordre de store musikkselskapene, som man mente ga ut populistisk musikk uten klare politiske standpunkter. På lik linje med de frie teatergruppene stilte man seg utenfor de store institusjonene, som plateselskapet Metronome, som gav ut Cornelis Vreeswijks musikk. Man ga heller ut musikken på små uavhengige plateselskaper som rettet seg mot det svenske markedet, som Silence – Plateselskap, Music NetWork (MNW), Manifest og det kommunistiske plateselskapet Oktober. Sistnevnte var direkte underlagt Sveriges Kommunistiska Parti(SKP), som utover 70-tallet kom til å bryte ut til KPML(r), og dannet plateselskapet Proletärkultur som huset blant annet visesangeren Dan Berglund. Små plateselskap som til stor grad fokuserte på eksperimentell musikk medførte at man som proggartist sang så å si utelukkende på svensk. Dette av den enkle grunn at musikkens målgruppe var politisk bevisst, svensk ungdom. Blant de mest framtredende, svenske proggmusikerne kan man nevne Bjørn Afzelius, Mikael Wiehe, Peps Persson og Dan Berglund. Fenomenet er til stor grad et svensk musikkfenomen, enn om det finns noen få eksempler på musikere i både Danmark og Norge som innlemmer seg selv i betegnelsen.
Støtte til de streikende arbeiderne – Dan Berglunds første opptreden
En stadig tilbakevendende tematikk i den svenske proggmusikken, og den svenske venstreradikale musikken som ikke definerte seg som progg, er fokuset på arbeidernes situasjon. Det kunne være sanger om hvordan arbeidsdagen forløp, dårlige lønninger, konkrete arbeidsplasser, angrep mot fagforeningene, ombudsmenn, kapitalinvestorer eller oppfordringer til streik og politisk engasjement. Tekstene kunne til dels inneholde et revolusjonert budskap som i refrenget til Dan Berglunds Mina herrar som räknar profiter:
«Mina herrar som räknar profiter, parasiter som styr dette land! Ni ska få sopa i våra fabriker, erat förbannade rövareband».
Sangen stammer fra hans plate En järnarbetares visor, som ble utgitt på plateselskapet Proletärkultur i 1975. Det siste verset i refrenget gir dessuten umiddelbare assosiasjoner til viktige elementer ved den store kinesiske kulturrevolusjonen som fortsatt pågikk. På dette tidspunktet definerte KPML(r) fortsatt seg selv som et maoistisk parti, men kom med tiden til å forlate dette standpunktet. Dan Berglund framførte visen De mördades fria republik under en tre dagers støttekonsert for ikke-organiserte havnearbeidere, som hadde gått ut i streik i 1974. Dette var Berglunds første opptreden på musikkscenen, og han spilte der sammen med artister som Fred Åkerstrøm, Sven Wolter og bandet Knutna nävar. Berglund framførte kun to viser under støttekonserten, De mördades fria republik og Visa til SAP. Ettersom de tre dagene ble spilt inn som platen Stöd de strejkande hamnarbetarna, vant han ganske rask en viss berømmelse. Allerede året etter kunne han gi ut sin første plate En järnarbetares visor. Visen De mördades fria republik handler om en sveiser som omkommer i en arbeidsulykke. Han blir begravd, og våkner opp til sangen av alle andre omkomne arbeidere:
«Vi mördades i den svenska industrin. Vi är femhundra per år som blir slaktade som svin. I fabrikene der man suger ut vår märg. Og störst av alla mördare är Jacob Wallenberg.».
Jacob Wallenberg, et hatobjekt
JacobWallenberg, 1892-1980, var en kjent svensk bankdirektør og foretaksleder. Han ble assisterende direktør ved Svenska Enskilda Banken (SEB) i 1920, etter tidligere å ha praktisert ved en rekke utlandske banker. På 30-tallet hadde han, sammen med sin bror Marcus Wallenberg, forhandlet frem flere handelsavtaler med Tyskland og England. Wallenberg var ett yndet objekt for harselas i den samtidige venstreradikale musikken. Cornelis Vreeswijk synger om ham flere plasser. Han omtaler han blant annet i visen Til riksbanken som «Hästhandlare Wallenberg», et synonym for kjeltring på svensk. I Getinghonung Provencale synger Vreeswijk bekreftende i forhold til den sedvanlige harselasen om bankdirektøren:
«Här finns det ingen Wallenberg att göra miner åt, men jag har sett Onassis, i varje fall hans båt».
Jacob Wallenberg ble av de venstreradikale betraktet som selve personifikasjonen av kapitalismens ytterste vesen. Han ble anklaget for å handle med nazistene under krigen, i det som ble kalt Boschaffären. Dette førte til at hans omdømme ble dratt kraftig i tvil i Sverige, men kanskje fremst i USA. Etter at New York Herald Tribune den 31. juli i 1945 avslørte bankens affærer, oppsto en krise. Påstanden var at banken fungerte som bulvan for Boschkoncernet ved å ha kjøpt dets utlandske datterbolag, med gjenkjøpsrett for moderbolaget. En viktig klausul i avtalene mellom banken og Bosch var gjenkjøpsretten, som skulle forhindre at Tysklands-fiendtlige krefter skulle kunne beslaglegge de utlandske tilgangene. Dette var en erfaring man hadde skaffet seg i første verdenskrig. Dette førte blant annet til at man en stund frøs alle tilganger for Wallenberg og SEB i USA. Krisen varte en stund og førte til at Jacob så seg tvunget til å overlate noen av sine poster til sin yngre bror Marcus. I etterkrigstiden ekspanderte Wallenberggruppen, og fikk økt innflytende i svensk næringsliv. Fra 1946 til 1969 doblet Wallenberggruppen sin tilstedeværelse innen industrisysselsetningen og gikk fra 12 til 23 prosent. Dette gjaldt fremst verkstedsforetak som Atlas Copco, SAAB, Ericsson, Electrolux, ASEA og så videre. Disse selskapene ekspanderte også mot utlandet, og en stor del av produksjonen havnet der. At han hadde vært på lag med djevelen under andre verdenskrig, i tillegg til ekspansjonsvilje og utflyttningen av produksjon gjorde Wallenberg til den mest populære av de upopulære på venstresiden.
Berglund, Åkerstrøm og Balladen om Olsson
Videre synger Berglund i De mördades fria republik:
«Och genom maskinene sjunger vi för er: Studera Marx og Lenin og förena er. Klass mot klass måste striden stå, Och i tysthet ska vi stiga upp och vara med er då.».
Berglund kommer senere til å bytte ut frasene Studera Marx och Lenin med det mindre ML-betonte Se till nån gång att vakna, etter at han bryter med kommunismen mot slutten av 70-tallet. Dog blir fortsettelsen i visen, Klass mot klass, adopterte som KPML(r)'s partimotto. Dette var som tidligere nevnt Berglunds første opptredende, men det ble ikke den siste. Berglund uttrykte selv ambivalens i forhold til sin musikkarriere. Han uttrykte blant annet at han kjente et behov for å tilhøre industriproletariatet, for å forstå seg på samfunnets mekanismer fra «den riktiga vinkeln, och den rätta vinkeln är nedifrån», altså fra verkstedsgulvet. Dette var ikke helt enkelt å kombinere med turnélivet. Man kan si at Berglund, på lik linje med store deler av den kommunistiske rørelsen, glorifiserte livet som industriarbeider.
Knutna nävar var et annet proggband som bidro med musikk på arrangementet for de streikende. Knutna nävar var et kommunistisk band, som var tilknyttet det samme plateselskapet som Berglund kom til å spille inn sin musikk på i framtiden. Deres egne sanger var ofte preget av et sterkt kommunistisk budskap. Eksempler på dette er Sången om Stalin, som var en ren hyllestsang til den tidligere sovjetiske lederen, Balladen om Ho Chi Minh eller Arbetarbröder, som bygger på Ernst Buschs Der Heimliche Aufmarsch. Gruppen sang også mange av andres kampsanger, som de tradisjonelle sangene internasjonalen, Bandiera Rossa eller Joe Hills sång Should I Ever Be A Soldier. Men i dette tilfellet lånte man NJA-gruppens, eller på det tidspunktet Den fria proteaterns vise, Balladen om Olsson. Visen handler om en viss Olsson som foretar seg et eget lite opprør på sin arbeidsplass. Arbeidsplassen beskrives som en hard plass å jobbe på:
«Tempot är hårt uppdrivet. Til vila finns ingen tid. Man är som en urkramad trasa när skiftet är øver».
Men en dag hender det noe, det blir «stopp i maskinene». Om stoppen i maskinene skyldes en feil eller menneskelig inngripen, som for eksempel en oppfordring til vill streik, sies ikke i sangen. Men alle som jobber der tar en kaffepause og hviler litt mens de venter. Mens de sitter og venter «Då kommer befälet med order. Att dom må skingra sig.» Olsson nekter å lyde, noe som igjen leder til en konfrontasjon. Først vises det til ordensreglementet, før dette oppfølges med et fysisk angrep, der Olsson kastes i gulvet. Angrepet på Olsson beskrives som et bevisst forsøk fra befalet på å bryte ned et farlig og revolusjonert element på arbeidsplassen. Siste versene i sangen går:
«Men Olsson var inte rädd. Han gick inte att knäcka. Inget kunde ta 'från han hans värdighet. Så han drog upp sin kniv og sa til ingenjör'n. Jag ska skära strupen av dig din djävel. Jag ska släppa luften ur dig din fan. Nej Olsson var ikke rädd. Honom kunde dom aldrig knäcka.».
I denne sangen beskrives overmakten, her representert ved en ingeniør, som naturlig autoritær. Olsson ikke vil følge de reglene som bare er der for å undertrykke. På den andre siden er reglene utformet slik av frykt for arbeiderne. Regelen det vises til er et forbud mot «att sitta i gruppe», noe som med letthet kan tolkes i retning av en motvilje mot fagorganiserte arbeidere. Det er først i samlinger at et opprør eller en streik er mulig, derfor har ingeniøren innført dette reglementet. Samtidig som sangene oppviser en bevissthet for arbeidernes situasjon, er det like tydelig at denne situasjonen, som beskrives i negative ordlag, også er idealet for den sanne kommunist.
Fred Åkerstrøm framførte de tre visene Envalsmelodi, Rallarvisa og Åkare Lundgrens begravning, under disse tre viseaftenene. Fred Åkerstrøm hadde gjort seg kjent for en rekke ulike tolkninger av Sveriges store visepoet Carl Michael Bellman, som i stor grad kom til å prege Åkerstrøms egne viser. Fred Åkerstrøm gjorde noen opptredener med Cornelis Vreeswijk, og det var også han som fikk sistnevnte til å spille inn sin første plate. Verken Vreeswijk eller Åkerstrøm ble ansett som å tilhøre den svenske proggrørelsen, men de to gjorde mange viser som sympatiserte med arbeiderklassen, og kritiserte autoritetene. Av de tre visene Åkerstrøm framførte på arrangementet er det ingen av dem som har et innhold som umiddelbart kan forbindes med streik eller klassekamp. På denne måten skilte hans bidrag seg fra de øvrige bidragsyternes. Derimot har de en helt annen forbindelse til arbeiderklassen, spesielt Rallarvisa og Åkare Lundgrens begravning. Heller enn å rette fokuset mot oppfordringer til arbeiderklassen om å organisere seg, var visene preget av andre framstillinger av typiske arbeiderskjebner, som alkoholisme, og alltid i et meget mørkt men humoristisk lys. Rallarvisan handler om en "rallare", det vil si en jernveisarbeider, som klager over alle kvinnene han har gått glipp av gjennom livet. Som regel fordi de har funnet seg en mer velberget mann. Hans erfaring med kvinner har ført til at han har «tatt til flaskan og kannan». I visen Åkare Lundgrens begravning blir det fortalt om Lundgrens fire sønner, som tar en omvei forbi kroen i begravelsesprosesjonen. Denne avgjørelsen førte til at de fire sønnene drakk seg så berusede at de glemte sitt egentlige ærend.
Støtteerklæringen til havnearbeidenes streik fikk stor oppmerksomhet. Man klarte blant annet å samle sammen nærmere en halv million kroner, et enormt beløp i 1974, til streikekassen. Musikken på 60- og 70-tallet i Sverige var i stor grad preget av den svenska proggen. Den kom likevel til å få en meget negativ klang i framtiden. Et av argumentene mot proggmusikken var at artistene ikke nødvendigvis var så opptatt av musikalsk kvalitet. Budskapet i tekstene var viktigere, men heller ikke det var det viktigste. Det ser heller ut til at det viktigste var at man som proggmusikker ville tilhøre rørelsen gjennom å gi ut sine plater på meget små og uavhengige plateselskaper, som igjen ofte var politiske.
Punkmusikken
På slutten av 70-tallet, nærmere bestemt i 1977, kom en ny musikkbevegelse til Sverige. Dette var punken, som ofte sies å ha oppstått i USA med bandet Ramones. Kort tid senere fikk den også gjennomslag i Storbritannia, med band som The Clash og Sex Pistols. Et av de tidligste svenske punkbandene var Ebba Grön. Den første besetningen besto av Joachim Thåström, Gunnar Ljungsted og Lennart Eriksson. Denne nye musikkbevegelsen lignet på mange måter den tidligere svenske proggen. I likhet med proggen var den ofte politisk i sitt budskap, gjerne med tekster som appellerte til en ny generasjon av venstreungdommer, og akkurat som med proggen var det musikalske aspektet som regel underordnet. Imidlertid var det også viktige forskjeller. Proggen kan sies å ha vært forankret i en folkebevegelse. Den hadde sine klare berøringspunkter til 68-bevegelsene i Europa, og den brede motstanden mot Vietnamkrigen førte svensk ungdom i venstrepolitisk retning. I forrige avsnitt om proggbevegelsen ble det også nevnt at de ønsket å stille seg utenfor den kommersialiserte musikken.
1974 vant ABBA Eurovision Song Contest med Waterloo. Sangen ble hurtig en verdenssensasjon, og ABBA slo igjennom. Dette vekket sterk kritikk i de venstreradikale miljøene i Sverige. Året etter fremførte Nationalteaterns Ulf Dageby, denne gang under navnet Sillstryparn, sangen Doin' the omoralisk schlagerfestival på den alternative Melodifestivalen i Stockholm. I sangen anklages Stikkan Andersson, som var ABBAs manager og grunnlegger av Polar Records, for ikke å tenke på annet enn salgstall:
”och här kommer ABBA, i kläder av plast! Lika döda som sillkonserver! Dom skiter också i allt, vill göra snabba stål! Det pyr i mina franska nerver! Doin’ the omoralisk schlagerfestival!”
Det var likevel liten tvil om at proggen allerede hadde hatt sin storhetstid. Nationalteatern kom til å vare i fem år til før de ble oppløst. På 80-tallet ble progg nærmest et skjellsord. ABBA ble derimot internasjonalt anerkjente, og et av de mest suksessrike band fra Skandinavia. Punken kan sies å være en motreaksjon mot den kultur som fulgte ABBA og deres likesinnede. Punkmusikerne sto gjerne selv bak både produksjon og markedsføring av platene sine, da de ofte ikke hadde innpass i den kommersielle konkurransen.
Ebba Grön har uttalt at Nationalteatern var av stor betydning for deres lyriske utvikling. At det trolig er slik kommer ikke som en overraskelse for dem som har hørt både Ebba Gröns We're only in It for the drugs og Nationalteaterns Barn av vår tid. Man finner også andre influenser fra proggen, slik som i Ebba Gröns cover av Blå tågets Staten och kapitalet. Mens proggrörelsen, med drahjelp fra 68-bevegelsen, i ble nettopp en bevegelse, ble egentlig ikke punken annet enn en subkultur i Sverige. Punken ble blant folk flest mottatt negativt, akkurat som i andre land, ofte på grunn av ekstrem klesstil og et provoserende ytre.
Punkere og raggare
Punkerne havnet ofte i bråk med en annen svensk subkultur, raggarna. Raggarna tilhørte egentlig ikke noen bestemt politisk kultur, men de var opptatt av amerikanske biler og amerikansk musikk. De hadde lite til overs for punkere, som de så på som sin rake motsetning. I 1978, året etter at punken kom til Sverige, ga Eddie Meduza, en svensk musiker med sterke bånd til raggarkulturen, ut sin sang Punkjävlar. Sangen har en viss humor over seg, og det er vanskelig å se at den er ment veldig alvorlig:
Well! Kom inte hit och snacka punk med mig, ungjävlar! Kom inte hit och snacka punk med mig, ungjävlar! Well! då åker ni på stryk varenda en! Welllll smaka högerkroken det är krut i den!
Det faktum er derimot hevet over all tvil, at når raggarna og punkere møttes, ble det ofte bråk. Punkere i Sverige uttrykket ofte antirasistiske, antifascistiske og antinazistiske holdninger i sin musikk. Raggarna, uten egentlig å være spesielt politisk motiverte, svarte sitt utnevnte motstykke med å ytre de motsatte holdningene, som en ren provokasjon. Eddie Meduza fortsetter sangen Punkjävlar med et angrep på Sex Pistols vokalist:
Johnny Rotten e ett jävla as! Men jag vet hur såna svin ska tas! Dom ska kvävas i en flock med gas era judar!
Rockabilly og könsrock
Eddie Meduza hadde midt på 70-tallet forsøkt å gi ut en plate. Platen ble en flopp, og han forsøkte desperat å markedsføre sin musikk gjennom pornoblader og lignende. Denne gangen under pseudonymet E. Hitler & Luftwaffe. Musikalsk sett underordner Eddie Meduza, eller Erroll Leonard Norstedt som han egentlig het, seg stort sett rockabilly. Men gjennom lyrikken, som ofte innholdt kjønnsord, seksuelt innhold og sterkt nedsettende språkbruk om kvinner, kategoriseres han ofte som å tilhøre den såkalte könsrocken. Könsrocken sies å ha startet med den svenske komponisten Johnny Bode og hans plate Bordellmammans visor, fra 1968. Bode var blitt fryst ut fra det svenske kulturlivet etter å ha opptred offentlig i nazistisk militæruniform under krigen. Dette medførte at alle hans sanger hadde fått såkalt dödskallemärke, altså sensur, og kunne dermed ikke spilles i svensk radio. Sangene var ofte både rasistiske og grovt seksuelt betonte, som for eksempel sangen Neger Joe fra Bordellmammans visor:
En väldig neger gick i land i Stockholms hamn en dag. Hans kuk, den var så stor så hororna fick nästan slag. […]Åbo-Britta skrek som för livet - Joe, han sluta ej, det är givet- Han fick jättekuken sin ut och in - in och ut - och i Djurgårdsnatten hördes finskans vilda tjut:
Bode henspiller i denne sangen på forestillingen om at svarte menn har enormt store kjønnsorgan. Denne fordommen bygger på en myte som allerede den greske historikeren Herodot (500 f.Kr.) kjente til. I følge myten skulle svarte menn være mer dyriske og primitive enn hvite. Som dyriske og primitive mennesker sto parringsøkten mer sentralt hos dem enn i de siviliserte områdene, og derfor var penisstørrelsen også viktigere fra naturens side. Bode var selv nazist, og han hadde opptredet for blant annet Nasjonal Samling i Norge, etter at han hadde gjort seg uønsket i Sverige. Både Bode og Eddie Meduza ble likevel fremst oppfattet som vulgære og støtende heller enn propagandistiske. Det var Bodes fortid som nazist, i tillegg til de usømmelige tekstene, som fikk han bannlyst, og ikke rasistisk innhold.
Eddie Meduza spilte forskjellig musikk, hvorav veldig mye var såkalt raggarmusik. Sangene handlet stort sett om biler og alkoholkonsum, men han laget også en del seriøs rock og dansebandsmusikk. Han gjorde seg likevel mest kjent som könsrockare og raggarmusiker. Nøkkelen til berømmelse var for Eddie Meduza provokasjon. Han foraktet politikere, spesielt det svenske sosialdemokratiet, som han harselerte med i noen sanger. I andre sanger gikk han lengre i sine provokasjoner. I sangen Heil Hitler synger han blant annet:
Heil Hitler, Heil Hitler, Heil Hitler. Det var jag som födde tanken om ett stort och heligt krig, som en gång för alla skulle ge oss fred i evig tid.
I ett rike utan judar, fritt från slödder, drägg och skan. Där jag själv skulle bestämma över mina ljusa barn […] Jag har alltid hatat rika människor, sladder, fusk och skolk, därför mördade jag judarna, som levde på vårt folk.
Sangen har et helt klart provokativt refreng, men er likevel ikke klassifisert som hets mot folkgrupp i Sverige. Sangen har blitt prøvd i retten, uten domfellelse, etter at en mann spilte den høyt på en parkeringsplass. Dels skyldes dette at den blir sett i kontekst med Eddie Meduzas øvrige musikkproduksjon, der provokativ og støtende humor er et viktig element, dels at den siste linjen i sangen antyder at Hitler, i sangen, faktisk innså sin grusomhet til slutt:
Heil Hitler, stubinen brann för fullt, och jag tänkte just när kulan livets låga blåste ut, att man bygger ingen bättre värld med kulor, våld och krut.
Eddie Meduzas liv var preget av alkoholisme. I 1993 måtte han avbryte en musikkturné med Micke DuBois, eller Svullo som var hans artistnavn, på grunn av hjerteproblemer. Hjerte var forstørret etter en årrekke med høyt alkoholkonsum. Eddie Meduza sluttet å drikke, med noen tilbakefall. I 1997 spilte han som gjestartist på vikingrockbandet Ultima Thules plate Nu grönskar det igjen.
Ultima Thule, vikingarock og vitmakt
Tidlig på 90-tallet hadde Ultima Thule klart å oppnå en relativt stor suksess, mye takket være at de fikk gi ut sine plater på Bert Karlssons plateselskap Mariann Grammofon, som også hadde gitt ut Eddie Meduzas musikk. Ultima Thule fikk mange av sine sanger på de svenske topplistene, men fikk også uønsket oppmerksomhet, etter rasistanklager i media.
Ultima Thule hadde i oppstartsfasen mottatt et mindre pengebeløp fra organisasjonen Bevara Sverige Svenskt (BSS). De hevdet selv at de ikke hadde noen politisk motivasjon, men det faktum at de hadde hatt kontakt med BSS i 1985 gjorde dette lite troverdig.
De spilte en folkemusikkinspirert versjon av rockabilly/oi-punk, med nasjonalromantiske tekster. Vikinger, æser, Karl den 12. eller tradisjonelle nasjonalistiske sanger var ofte et tilbakevendende tema. Imidlertid innholdt aldri tekstene et klart rasistisk budskap, og de har ofte blitt betraktet som et band i gråsonen. Uansett medførte rasismeryktene at Bert Karlsson, som også var en av frontfigurene i det innvandringskritiske partiet Ny Demokrati, så seg nødt til å oppheve kontrakten.
Enn om det er uklart hvorvidt Ultima Thule kan klassifiseres som et rasistisk band, er det ingen tvil om at bandet helt fra begynnelsen av var tilknyttet den svenske skinheadscenen. Vikingrocken ble et populært musikkfenomen, og nynazistiske band som for eksempel Midgårds Söner, begynte å betegne seg slik. Patrik "nitton" Asplund, från Midgårds Söner, omtalte vikingrocken slik:
– Vikingarocken är ett begrepp som media skapade. När vi började spela så var det punk och oi, men vi bytte namn på vår genre när media kom på begreppet vikingarock. Man spelade på det för att få uppmärksamhet.
"Nitton", som han ble kalt i sine kretser, kom senere til å hoppe av fra det nynazistiske miljøet. Han hadde tidligere vært en sentral skikkelse i den nynazistiske musikkavisen Nordland, men etter at han kom med en offentlig erklæring fra scenen i forbindelse med en konsert, ble det uaktuelt å fortsette i redaksjonen. På 2000-tallet skrev den svenske, antirasistiske magasin Expo en artikkel om Ultima Thules koblinger til det nynazistiske miljøet. Bandet selv svarte at de var offer for Mccarthyismens Guilt by association. De kalte Expo for løgnere, som i selve verket undergraver patriotismen i Sverige. Videre skriver de i sitt forsvarsinnlegg:
Vi frågar oss hur det mentala hälsotillståndet är i vårt land när patriotiska texter om Sverige, när texter om vår historia likställs med rasism. Detta är endast ett led i en häxprocessliknande förföljelse av alla som vågar stå upp för Sverige. Detta är lika vidrigt som när skolungdomar inte får sjunga vår nationalsång p.g.a. rädsla för växande rasism.
Foruten det nasjonalistiske elementet i musikken, og det de kaller häxprocessliknande förföljelse av dem som står opp for Sverige, heder de selv at det er flere faktorer som har gjort at Ultima Thule har blitt offer for såkalt guilt by association.
Ultima Thules egen butikk i Nyköping solgte en stund plater av artister som profilerte seg som nynazistiske. I en periode, etter at kontrakten med Mariann Grammofon opphørte, distribuerte også Ultima Thule sin musikk sammen med det daværende Ragnarock Records, et nasjonalsosialistisk plateselskap, med tette forbindelser til de nynazistiske organisasjonene Blood & Honour og Info-14. En av fronfigurene for Ragnarock Records var den nazistiske nordmannen Erik "Blücher" Nilsen. Ultima Thule reklamerte dessuten en stund, gjennom sitt nettsted, for åpent nynazistiske band, deriblant Pluton Svea. Dette bandet har meget fremmedfiendtlige tekster, som:
Upp till kamp, emot asen som förått vårat land! Sänd förrädarna till gasen, i Nationalsocialismens namn! Moder Svea vi vårdar med kärlek och respekt. Blanka kängor så hårda mot varje blattes släkt.
Ta till vapen mot svinen dessa fega små kräk! För den nya disciplinen accepterar inget mjäk. Nu vår svartklädda stormgrupp har segrat äntligen. Nu ska swastika fana upp i varje svenskt folkhem!
Videre har det blitt hevdet at Ultima Thules første sanger, Bruno Hansen, aktivt deltok i nynazistiske organisasjoner. Denne påstanden har blitt avfeid av bandet som rent oppspinn. De siste årene har de også tatt klar avstand fra slike synspunkter, og hevdet at de ikke har noen tilknytting til slik virksomhet. Dette førte blant annet til at de ble omtalt som forrædere i det daværende svenske, nynazistiske magasinet Nordland. Bandet avbrøt dessuten en konsert i 2001, etter at noen i publikum hadde gjort en nazi-hilsen. Ultima Thule tok avstand fra nazismen og nazistene tok avstand fra Ultima Thule. Denne avstandstagen stakk likevel ikke dypere enn at Ultima Thule stilte til intervju i Nationaldemokraternas medlemsblad i 2004, der et bandmedlem hyllet Haider og Le Pen som eksempler på sterke ledere.
Bevara Sverige Svenskt (BSS), som Ultima Thule hadde mottatt en liten sum penger fra, var en løst sammensatt organisasjon som så sitt lys i 1979. Organisasjonen ble grunnlagt av Leif Zeilon, den samme mannen som stod bak grunnleggelsen av det høyreekstreme Sverigedemokraterna i 1988. BSS som organisasjon skled over i det politiske partiet, som benyttet seg av "Bevara Sverige Svenskt" som partislogan i lang tid.
90-tallet gjorde Sverige til et verdensledende land på produksjon av såkalt hvitmaktmusikk. Enn om mange unge mennesker fant en inngangsport til nynazistisk musikk gjennom Ultima Thule, og at bandet mest trolig var drahjelp for bevegelsen, er det likevel ikke med dem hvitmaktmusikkens historie begynner i Sverige.
Hvor begynte det?
Den svenske hvitmaktbevegelsen har sine ideologiske røtter i den fascistiske og moderne form for antisemittisme som vokste frem i slutten av europeisk 1800-tall. Det er likevel viktig å understreke at mange av disse bevegelsene ikke nødvendigvis kan klassifiseres som høyreekstreme. En stor del av det moderne antisemitiske tankegodset stammet faktisk fra sosialistisk hold. Anarkisten Willhelm Marr hadde i 1876 gitt ut et skrift med navnet "der Sieg des Judenthums über das Germanenthum – vom nicht confessionellen Standpunkt aus betrachtet.", i hvilket han hevdet at jøden i selve verket hadde overtatt Europa. Andre venstreradikalister, som Bakunin, Proudhon og Wagner, var også med på å utforme den nye formen for antisemitisme som vokste frem. Fra venstreradikalt hold ble det ofte hevdet at jødene sto bak kapitalkreftene, og de påvirket det øvrige samfunnet gjennom en jødifisering av alt fra kultur og musikk til mellommenneskelige relasjoner.Disse ideologiene, sammen med antidemokratisk tenking, kulminerte som bekjent i den spanske og italienske fascismen og fremst den tyske nasjonalsosialismen, 20-30 år senere. Den tidelige svenske hvitmaktbevegelsen hadde et klart slektskap til disse, og til dels bygger også dagens hvitmaktmiljøer på et romantisert syn av denne tiden. Det er imidlertid noen viktige forskjeller.
På 60-tallet oppstod en ny subkultur blant den britiske arbeiderklasse. Denne subkulturen var til dels influert av de jamaicanske rude boys, og av britiske mods. Et kjennetegn var de barberte hodene, som gav dem navnet skinheads. Denne subkultur var egentlig fremst et motefenomen, og hadde ingen tydelige politiske assosiasjoner i begynnelsen. Tvert imot var mye i den første bølgen av skinheadkulturen preget av multikultur, både innen mote og musikk. Den første bølgen av skinheadskulturen varte kun noen få år inn i 70-tallet.
På midten av 70-tallet hadde, som tidligere nevnt, punkmusikken kommet til Storbritannia. Et av de mest kjente punkbandene var Sex Pistols, hvor Johnny Rotten var vokalist. Under sine tre aktive år gjorde Sex Pistols en rekke kontroversielle og ikke minst sjokkerende utspill. Konsertene deres endte for eksempel ofte i bråk og fyll, positive uttalelser om narkotika og det som ble oppfattet som angrep på det britiske monarkiet. Bandets bassist Sid Vicious stilte i et TV-intervju med en stor svastika på T-skjorten. Sex Pistols var ikke på noen måte et nynazistisk band. Sid Vicious' kjæreste Nancy Spungen var halvt jødisk, men de likte å provosere. I Storbritannia var det to ting som virkelig provoserte – angrep på monarkiet og svastikaer.
Innenfor den britiske punken oppsto det mot slutten av 70-tallet en ny musikkstil, som hyllet arbeiderklassen og skinheadkulturen. Denne nye musikkstilen fikk navnet Oi! i et musikkblad på tidlig 80-tall. Det er fra denne nye musikkstilen, eller punksjangeren, den andre bølgen av skinheadskultur vokste frem. Mens den første bølgen hadde vært upolitisk motivert, ble ikke det tilfelle med den andre bølgen. Ian Stuart Donaldson, som var vokalist i Oi!-bandet Skrewdriver, uttalte i 1982 til media at skinheadbevegelsen var rasistisk. Dette endte med at de øvrige bandmedlemmene, som ikke sympatiserte med utsagnet, forlot Skrewdriver. Ian Stuart Donaldson samlet en ny besetning til bandet, som besto av politisk likesinnete. Det er her, gjennom Skrewdriver, vi ser begynnelsen til hvitmaktmusikken i Europa.
Rock against communism
I avsnittet om den svenske proggen så vi hvordan budskapet og de politiske grunnholdningene ble et forankringspunkt i den svenske venstresiden. Politisk aktive venstreungdommer møttes under konserter, og deltok politisk gjennom musikken. Proggbevegelsen hadde på mange måter fått drahjelp av 68-venstern, og skilte seg fra den kommersialiserte musikken ved at man gjerne underla seg politiske organisasjoner. Det ble dannet egne festivaler og teaterstykker, og enhver kunne lage sitt eget proggband, da musikken var et underordnet aspekt. Ian Stuart Donaldson fulgte langt på vei den samme oppskriften. Det politiske budskapet skulle ikke spres gjennom møtevirksomhet, men gjennom musikken. Nazismens sentrale aspekter som raseideologi, antisemittisme og antidemokratiske holdninger var godt egnet på konserter. Man kunne samle unge, arbeidsledige skinheads, som allerede kjente til, og satte pris på punkens provokasjoner. Gjennom konsertene kunne nazismens hatefulle budskap spredes på en effektiv måte, til en ungdom som var mer enn mottakelige. Dette skjønte Ian Stuart Donaldson, og gjennom det allerede etablerte Rock Against Communism, en konsertscene med forbindelser til det britiske National Front (NF), fant han en plattform for dette. Donaldsons band Skrewdriver spilte der for første gang i 1983, men RAC hadde eksistert siden slutten av 70-tallet, og hadde huset flere nazi-punkband i mellomtiden. I november 1986 ble også Rock mot kommunism dannet i Sverige, i Södertälje, av blant annet Peter Melander. Melander er et tilbakevendende navn i disse kretsene. Han står bland annet bak opprettelsen av Info-14, og var redaktør for Nordland så vel som aktiv i Nordiska Förlaget. Året etter dannelsen av Rock mot kommunism ble også den første svenske konserten på svenska flaggans dag arrangert.
Blood & Honour og Combat-18
Donaldson grunnla, etter en konflikt med National Front, den britiske organisasjonen Blood & Honour i 1987. I Storbritannia kom denne gruppen til å innlede et tett samarbeid med en voldelig, terrorlignende organisasjon ved navn Combat-18. Sifferkoden 18 henspiller på kombinasjonen av den første og den åttende bokstaven i alfabetet, som for øvrig er initialene til Adolf Hitler. Combat-18 ble dannet av blant annet den høyreekstreme Charlie Sargent i 1992, og organisasjonen hadde som mål å angripe immigranter og politiske motstandere. C-18 bedrev dessuten kartlegging og identifikasjon av venstrepolitiske sympatisører, gjennom magasinet Redwatch. Sargent ble i 1997 dømt til livstidsfengsel for mord, men organisasjonen vedvarte. I 1999 sprengtes tre bomber i London med noen få dagers mellomrom, hvor av den siste på Adolf Hitlers dødsdag, 30. April. Combat-18 tok på seg ansvaret for terrorhandlingene. Organisasjonen spredte seg videre til andre europeiske land, men fikk egentlig aldri et riktig fotfeste i Sverige.
Blood & Honour hadde i Sverige, som tidligere nevnt i avsnittet om Ultima Thule, tette forbindelser med plateselskapet Ragnarock Records. Da C-18 ikke kan sies å ha vært eksisterende i noen større grad i Sverige, fikk den svenske fløyen av Blood & Honour i stedet innenriksforbindelser med nettidningen Info-14.
Tallet fjorten henspeiler på den amerikanske høyreekstremisten David Lanes så kalte fjorten ord: "We must secure the existence of our people and a future for White Children.". Tallet 14 står ofte i nazistiske kretser i forbindelse med tallet 88 (14/88), der de to åttetallene er ensbetydende med Heil Hitler. Et sentralt element i disse fjorten ordene er forestillingen om en kommende internasjonal rasekrig.
På midten av 2000-tallet ser vi derimot hvordan det åpenbart nynazistiske elementet og de rasebiologiske forestillingene, forandres i retning av såkalt innvandringskritikk. Forestillingene er likevel de samme, at vi som svensker, eller hvite, kommer til å bli til en minoritet i vårt eget land. Denne forestillingen svarer omtrent til det antisemitten Wilhelm Marr presenterte 1876, men nå kan den dreie seg om muslimer så vel som jøder. En av bakgrunnsmennene i Info-14 er den allerede omtalte Peter Melander, som også var på en liste i flere svenske aviser med rubrikken "De vill störta demokratin", en gang på slutten av 90-tallet. En annen skikkelse i det samme miljøet er den tidligere Sverigedemokraten og ledere for ungdomspartiet, Robert Vesterlund. Hans koblinger til det nynazistiske miljøet ble avslørt av den svenske fagforeningsmannen Björn Söderberg, som ble drept kort tid etter.
Anti-AFA og Vitt Ariskt Motstånd
I Sverige eksisterte det også flere nazistiske prosjekter som hadde likhetstrekk med Combat-18. Anti-AFA lagde lister som lignet på dem fra magasinet Redwatch. Anti-AFA var egentlig ikke en egen gruppering, men besto av nynazistiske elementer fra mange av de andre organisasjonene. Navnet henspeiler på den aksjonistiske grupperingen Anti-Fascistisk Aksjon, som har som mål å forstyrre høyreekstreme elementer i deres virksomhet.
Det som kjennetegner de høyreekstreme grupperingene på 90-tallet er orienteringen mot konsertscener og produksjon av hvitmaktmusikk. Det ble etablert få politiske partier med nazisme som agenda, men det oppsto derimot mange mindre motstandsgrupperinger, etter en amerikansk modell med betegnelsen White Aryan Resistance. På svensk fikk denne navnet Vitt Arisk Motstånd (VAM). Denne grupperingen varte kun noen år, fra 1991 til 1993. Organisasjonen bygde i stor grad på Robert Jay Matthews konspirasjonsteoretiske og antisemittiske The Order, en organisasjon den allerede omtalte David Lane også var sentral i. Christopher Ragne, Klas Lund og Peter Melander var sentrale skikkelser i etableringen av VAM i Sverige. Peter Melander hadde som sagt etablert Rock mot kommunism allerede i 1986, uten å få noen nevneverdig oppslutting. I 1993 fikk derimot konsertscenen et oppsving, og tre år senere eksisterte det så mye som et femtitall hvitmaktsband i Sverige. I 1994 skapte Klas Lund Den Svenska Motståndsrörelsen, som besto av tidligere VAM-sympatisører.
Veien til helvete er brolagt med gode hensikter
Hvorfor eksploderte hvitmaktskulturen i Sverige? Hva var det som gjorde at Sverige plutselig ble en verdensledende produsent av hvitmaktmusikk, og var det land som hadde flest nynazistiske konserter? Det finnes flere grunner, men en viktig faktor var at de fikk holde på i fred. I Stockholm eksisterte det mellom 1988 og 1994 et skinnskalleprojekt på Fryshuset. I realiteten innebar prosjektet at Stockholms skinheads fikk et lokale der de kunne oppholde seg fritt, det vil si en slags base. Basen ble til og med besøkt av svenskekongen ved en anledning. Lokalene var pyntet med odalruner og varghakar. Fra disse lokalene kunne Klas Lund bedrive rekruttering til VAM relativt fritt. Ungdommene som var tilnyttet skinnskalleprojektet fikk gratis opplæring i layoutteknikker, for å lage aviser og det som verre er. 1992 spilte Ultima Thule sammen med Agent Bulldog på Fryshuset, og året etter spiller Ultima Thule igjen, denne gangen for et publikum på nærmere 700 skinheads. 1995 spilte det nynazistiske Section 5 der, og dette året får ikke mindre en fem nazistiske band holde konsert der. Hensikten bak skinnskalleprojektet var nok et velment forsøk på å gi ungdom et sted å være. Dessverre ble det slik at prosjektet også bidro til å legitimere denne ungdommens aktiviteter. Skinnskalleprojektet ble dog nedlagt, men da hadde de nynazistiske organisasjonene allerede fått etablert seg.
På 2000-tallet gikk det skandinaviske Blood & Honour i oppløsning, etter lederskikkelsen Marcel Schilf døde. Blood & Honour hadde i 2001 blitt lurt til å ta over musikkselskapet Ragnarock Records av Erik "Blücher" Nilsen. Nilsen hadde på forhånd solgt alle rettigheter til et selskap i Tyskland, og Ragnarock Records var i selve verket verdiløst. Ragnarock Records byttet så navn til Segerrunan, og fortsatte å produsere hvitmaktmusikk noen år, før det ble omgjort til et postordreforetak med basis i Info-14. I 2005 gjenoppsto Blood & Honour i Sverige, og to dansker startet opp plateselskapet Nordanvind, som gav ut musikk som var tilknyttet miljøet omkring Info-14.
Er den nazistiske høyreekstremismen over?
I dag har det blitt vanlig å tale om den nye høyreekstremismen og den nye antisemittismen. Den såkalte nye høyreekstremismen bygger ikke på nasjonalsosialistiske verdier, men er tvert imot raskt ute og fordømmer disse. Ikke heller er rasebiologi en del av vokabularet hos de nye høyreekstreme, i stedet opereres det med mer stuerene begreper som kulturkretser og kulturforskjeller. Den nye antisemittismen er i selve verket en antiislamisme, eller islamofobi som det også kalles, ofte under dekkenavn som islamkritikk, et begrep som finner sin legitimitet i religionsfrihet så vel som ytringsfriheten. Frykten for jøden er byttet ut med en frykt for muslimen, at muslimen kort sagt er blitt til den nye jøde. Men det innebærer en viss fare å etablere en ny høyreekstremisme og en ny antisemittisme. For er det egentlig noe som er byttet ut? Det er ikke lenge siden det skrevs i norske aviser om jødiske lobbygrupper som infiltrerte det amerikanske krigsrommet. Artikler om hvordan jødene selve sto bak 9/11, og hvordan staten Israel planlegger at legge under seg Midtøsten. Det produseres fortsatt holocaustfornektelser overalt. Dessuten er det slik at de nye høyreekstreme i Sverige springer ut fra den samme bevegelsen, som vi har omtalt som hvitmakt. Dette gjelder Nationaldemokraterna så vel som Sverigedemokraterna. Deres politikk er formet under de samme omstendighetene som nevnt i essayet. Men også grupperinger så som English Defence League og deres avstikkere i både Sverige og Norge, bygger til stor grad på det samme grunnmaterialet. De opererer riktignok ikke med den samme terminologien, men også disse er rask ute med å forklare seg selve som antinazistiske og antirasistiske organisasjoner.