Svaret skulle selfølgelig være et entydig ja , men dessverre . Store deler av yrkesprofesjonene og deres medlemmer er selvopptatte egosentriske egotripper .
Pasientene , de omsorgstrengende er til for å holde liv i deres drømmer , om at nettopp deres profesjon skal fimnne svar på den store gåten . Menneskelykken , friskheten og et lytefritt liv . Selvsagt er dette satt på spissen , men det er faktisk mange i Norge som seriøst har tatt opp temaet . Helseprofesjonene har ganske enkelt fått råde grunnen alt for lenge . Når det gjeller liv eller død er det ikke mange politikere eller administrasjonssjefer som tør å overprøve leger eller eller andre profesjoners avgjørelser , ønsker eller uttalte behov . De oppretter sine egne profesjoner , legger inn hva som skal være profesjonens fagområde , utdanningen innhold og lengde . behovet for etterutdanning og sitt eget eget arbeidsinnhold . Det lages tette skott mellom profesjonene og alle som ikke er innenfor betegnes som ufaglært . Kvalitetsstandaren settes ikke av de mange hardt arbeidende omsorgsfulle tjenerne i helsevesnet .
Det mest skadelidende for norsk helsepolitisk arbeide er likevel at samarbeide , samhandlingen mellom utøverne av de og nødvendige spesialitetene er svak for ikke å si fraværende .
Det er altså et faktum at av 500 ooo pasienter feilbehandles i større eller mindre grad 50 000 d.v.s. 10 % av hele pasientgruppen . Kvalitetsdokument foreslås som botemiddel . Meget tvilsomt om enda et dokument vil redde pasientene fra alvorlige mangler ved pleien . Det er noen lik i lasten / systemet som må ut Mennesker som ikke har evne , forståelse , følelse for hva de driver med kunne gjennom god fag opplæring på arbeidsplassen få gode holdninger , omsorgs og serviceinnstilling . Underrapportering sier noen , en kronglete byråkratisk måte å kommunisere på kan være en forklaring . Kommunikasjonsdirektør ? Hvem i h --- har funnet opp en slik stilling ? Informasjonsavdeling ? Mennesker med vanskelige arbeidsoppgaver og med daglige vurfderinger trenger synlige ledere som de kan søke til , få råd , trøst og direkte tilrettevisning og tilbakemelding .
Å pepe på riktig medisin er vanskelig , men gode kjente " kjæringråd " kan fortsatt gi noen svar . Helt problemfritt vil vi neppe noensinne oppleve helsesektoren , men noe må kunne gjøres med : 1 . De uendelige helsekøene , 2 . Elengig omsorg for eldre mennesker med høyst variable behov . 3 Mangelfull rusomsorg og rehabiliteingssarbeid . 4 . En sykehusutbygging som ikke er tilpasset vår typografi eller reelle behov i landet for behandlingsplasser . 5. En overadministrert syke og helsesektor . 6 . En arbeidstidspolitikk som ikke er tilpasset de aktuelle perioder for personell . 7 . Endelig må det med styrke hevdes at oppblomstringen av spesialist-grupper i stor grad har ødelagt grunnlaget for en god fagarbeideropplæring og institusjonsopplæring .
Listen kunne sikkert vært laget lenger og mer gloriøs . Avisspaltene vitner ikke om at det har skjedd synderlig i posetiv rettning de siste 25 år . Undertegnede hadde en artikkel i Arbeiderbladet 4.nov 1985 om : " Hemmes sykehus , sosiale institusjoner og sosialt arbeid på grunn av økonomi , eller organisatoriske forhold og stivbeinte profesjonsgrenser ". , eller en artikkel i " Pensjonisten " nr 2/97 ." Helsevesnet -Norges største trossamfunn " .
Helsekøene koster samfunnet , arbeidsgiverne og den enkelte alt for mye både i form av økonomi , tapt produksjon . Viktigst , forlenget lidelse for den enkelte . Med dagens tekniske , medesinske utvikling og ulike former for hjelpemidler vil stadig flere kunne få hjelp for sine plager . Køer for spesielle operasjoner og behandlingsopplegg vil en måtte elve med . Kapasit og eller personellmangel kan ha å gjøre med spesialisering og at pasienten ikke blir behandlet der hvor det er plass . Det finne utallige eksempler på at skader , operasjoner og behandlinger kunne vært utført på andre sykehus , offentlige som private , eller f.eks. i land vi naturlig samarbeider med . Er det spesialisering ved enkelte sykehus , redselen for å gjøre seg nytte av private aktører eller utenlandske institusjoner er det ting vi kan raskt gjøre noe med .
Aksepter at det offentlige ikke makter å ta vare på oss eldre mennesker . Dessverre mye tyder på at det ikke er behandlingsplasser , penger eller personell som er mangelen , men utelukkende et spørsmål om å forstå problemet å sette inn tiltak . De pålitiske myndigheter burde i større grad inisiere virkemidler slik at flere private aktører fant det interesant å investere i denne vesentlige sektor . Her dreier det seg om mange tiltak , som hjelp i huset , vaktmestertjenester , matlevering , service for at eldre mennesker kan komme seg ut blant andre mennesker . Mennesker med kunnskap , men først og fremst mennesker med lyst til å hjelpe , til å gi trygghet , mennesker med noe livserfaring kan være en god samtalepartner . Eldre mennesker som andre vil ha behov og setter pris på fortsatt å være en del av samfunnet og ikke som i dag en oppbrukt resurs .
Rusomsorgen er om mulig et like trist kappittel i politikernes evneløse adferd . Institusjoner blir lagt ned og som i årevis ga gode oppholdsplasser til mennesker som for kortere eller lengre perioder kom ut på skråplanet .
Det er som på ny å oppleve den missæren som skjedde med de mange HVPU institusjonene . Ved siden av at landet mistet tusener av mennesker som gjennom et langt liv hadde tjent institusjonene og menneskene i disse . Jeg sier ikke at alt var bra i denne omsorgen . Det er imidlertid et faktum at hundrevis av passienter ble revet ut av et trygt og godt miljø blant likesinnede og hjem til sine lokalsamfunn og et utrygg tilværelse .
De mange folkeopprør mot nedleggelse av lokalsykehus taler sitt tydelige språk . Det er de små og lokale sykehus som gir mennesker trygghet i det øyeblikk en trenger innleggelse på sykehus for de mest vanlige skavanker en kan få . Igjen viser det seg at sterke faginteresser presser på og sentrale politikerne stiller opp . Større og større , mer spesialisering . Selvsagt må vi ha sykehus hvor spesialisering og perfeksjonering er livsnødvendig , men f.eks. overføring av store pasientgrupper fra Aker til SIA er å blir en feilinvestering . Dette ved siden av etableringen av helse-foretakene er organisatoriske makkverk ved siden av eneren over alle enere NAV-reformen . Et godt politisk handverk ble ødelag grunnet redselen for å foreta de nødvendige organisatoriske grep , og fordi fagforeningenes særinteresser ble fulgt .
Det er blitt en forunderlig tro på at det nytter å organisere seg bort fra alle problemer. Bare det ansettes nok administrativt personell skal det være mulig å beholde den fulle økonomiske styring . Skriftlige rutiner , detaljerte beskrivelser om hvordan mennesker skal egere , Rapporter , statistikker og skreddersydde kontrollrutiner . Ved siden av dette skal det gjennomføres møter . Store og viktige personellgrupper sitter i time etter time på unødige møter . Strategimøter , ledelsesmøter , planleggingsmøter o.s.v. Flytte papir er blitt en viktig produksjonsfaktor . Dette er et system som er særlig utviklet i våre helseforetak og i våre trygde og sosialsystemer .Tvilsom om noen i det hele vet hvor mange mennesker som er sysselsatt med disse øvelser . Blir det mer helse ? Har vi fått lavere kostnader ? Har vi skaffet flere mennesker som trenger det plass for pleie og omsorg . Opereres det flere , selvsagt , men i forhold til hva ? Står kostnadene ved disse administrative enhetene i forhold til det dom egentlig skulle være produksjonsresultatet . Og når alt dette ikke virker etterspørres konsulenthjelp for milliarder av kroner hvert år . Vi for bedre og bedre utrustet personell og de gjøres mer og mer hjelpeløse i ly av denne denne administrative og kontrollgalskapen .
Sektoren vi snakker om er selvsagt personellkrevende . Sektoren skal være godt bemannet døgnet rundt . Likevel det er tider på døgnet hvor det ved enkelte av institusjonene og kanskje ved alle at det trenges flere hender enn til vanlig . Det har vært vanskelig å få gehør for at arbeidstiden til medarbeiderne må være tilpasset det arbeide som skal betjenes . Dette er et helt nødvendig grunnleggemde i arbeidsrettslig forstand . Denne styringsrett må arbeidsgiver ha . Ulike lønns og arbeidsvilkår er også viktig om arbeidslivet skal fungere . Konkurranse er en annen grunnleggende forutsettning for et arbeidsliv og et produksjonsliv skal være liv laga . F.eks. Dyrt og komplisert verktøy og rom skal være i bruk flest mulig timer i døgnet .
Personlig er jeg ikke et øyeblikk i tvil at norsk helse og sosialpolitikk har mistet mye av sin sosiale , hlelpende og den trygghetsfølelse som var rådende for bare noen få år siden . Den tradisjonsrike opplæringsvirksomhet er også blitt borte fra mange av de viktige arbeidsplasser .
Det er selvsagt ingen som mener at samfunnet ikke skal gi ungdom og eldre mulighet for utdanning . Det er formen og innholdet som er viktig . Norsk fagarbeideropplæring har tapt mye vet at vi ikke har utviklet og perfeksjonert institusjonsopplæringen , eller fagarbeideropplæringen ved de ulike arbeidsplasser
Arbeidsplasser av noen størrelse offentlige som private skulle vært lovpålagt og ta inn , sørge for opplæringen i samarbeid med f. eks. yrkesskolene . Når lærlingen var ferdig med sin læretid og bestått sin fagprøve skal vedkommende selvsagt ha fast arbeid . Dette vil være mulig om arbeidsgiverne blir gitt økonomiske tilskudd for å bistå samfunnet med denne helt nødvendige og samfunnsnyttige arbeid .
Torrevieja , den 4 . sept 2011
Harald Gihlen