Burka er et hett tema i mange land i Europa for tiden. Argumentene mot bruk av burka er mange. Det viktigste er kanskje at det forutsettes av bruk av plagget er påtvunget av islamistene og konservative muslimer, fortrinnsvis menn, at bruk av plagget således har en undertrykkende funksjon, og at burkabruk representerer en antilikestillingskultur som er på sterk kollisjonskurs med de verdier de fleste europeiske land har bruk mye tid og krefter på å realisere.
Jeg er temmelig sikker på at disse argumentene har noe og sannsynligvis mye for seg. Det er imidlertid to aspekter ved saken som taler imot statlige eller lokale forbud.
For det første innebærer et forbud også en form for tvang, og det blir noe problematisk å på den ene siden si at damene tvinges til å bruke klesplagget, og så i neste innstans si at vi skal tvinge dem til ikke å bruke det.
For det andre er tvang for å endre adferd i det fleste tilfeller svært problematisk, og vil oppfattes av dem som utsettes for tvangen som temmelig undertrykkende, som igjen kan føre til integreringsproblemer på andre områder i samfunnslivet.
Forbud mot bruk av burka er således kanskje ikke noen god strategi, bortsett fra bruk i spesielle yrker der en har gode argumenter for at nøytralitet i bekledning er viktig.
En islamsk leder i Belgia fremholder at forbud mot bruk av burka kan medføre at flere muslimske kvinner begynner å bruke plagget. Han kan ha rett.
I en utviklingsprosess der mange muslimer føler - berettiget eller uberettiget - at de er på kollisjonskurs med storsamfunnet, kan et slikt klesplagg fort bli sett på som et symbol i en pågående kamp, som det hevdes ikke har noe med likestillingsspørsmål å gjøre, men en kamp som dreier seg om en minoritets rettigheter.
Islamister i Frankrike truer med blodbad i de franske bygatene, hvis loven om burka- og niqab-forbud blir håndhevet i praksis. (Nok et godt eksempel på det sterkt autoritære tankesettet, og da snakker jeg om de som eventuelt begår lovbrudd).
Økt burkabruk vil i så fall være et uttrykk for at muslimer som gruppe, eller iallfall ganske mange muslimer, mener seg dårlig behandlet. Radikale og konservative muslimer vil ganske sikkert bidra til å forsterke et slikt motsetningsforhold, og kunne forårsake en radikalisering av større grupper av muslimer.
Konsekvensen kan da bli at vi generelt få en forsterket“vi mot dem”holdning i samfunnet som raskt kan eskalere.
I en slik utviklingsprosess er det trolig at høyrekreftene, og herunder også det ytterste høyre, vil styrke sin posisjon, samtidig med at tendensen til utvikling av en parallellkultur vil styrkes innenfor den muslimske minoriteten. Vi har i så fall å gjøre med positive tilbakekoblingseffekter som i denne sammenhengen gir et svært negativt resultat.
Å forby burka og niqab kan altså ha den motsatte virkning av det en ønsker å oppnå, og kan som sådan være et antiintegreringstiltak.
Likevel finnes det gode argumenter for et forbud mot bruk av burka og niqab, iallfall to: Personer med slik påkledning kan ikke gjenkjennes og identifiseres, og, i tillegg til at identifisering er viktig i en del praktiske tilfeller, kan denne tildekketheten representere en sikkerhetsrisiko.
Dernest bryter en person med burka eller niqab en av de mest elementære reglene for god folkeskikk i de fleste kulturer, en regel som blant annet går på at personer som på et eller annet vis kommuniserer gjensidig gir seg til kjenne.
Og her nærmer vi oss kjernepunket og den egentlige begrunnelsen for denne tildekningspraksisen: Kvinner som er i det offentlige rom skal ikke kommunisere med noen fremmede, og i hvert fall ikke fremmede menn!
Det er bare ekstremt patriarkalsk orienterte menn som kan finne på å foreskrive slike diskriminerende regler.
Barneårene er utvilsomt det aller viktigste epoken i et menneskes liv når det gjelder å tilegne seg verdier og grunnholdninger. Oppdragelsen former mennesket - til et selvstendig reflekterende individ eller til fullstendig underkastelse under de eneste evige sannheter for å gi en karakteristikk av ytterpunktene.
Det faktum at små jenter i tiltagende grad bruker hijab, synes å være ett av mange adferdspåbud som i sin ytterste konsekvens antagelig har som formål å skape det lydige, underdanige mennesket, som ikke bare skal fratas handlings- og meningsfrihet, men også tankefrihet. Altså eklatante brudd på grunnleggende menneskerettigheter.
Hijab i skolen er et ledd i utviklingsprosess der islamistiske og konservative muslimske kretser sannsynligvis er de pådrivende kreftene.
Derfor bør hijab i skolen forbys.
De fleste kan vel være enige om at politi og rettsvesen skiller seg på vesentlige punkter fra de fleste andre yrker.
Politiet er den eneste yrkesgruppen i fredstid som har myndighet til å anvende voldelige maktmidler, hvis omstendighetene skulle tilsi det. I rettsvesenet avgjøres sivile og kriminalrettslige saker med store og alvorlige konsekvenser for enkeltpersoner.
At befolkningen generelt har høy grad av tillit til politi og rettsvesen er et avgjørende kjennetegn for om demokratiet fungerer etter hensikten; et av de største demokratiproblemene i de fleste land i verden, eksempelvis i Afrika, er en fullstendig mangel på slik tillit, og rettsvesen og politi er korrupte så det holder.
Tillit er således et nøkkelord når det gjelder disse yrkene og deres samfunnsmessige oppgave.
Vil noen hijabkledte poltidamer og dommere bidra til å svekke folks almene tillit til disse yrkene? Jeg ser ikke bort fra det, selv om en slik mistillit skulle være fullstendig ubegrunnet.
For meg dreier spørsmålsstillingen seg om en skal godta særbehandling i yrker der nøytralitet i klesdrakt signaliserer nettopp likebehandling, uavhengig av politisk ståsted, rase, etnisitet og religiøse tilhørighet.
Å tillate hijab i politi og rettsvesen dreier seg om særbehandling og ikke likebehandling.
Sett at en hijabkledt dommer skal dømme i en tvist mellom en muslim og en kristen. Det vil være forståelig, selv om det formodentlig vil være helt ubegrunnet, at noen vil reise tvil om dommerens nøytralitet.
Hvis det er slik at de angjeldende muslimske damene betrakter dette hodeplagget som en uløselig del av deres religiøse identitet, også når de utøver sin profesjon, så sender de samtidig et signal om at de nettopp kobler religion og yrkesutøvelse.
Nei - storsamfunnet bør ikke tillate bruk av hijab i politi og rettsvesen.
Jan O. Egeland hadde for en tid siden en artikkel i Dagbladet med tilknyting til hijab-debatten i Arbeiderpartiet, der han påpeker at Norge som nasjon bruker mange symboler som ikke er nøytrale, men har relasjon til blant annet kristendommen, for eksempel korset i det norske flagget.
Og han finner det øyensynlig merkelig at det offisielle Norge ikke vil ha hijab i politi og rettsvesen, når det offisielle Norge omgir seg med symboler med blant annet kristent innhold.
For meg kan det offisielle Norge gjerne skifte symboler til noe som er nøytralt eller noe som representerer det moderne Norge. Jeg har aldri vært opptatt av og lagt sterk vekt på slike symboler.
Det norske flagget har likevel hatt og har en viss verdi for meg. Jeg er gammel nok til å huske krigsårene og ikke minst de første syttende mai feiringene etter krigen. Med krigen som bakgrunn betydde grunnlovsdagen med tog og norske flagg mye, som en markering av det var fred og at vi endelig var fri fra undertrykkelsens åk.
Og det norske flagget betyr selvsagt fortsatt noe for meg, eksempelvis i sport. Det er et nasjonalt samlingssymbol som jeg synes er helt i orden med mindre de nasjonalistiske følelsene tar helt overhånd.
Men det kristne innholdet i flagget har aldri betydd noe som helst for meg, og det er jeg rimelig sikker på gjelder det fleste i min generasjon, og jeg er enda sikrere på at etterfølgende generasjoner i hovedsak ikke legger vekt på korset som religiøst symbol.
Derfor er jeg ganske overbevist om at majoriteten i Norge ikke forbinder noe som helst religiøst ved flagget og andre symboler som Egeland nevner.
For hijabkledde damer er imidlertid det religiøse aspektet viktig. Deres hovedargument er jo nettopp tilknytningen til islam. Og at dermed religion blandes inn som et element i yrkesøvelsen i yrker der det er svært mange gode argumenter for nøytralitet.
Og det er det viktigste punktet og poenget i denne sammenligningen.
Når de omtalte norske symbolene vurderes og oppfattes som nøytrale, så er de faktisk nøytrale. I den jevne kvinne og manns oppfatning. Å blande kristendommen inn i denne sammenhengen er sterk oppkonstruert og lite relevant.
En helt annen sak er at grunnloven burde endres slik at Norge blir en sekulær stat, ikke bare i gavnet men i navnet. Så lenge det ikke er tilfellet, vil det alltid finnes muslimer som henviser til grunnloven og som bruker den som argument for særordninger, for eksempel bruk av hijab i domstolene.
Om jeg har noe problem med at muslimske jenter og kvinner bruker hijab i andre sammenhenger enn omtalt ovenfor? Overhodet ikke. Det er et valg som den enkelte må ta. Likevel vil jeg sterkt anbefale disse jentene og kvinnene å ta en grundig gjennomgang av begrunnelsene for å gjøre sine valg.
For det er betenkelig at mange bruker ærbarhet som en vesentlig begrunnelse, og især er det betenkelig når denne ærbarhetsbegrunnelsen har referanse til mannens påståtte manglende selvkontroll når det gjelder det annet kjønn: i så fall kan det ikke sies at å bruke hijab, og især burka og niqab, er et fritt og uavhengig valg, men er valg som mannens påståtte ustyrlighet direkte eller indirekte påtvinger kvinnen.
Og forresten - hvordan i all verden kan det ha seg at majoritetssamfunnet forutsetter og regner som en selvfølgelighet at den gjennomsnittlige etnisk norske mann, som i mye høyere grad enn muslimske menn omgås lett påkledde kvinner, skal ha styring på egen seksuell adferd?
Hvorfor skulle ikke tilsvarende forlanges av den muslimske mannen? Er den muslimske mannen laget av et annet materiale? Selvfølgelig ikke. Disse forskjellene i holdninger kan utelukkende tilskrives forskjeller i oppdragelse og forskjeller i syn på likestilling.
Det er slike problemstillinger de muslimske jentene og kvinnene bør tenke gjennom, før de tar beslutninger om bruk av disse symboltunge klesplaggene.
Det burde også være et problem til ettertanke når islamistiske bevegelser som Hizb-ut-Tharir i Danmark entydig proklamerer på sin webside at hijab er noe kvinner må og skal bruke. Og at det ikke er snakk om frivillighet.
Når jeg i det foregående har lagt en del vekt på å si noe om muslimske kvinners påkledning, så er det fordi både hijab, niqab og burka ses på som religiøse identifikasjonssymboler av ganske mange muslimer, som en slags bekreftelse på om en kvinne har den rette tro, den rette innstilling, om hun så å si er en god eller dårlig muslim.
Samtidig symboliserer disse plaggene først og fremst kvinneundertrykkende aspekter sett fra majoritetsbefolkningen side, en praksis for å holde en slags kustus og kontroll over kvinnene.
Sistnevnte synspunkt er det mange gode argumenter for at gjør seg gjeldende.
Argumenter, som ikke minst dogmatiske muslimer selv bringer til torgs, understøtter antagelsen om undertrykking og manglende likestilling: Godt påkledte og tildekte kvinner er til kvinnenes eget beste fordi de da vekker mindre attrå hos menn. Underforstått er det da kvinnens skyld hvis slik attrå vekkes, og kvinnens skyld hvis en slik vekt attrå skulle føre til overgrep som voldtekt.
Snakk om å plassere skyld og ansvar på feil sted, et synspunkt som bare kan forklares ved at mannen dels oppfattes som et individ som pr. forutsetning er uegnet til å ha full kontroll over egne følelser, og dels, og det er viktigere, er et individ som ikke bevisst skal opplæres til å ta hensyn til det annet kjønns følelser og integritet.
Jeg har i mange sammenhenger gjort det klart at jeg er motstander av å etablere særordninger for etniske og/eller religiøse minoriteter. Og som alle vet, det er talsmenn for den muslimske minoriteten som høy grad ønsker særbehandling på en rekke områder blant annet med henvisning til prinsippet om religionsfrihet.
Det ideelle er felles undervisning, men flertallet er nødt til å ta hensyn til mindretallets holdninger, og i fellesskolen er det et mangfold av elever som alle fortjener respekt, er en uttalelse som representanter for det norske majoritetssamfunnet ofte fremsetter i debatter som angår særbehandling av enkelte minoritetsgrupper, for eksempel segregering av jenter og gutter når det gjelder svømmeundervisning på skoler.
Det er viktig å merke seg hva begrunnelsen for at ikke jenter og gutter kan være i svømmehallen på samme tid: sømmelighet og ærbarhet. Hos jenter naturligvis. Og denne sømmelighets og ærbarhetskulturen skal barna indoktrineres med
så tidlig alder som mulig.
Som nevnt ovenfor har mange konservative muslimer uttalt at sømmelig og ærbar påkledning er til det beste for kvinnen selv, og årsaken er at hun da får gå i fred for den ustyrlige mannen.
Skillet i jente og gutteklasser når det gjelder svømming er en bevisst del av en oppdragelse som skal føre til en slik påtvunget sømmelighet og ærbarhet i voksen alder.
Når det norske samfunnet går med på slike segregeringsordninger, så er storsamfunnet med på å bygge opp under sterkt kjønnssegregerte holdninger i mange av de muslimske miljøene. Og det gjøres med referanse til at storsamfunnet bør vise respekt for minoritetenes ønsker, også når disse ønskene åpenbart hemmer reell likestilling.
Det kaller jeg kulturrelativisme.
En skal ikke se bort fra at svært mange av overfallsvoldtektene som i dag skjer i Norge, og som i betydelig grad begås av innvandrere, skyldes en ærbarhetskultur der all skyld for utukt føres over på kvinnen. Et kvinnesyn som mange kvinner selv ubevisst er med på å opprettholde og å videreføre. Og at bruk av hijab er en del av denne problematiske ærbarhetskulturen.
Det er blant annet slike aspekter ved hijabbruk muslimske jenter bør tenke gjennom før de begynner å bruke plagget.
Noen galgenhumoristiske spøkefugler har, med bakgrunn i de mange voldtektene som har skjedd i Oslo i den siste tiden, foreslått at det burde innføres portforbud for kvinner mellom klokken 12 midnatt og klokken seks om morgenen.
Da jeg leste disse uttalelsene, kom jeg i hu en opplevelse i Rombo i Tanzania, midt på syttitallet. Vi var to par som dro til midnattsmesse på julaften, men ble stoppet ved inngangen, fordi det lokale menighetsrådet, som bestod av bare menn, hadde bestemt at i år hadde ikke kvinner adgang til midnattsmessen. Årsak: to kvinner var blitt voldtatt på kirkevei året før.
Jeg kan forsikre om at Tanzania slett ikke er noen versting i klassen når det gjelder kvinnesyn og kvinneundertrykking. Det finnes muslimske land som er langt mer konservative og patriarkalske. (For orden skyld: Tanzania er ikke et muslimsk land).
Vel utdannede muslimer, som en må formode ordlegger seg med omhu, har gitt uttrykk for at det er kvinnene selv som på sett og vis og langt på vei må ta skylden for at de blir voldtatt. Fordi de drikker for mye, fordi de gjør mange andre dumme ting, som å gå alene på folketomme steder, og fordi de stadig glemmer at den ustyrlige mannen kan ligge på lur hvor som helst.
Disse talsmennene synes da å glemme at voldtektsmennene når det gjelder overfall i den siste tiden for det meste har innvandrerbakgrunn, og at det er først og fremst er noe alvorlig galt med disse mennenes oppdragelse, ansvarsfølelse og kvinnesyn.
Den ærbarhetskultur som islam i praksis pålegger kvinner - (som i sitt grunnlag antagelig likevel er mer kulturelt enn religiøst betinget) - innebærer at ansvar for overgrep projiseres fra mannen til kvinnen.
Selvfølgelig bør norske kvinner bruke sunn fornuft. Men ansvaret må plasseres der det hører hjemme.
Så vil noen si at en ting er grove overgrepsvoldtekter som blir anmeldt, noe annet de antagelig store mørketallene for ikke-anmeldte seksuelle overgrep i nære relasjoner. Det er sikkert riktig at det finnes høye mørketall både når det gjelder majoritetsbefolkningen og minoritetene.
Det er imidlertid trolig at overgrep generelt og også av seksuell art i hvert fall ikke er noe mindre relativt sett i befolkningsgrupper med svært autoritære strukturer enn i majoritetsbefolkningen.
Ellers er det helt klart at øket bruk av disse klessymbolene er en global utviklingstendens, som understreker at vi er vitne til tiltagende kamp mellom vestlige og ikke-vestlige verdier.
På kort tid har det skjedd store forandringer når det gjelder bruk av niqab i Dar es Salaam. For tre år siden så en nesten ingen som brukte plagget, i dag kan en se mange hver eneste dag. Islam er på offensiven, også i Afrika.
Slik kristendommen er det, anført først og fremst av amerikanske, evangeliske bevegelser som Born Again.
Mens Kina nå er førende i å bedrive en offensiv ny-imperialisering av Afrika på det verdslige området, kjemper evangeliske bevegelser og islam om hegemoniet i den åndelige sfæren.
Stakkars Afrika - nå igjen.
Og dessverre, afrikanere har kanskje mer enn de fleste andre en iboende tradisjon for å ta til seg og tro på spirituelle og overnaturlige fenomener, og siden de fleste er fattige og lever et ganske hardt liv, er de gleder og herligheter som venter i det neste livet særs forlokkende.
Jo - kampen om sjelene er i gang, også i Afrika.
For noen tid tilbake var jeg tilfeldigvis utenfor en moske i Mwengwe, en moske som er regnet for å være en av de mest konservative i Dar es Salaam. Flere titalls niqabkledte damer sto utenfor moskeen og ropte jihad, sannsynligvis fordi det nylig hadde vært en konflikt mellom moskeen og myndighetene angående krav fremsatt av moskeen.
Et slikt opptrinn var utenkelig for få år siden.
Da jeg var i Arusha for noen måneder siden og overnattet der, ble jeg vekt at bønnerop klokken fem om morgenen, (en vekking jeg gjerne kunne vært foruten), og da jeg kort tid etter besøkte Universitetet i Mzumbe, der jeg underviste på syttitallet, hørte jeg bønneropene tone fra nærmeste moske.
At islam i tiltagende grad gjør seg gjeldende ikke bare i kystregionene i Tanzania er en utvikling som har skjedd over de siste tre-fire tiårsperiodene.
Når mange muslimske autoriteter forsøker å fremstille kvinnens rolle i islam som likestilt, er det som å høre et ekko fra konservativt mannshold i Norge for femti til hundre år siden, men med den forskjell at den norske kvinnen har og har reelt hatt en betydelig sterkere stilling enn den muslimske kvinnen har nå og har hatt i århundrer.
Slik har det åpenbart vært også i tider før de store religionene ble til, et faktum som underbygger en påstand om at det er de kulturelle føringene som er de viktigste når det gjelder forskjellige syn på likestilling, og ikke religionene per se.
Det er neppe tvil om at kvinnens stilling i Norden var betydelige sterkere enn i Midt-Østen i før-religiøs tid (før kristendommen og islam).
Religionene kan imidlertid effektivt brukes for å opprettholde og videreføre kulturelle tradisjoner, slik en del muslimer åpenbart gjør, også i våre dager.
Syndefallet er felles for de abreamske religionene, og er antagelig en konstruksjon som bygger på før-religiøse forestillinger om kvinnens nokså tvilsomme natur: det var Eva som var skyldig i syndefallet og som fikk Adam til å spise av kunnskapens tre, og derfor er det ganske mange som har trodd, både innenfor jødedommen, kristendommen og islam, at kvinnen i grunnen er i ledtog med satan, at hun tilhører satans arme, og at hun derfor må kontrolleres og bestemmes over.
I moderne europeisk kristendom er dette synet mer eller mindre blitt erklært som foreldet og utdatert og dessuten menneskerettstridig. Innenfor islam er det fortsatt ganske mange menn (og faktisk også kvinner) som betrakter kvinnen som en følelsesorientert og ustabil skapning som lett lar seg forlede til ugudelige sysler, hvis hun ikke holdes under strikt maskulin kontroll.
At mange i Norge er bestyrtet over at en imam fra Asia mener at kvinner og barn kan og bør tuktes, slik det fremgikk i en avisdebatt for noen måneder siden, forundrer meg. Og er et uttrykk for at svært mange etniske nordmenn mangler kunnskaper om andre kulturer, og har en sterk tendens til å klone hele verden i sin egen tenkning.
Forholdet er ganske enkelt at i store deler av verden er foreldres tukt av barn og mannlig tukt av ektefelle regelen heller enn unntaket. Vel å merke hvis de uskrevne reglene ikke følges. Og vi skal ikke så veldig mange generasjoner tilbake i Norge heller før den slags tukt til en viss grad var praksis også hos oss. Spanskrøret ble forbudt brukt i skolen i 1937.
Huslig tukt har en kulturell basis som også gjenspeiles i de store religionene. I Bibelen heter det: den man elsker tukter man, som kan tolkes som: jo mer en elsker, desto større behov for tukt.
I Afrika har jeg flere ganger hørt uttrykket: Han har ikke slått meg ennå. Kan han elske meg? Sjalusi, som i realiteten i hovedsak dreier seg om ønsket om å eie og å ha kontroll over et annet menneske, oppfattes i enkelte kulturer som et uttrykk for ekte kjærlighet.
Jeg må tilføye at dette synspunktet nok er på vei ut i Afrika, i hvert fall blant folk men litt utdanning.
Religionene kan åpenbart brukes til å sementere og forsterke de kulturelle tradisjoner og gi dem en særlig legitimitet.
Vi i Skandinavia bør være klar over at likestilling og likebehandling er en nymotens greie, som er et resultat av demokratiske prosesser som de fleste land bare kjenner av omtale. Og som mange i disse landene tar avstand fra - især menn.
Slike realiteter bør være kjent og forstått, hvis vi skal ha mulighet for å føre en fornuftig integreringspolitikk.
Islamistiske menn og konservative muslimske menn ønsker rett og slett ikke likestilte kvinner, de ønsker kvinner som de til enhver tid kan kontrollere. Derfor tolkes og praktiseres islam på en måte som gir mennene full kontroll på hjemmebane, samtidig med at det utad proklameres at kvinnene er likestilt.
Jeg tror ikke det er mange oppegående nordmenn med en smule innsikt og erfaring som kjøper en slik forklaring.
Vi som har levd en stund og kjenner vår egen historie, og som dessuten har vært litt rundt i verden, kan forholdsvis lett skille mellom det å være likestilt og det å være undertrykt.
Et ferskt eksempel på hva som av noen oppfattes som relevant likestilling i patriarkalske muslimske kulturer er fra Malysia og går ut på at den fromme og underdanige muslimske kona bør oppføre seg som en prostituert i senga, for da vil mannen, som kanskje til og med har flere koner, være mindre tilbøyelig til å ha elskerinner eller gå til prostituerte.
Denne klubben for lydige koner mener at fullstendig lydighet kombinert med utagerende sex på hjemmeplan vil redusere vold i ekteskapet og forebygge mot skilsmisser.
Viseleder i klubben, en dame som varmt forsvarer slike holdninger og en slik livsstil, er utdannet lege og deler ektemannen med tre andre koner.
Hun hevder at Eva ble skapt fordi Adam hadde visse behov, og at menn ikke kan styre sine seksuelle lyster. Videre hevder hun at dersom disse lystene ikke tilfredsstilles, vil mannen finne seg en annen kvinne. Og at det var slik Gud skapte mannen.
Sånn er det bare. Ikke en naturlov, men Guds lov.
Her må det dreie seg om hjernevasking så det holder. Et utrert eksempel? Det er nok ikke typisk for muslimer i sin alminnelighet, men oppfattelsen av at mannen er en seksuelt ustyrlig skapning, er ganske utbredt, en ustyrlighet som gjør det nødvendig at kvinnen tar på alvor ansvaret for å utvise høy grad av ærbarhet når hun beveger seg utenfor hjemmet.
En slik ærbarhet har to viktige formål: For det første vekker kvinnen ikke seksuelle følelser hos menn hun måtte møte i det offentlige rommet. For det andre kan ektemannen være rimelig sikker på at hans kvinne (hans kvinner) ikke gjør noen utenomekteskapelige sprell.
Og så skal kvinnen altså ta det igjen på hjemmeplan.
Og begge deler - ærbarhetskulturen utenfor hjemmet og utagerende sex i soverommet - er til fordel for mannen.
Mannen får så å si i pose og sekk.
Så vet vi det: kvinnen er først og fremst til for å tekkes mannen.
Mennesket har ganske stor evne til å tro at de regler og adferdsmønstre som gjelder i egen gruppe er de riktige og de beste for at gruppen skal fungere godt. Og det er god grunn til å anta at kvinner som er født og oppvokst i en autoritær mannskultur faktisk stort sett subjektivt opplever det som om denne kulturen er den beste og den eneste riktige - også for kvinner.
Jo sterkere en gjennom autoritær oppdragelse er opplært til et slikt tankesett, desto mindre problematisk føles det naturligvis å godta å være underdanig og å akseptere å bli forskjellsbehandlet i henhold til kjønn. Og de som fullt ut respekterer de patriarkalske reglene kan som regel leve sine liv uten store familiære konflikter.
Ja - det kan sågar tenkes at en slike type underdanighet oppfattes som fullverdig likestilling - ut fra et prinsipielt synspunkt om at kjønnene er forskjellige - ikke bare fysisk, men også med hensyn til kjønnsroller. At underdanighet er en del av den kvinnelige kjønnsrollen, en rolle som er bestemt av gud.
Og med basis nettopp i religion hevdes det av noen: Gud skapte mann og kvinne med forskjellige roller, og mannen er utpekt til å være kvinnens foresatte og åndelige veileder.
At noen, og kanskje ganske mange muslimer tenker slik synes åpenbart.
En liten video i tillegg: