Storhaug kan ha rett i at HRS sin virksomhet ikke uten videre kan plasseres på den tradisjonelle høyre/venstre-aksen. Likevel gir det grunnlag for undring når hun i en kronikk i Klassekampen (1.9.) hevder at Human Right Service (HRS) “ … ikke jobber med ideologi”. Deres virksomhet skal visstnok begrense seg til en analyse av faktiske forhold med tanke på å avdekke brudd på menneskerettigheter. I så måte kan det hevdes at HRS gjør en viktig jobb ved avdekke former for undertrykking og urettferdighet som får for lite oppmerksomhet.
Samtidig virker det som HRS forutsetter at individuell frihet og menneskerettigheter bare kan forvaltes i henhold til et bestemt sett med kulturelle verdier og praksiser. Jeg kan vanskelig se at et slikt standpunkt ikke impliserer et ideologisk ståsted. Det er også nærliggende å tenke at det ligger noen ideologiske føringer bak når Storhaug ved mer enn én anledning har sammenlignet islam med nazisme. I et intervju med Nettavisen (16.11.06) skal hun f.eks. ha uttalt følgende: "Hijaben gir meg assosiasjoner til nazistenes jødetegn og hakekors." All den tid HRS sin dogmatiske fordømmelse av islam og motstand mot innvandring gis grunnlag i et prinsipp om individuell frihet, reiser det seg derfor uvilkårlig spørsmål om hva som er kjennetegnet på individers frihet. Det samme gjelder hva som skal til for å oppnå individuell frihet og ikke minst hva som truer den individuelle friheten. Skal man ta deres agitasjon mot islam og innvandring på alvor, virker det som svarene alene er å finne i hva innvandrere og islam i følge HRS sin egen virkelighetsoppfatning ikke er.
Nedenfor skal jeg gjennom seks punkter vise hvordan mye taler for at HRS sin måte å agitere gjør at veien synes kort til det høyreradikale landskapet av ideologisk motstand mot innvandring og islam:
1) Et sentralt kjennetegn ved de høyreradikale som har fått mye oppmerksomhet den siste tiden er det konspirasjonsteoretiske. Blant annet kommer dette til uttrykk i en av Peder Nøstevold Jensen (alias Fjordman) sine tekster fra 2007, Political Correctness — The Revenge of Marxism. Her skriver han blant annet følgende:
“Not only has Marxism survived, it is thriving and has in some ways grown stronger. Leftist ideas about Multiculturalism and de-facto open borders have achieved a virtual hegemony in public discourse, their critics vilified and demonized. By hiding their intentions under labels such as “anti-racism” and “tolerance,” Leftists have achieved a degree of censorship of public discourse they could never have dreamt of had they openly stated that their intention was to radically transform Western civilization and destroy its foundations”.
Som Øyvind Strømmen for nylig bemerket, gjenga HRS denne teksten på sin hjemmeside med kommentaren "Another great Fjordman essay". Slik kan man vanskelig forstå det annerledes enn at HRS slutter seg til Jensens betraktninger om at den såkalte multikulturalismen er ledd i en "marxistisk" antidemokratisk konspirasjon.
2) Den høyreradikales agitasjonen preges videre av at det skapes apokalyptiske bilder av innvandringens påståtte følger. Leser man et tilfeldig knippe artikler på HRS sine hjemmesider, møtes man av en serie advarsler om at det norske samfunnet som følge av innvandring og den politisk korrekte elitens "virkelighetsfornektelse" kan komme til å spille både økonomisk og demokratisk fallitt.
3) Et tredje kjennetegn er demonisering. Den politiske og kulturelle eliten blir ofte framstilt som en umoralsk og nærmest ondsinnet gjeng, som med overlegg leder Norge og Europa mot undergangen. Det er ikke rent få artikler forfattet av Storhaug og Karlsen som forfekter synspunkter som vanskelig kan tolkes i annen retning. HRS sin hjemmeside er forøvrig proppfull av tekster som etterlater et inntrykk av at innvandrere ikke gjør annet enn å arbeide for innføring av udemokratiske praksiser, snylte på velferdsstaten, voldta og lemleste.
4) De høyreradikale kreftene representerer for det fjerde et reaksjonært og/eller nasjonalistisk syn på samfunnet. Hos HRS kommer dette fram på mange måter. Et eksempel er hyllesten til Borten Moes påstand om at å ta ansvar for eget liv og ikke legge det i velferdsstatens hender er det samme som "å tenke norsk." Dette er selvfølgelig i flere henseender et utsagn som faller på sin egen urimelighet. For det første kommer mange innvandrere fra områder i verden der man er vant til å klare seg uten en velferdsstat, nettopp fordi det ikke finnes noen velferdsstat. Å tenke at man skal legge sitt liv i velferdsstatens hender er vel snarere en norsk oppfinnelse enn en somalisk eller marokkansk. For det andre er det svært mange innvandrere som helst vil slippe å befinne seg i velferdsstatens klamme favn dersom de fikk en sjanse til å klare seg selv. For det tredje, hva er det ikke næringslivsledere, politikere og andre jamrer seg over til stadighet? Jo, at så mange nordmenn velger trygd framfor arbeid. I Borten Moe og HRS sitt perspektiv kan dermed heller ikke nordmenn som mottar penger til livsopphold fra velferdsstaten regnes som "integrerte", fordi de ikke "tenker norsk".
5) Et femte kjennemerke ved de høyreradikale er et retorisk knep som handler om å framstille seg selv som offer for sammensvergelsens makt. Innvendinger og kritikk blir svært ofte avvist som uttrykk for hersketeknikker og forsøkt på sensur. Til stadighet hevdes det at kritikere av islam og av innvandringspolitikken ikke kommer til orde i den offentlige debatten. Dette er en underlig påstand, all den tid høyreradikale synspunkter til stadighet blir ytret i en rekke mediekanaler. Norges største opposisjonsparti er dessuten i det store og hele på deres egen side. Påstanden gjentas likevel til det parodiske, og i en slik grad at man kan få inntrykk av en paranoia er i ferd med å gripe om seg. Meningsmotstanderne identifiseres nærmest automatisk som medlemmer av en allmektig politisk og kulturell elite. De blir samtidig gjerne karakterisert som virkelighetsfornektere, løgnere og til og med som en trussel mot demokrati og ytringsfrihet. Slik har mange høyreradikale en sterk tendens til å tegne et bilde seg selv som fromme, men undertrykte forvaltere av den "sanne" virkeligheten. Slike holdninger kommer ganske eksplisitt til uttrykk både i måten Storhaug debatterer på og ikke minst i et utall artikler som publiseres på HRS sin hjemmeside.
6) Det sjette og siste fellestrekket jeg vil framheve ved den høyreradikale demagogien er hangen til endimensjonale forklaringsmåter. I HRS er sitt tilfelle det f.eks. slående hvordan sosial segregering i form av ghettodannelser i storbyer ensidig forstås som en uunngåelig konsekvens av innvandring og av islam i seg selv. Hvordan det også kan være resultat av diskriminering, uheldige sider ved integreringspolitikk og av hvordan innvandrergrupper innlemmes i allerede etablerte ulikhetsstrukturer, tas i liten eller ingen grad med i bildet.