Hittil har det tegnet seg et bilde av en ekstremt følelseskald og sykelig selvopptatt mann, med et forskrudd og oppblåst selvbilde av seg selv som en slags idealistisk redningsmann, som måtte ”ofre” de stakkars ungdommene for å vekke opp nasjonen og redde oss fra undergangen. Han synes ikke å være helt uten samvittighet, for skal vi tro pressen var han nær ved å oppgi sitt drapstokt på vei i båten ut til Utøya, og ”hele kroppen” sa ham at hans skulle la være. Men som alle vet gjennomførte han sin groteske ”redningsplan” til tross for den indre motstanden, og han hadde endatil forberedt seg på at slike ”svakheter” kunne oppstå, og tatt sine forholdsregler i form av bl. a. å dope seg lang tid i forveien på steroider. Men hvordan kunne drapsmannens åpenbare storhetsvanvidd og syke virkelighetsoppfatning få vokse og utvikle seg uforstyrret i hans sinn over såpass mange år uten at noe kunne vekke ham opp og korrigere hans virkelighetsfjerne frelserbilde av seg selv og av en kultur i ”krig” med islam og på veg til å gå under? Er årsaken å finne i at hans innvandringsfiendtlighet ble næret av ekstreme synspunkter som han fant i politikken og på internett? Var det hans bruk av moderne cyberspill, der han fant underholdning og trening i å utrydde imaginære mennesker hurtig, effektivt og planmessig som drev ham videre inn i en syk verden, der ofrene sluttet å være medmennesker, men bare ble betydningsløse brikker i et spill? Var det skamfulle nederlag fra hans eget liv som trigget drapsmannen i ham - hans problematiske forhold til faren - avvisning fra kvinner – personlig nederlagsfølelse i forhold til innvandrere han hadde omgåttes? Var det hans taushet omkring sine planer og innerste tanker som tillot at de syke ideene fikk rulle og gå uten å få en naturlig korreks fra hans nærmeste? Dette vet vi ikke ennå, men hans forklaringer i en rettssak kommer selvsagt til å bli fulgt med argusøyne fra journalister og deltagere i den offentlige debatt, og en uendelighet av avissider kommer til å inneholde analyser og forsøksvise forklaringer på hvordan ABB kunne bli en massedrapsmann. Og det er ikke mer enn rett og rimelig, etter at Norge har opplevd det verste voldsanslaget siden andre verdenskrig. Jo bedre vi forstår hendelsen, jo mer kan vi selvsagt gjøre for om mulig å forhindre en mulig gjentagelse fra andre fanatikere.
Mange mener å finne forklaringen på terrorbomben og massemordet i forhold utenfor drapsmannen – i de ekstreme og innvandrerfiendtlige ideologiene man finner i enkelte europeiske politiske partier og grupperinger på internett. Og det kan sikkert ikke herske tvil om at ABB har funnet inspirasjon her til sine ekstreme synspunkter. Men har han også funnet inspirasjon her til å begå drap? Hittil har jeg ikke sett at noen har funnet oppfordringer til å begå massemord fra noen av dem som nevnes som ideologiske ”bakmenn”. Og i hvor stor grad er det rimelig å tillegge andre menneskers utsagn omkring innvandringsspørsmål vekt som medvirkende årsaker til massemordet? Enkelte var hurtig ute og hevdet at FrP hadde gitt næring til massemorderens holdninger, men man må vel i rettferdighetens navn vedgå at FrP aldri har oppfordret til vold! Tvert imot har de selv blitt utsatt for antirasisters vrede i form av tomater og egg. Å hevde at FrP har noen skyld i terroren blir omtrent like meningsløst som å hevde at det er vår innvandringspolitikk som er årsaken til massedrapene, for hadde det ikke funnets innvandrere i Norge hadde det ikke vært noen grobunn for ABBs hat mot muslimer og mot politikerne som i hans øyne er ”forrædere”. Dette er jo i sin overforenkling tross alt riktig, men som samfunnsborgere kan vi selvsagt ikke la oss diktere av ekstreme synspunkter, men må følge vår overbevisning om hva som er rett og galt. Om man kan klandre FrP for noe, etter min mening, må det være at de noen ganger uttrykker seg på en måte som oppleves som krenkende mot innvandrere, som om de glemmer at det bak betegnelsen befinner seg en stor mengde samvittighetsfulle, hardt arbeidende og gode samfunnsborgere. Er det en ting som er typisk for alle kulturer, så er det at det store flertallet mennesker er helt vanlige, rettskafne mennesker som ”du og jeg” som ønsker å leve i fred og skape en god fremtid for seg og sine barn! Og i stedet for å anvende et ord som ”snikislamifisering”, kunne FrP gjerne ha uttrykt seg noe mer nøytralt og hensynsfullt og satt på dagsorden hvor mye det er rimelig å forvente at storsamfunnet endrer seg for å ta hensyn til en minoritetsgruppe og omvendt – noe som etter min mening er en helt legitim debatt. Dette har jo også Siv Jensen selv vedgått!
Jeg synes for øvrig ikke at venstresiden er helt uten grunn til en nærmere selvransakelse. I sin iver etter å ta til motmæle mot rasisme og ufine utspill mot innvandrere og asylsøkere, har de etter min mening gått alt for langt i å ”overbeskytte” våre nye landsmenn, og i mange tilfeller vært alt for hurtige til å stemple andre som rasister når de har reist helt legitime politiske spørsmål knyttet til vår innvandrings- og asylpolitikk. I denne sammenheng er det viktig å ha klart for seg at ens utspill bare meget sjelden har den effekten man selv tror og ønsker. Og når representanter fra venstresiden i disse dager går ut og understreker hvor viktig det er at man slår hardt ned på alt som smaker av rasisme og uønskede ytringer, så bør de være klar over at slik ”fordømming” neppe skaper noen flere antirasister eller fører til øket toleranse, det fungerer oftest heller som en bekreftelse for de allerede ”rett-troende” på hva deres felles verdier innebærer. Man kan ”hamre løs” i det uendelige mot uønskede meninger, men en rasist slutter neppe å være rasist selv om antirasistene fordømmer hans uttalelser aldri så unisont. Ikke dermed sagt at noen skal slutte å kritisere rasistiske utsagn eller handlinger, men å tro at effekten vil bli at ekstremister som ABB vil endre holdninger som en følge av det, blir litt vel naivt. Å se tusenvis av nordmenn gå i ”rosetog” for medfølelse og toleranse er et vakkert og betagende syn for de aller fleste, men paradoksalt nok kan en slik markering fungere som enda en bekreftelse på den ekstreme outsiderens følelse av å stå utenfor fellesskapet og trigge sinnet, hatet og ”hevnlysten”. Den politiske venstresiden bør også, etter min mening ha friskt i erindringen at det ikke er mange tiårene siden man på fullt alvor gikk inn for væpnet revolusjon! Man burde kanskje ikke bli så fryktelig overrasket over at ideen om å anvende vold i politisk kamp fremdeles er levende. Både ytterste høyre og venstre har gitt legitimitet til voldelige samfunnsomveltninger gjennom historien, og når ble væpnet revolusjon fjernet fra de siste norske partiprogrammene? Det dreier seg vel ikke om særlig mange tiårene? Det er ikke lengre siden enn 35 år at noen av mine AKP-venner argumenterte iherdig for at det kunne bli nødvendig å drepe sin egen familie, dersom de gikk mot revolusjonen. Selv tilhørte jeg den langt mindre, men frihetlig orienterte anarkistbevegelsen som fant sine ideer fra bl.a. Peter Krapotkins ”Gjensidig hjelp” og gikk inn for ikkevoldelige aksjoner. Men voldsomantikken var spill levende blant norske ungdommer på 1970-tallet, inkludert store deler av den norske kunst- og kultureliten, og ikke minst blant kjente, toneangivende forfattere som fremdeles utgir bøker, for ikke å forglemme en mye omtalt tidligere leder av LO!
Hva skal vi da gjøre for å avverge ekstremismen i å finne grobunn hos våre unge? Etter min mening er dialog og inkludering den eneste veien å gå, presis som vår statsminister og mange andre kloke mennesker har pekt ut for oss! Bare ved å skape et samfunn der alle føler at de har en rettmessig plass, kan vi sikre oss mot at ekstreme holdninger får utvikle seg i det skjulte! Men det er en meget krevende øvelse å vise toleranse også overfor dem hvis meninger man sterkt misliker. Men toleranse kan aldri utbres ved hjelp av intoleranse!