Valg i krisetider

Håndteringen av nasjonale katastrofer er en kritisk test av politikere. I skarp kontrast til regjeringen Stoltenbergs raske og gode håndtering av sommerens tragedie i Norge, kom regjeringen Persson i Sverige både sent og galt ut med tsunamikatastrofen romjulen 2004. Tragedien ble et politisk spøkelse som gjennom granskninger og nye skandaleoppslag forfulgte regjeringen helt fram til valgnederlaget nær to år senere. Enda større blir de mulige politiske konsekvensene ved et terrorangrep. Det klareste eksemplet kom etter Al-Qaidas aksjon i Spania våren 2004. Parlamentsvalget skulle ifølge alle meningsmålinger bli en triumf for den konservative regjeringen, men tverrvendte etter terrorangrepet til en klar seier for opposisjonen. Velgerne i Spania stemte ned en regjering som feilvurderte situasjonen da den la skylden på sine politiske motstandere i ETA – og man stemte samtidig ned en militær deltakelse i Irak som var en årsak til terrorangrepet. Situasjonen i Spania var ekstrem med valg få dager etter et terrorangrep. Men de store og langsiktige politiske konsekvensene er likevel verdt å merke seg. Spania tok en krapp venstresving som varte tiåret ut.

Her i Norge fikk Ap over 40 prosent på noen av de første meningsmålingene etter tragedien. Det skyldtes sympatistemmer etter AUFs tap, men også en anerkjennelse av måten statsminister Stoltenberg og andre Ap-politikere håndterte krisen på. Meningsmålingene viser nå tegn til normalisering. Det er mest sannsynlig at Ap ender under de første tallene etter tragedien, men likevel langt over de ganske dystre tallene før tragedien. Ap og AUF har mistet viktige ressurspersoner, og sliter naturligvis med sviktende valgkampmotivasjon hos mange berørte. Partiet har støttet av LO likevel Norges sterkeste valgkampmaskin, og bør ha gode forutsetninger for å utnytte krisens mobiliseringspotensial.

At krisen umiddelbart snudde Aps negative trend var ventet. Mange trodde den også skulle akselerere Frps fall. Gjerningsmannens tidligere medlemskap der måtte tross partiledelsens gode håndtering bli en belastning, og Frps skepsis til det flerkulturelle Norge kom igjen i kritisk lys. I den grad krisen fører til økt terrorfrykt i befolkningen, kan det imidlertid også slå ut til Frps fordel, og meningsmålingene så langt tyder ikke på noen katastrofe for partiet. Frp hadde åpenbart planlagt en valgkamp med fokus på sterk innvandringskritikk og aggressiv retorikk mot Ap. Begge deler må nå modereres, og det blir et stort spørsmål hvor godt et parti med mange løse kanoner på dekk kan samles om det. Frp er organisatorisk og politisk for etablert til å kollapse, men årets valg blir en kritisk motbakketest for partiet generelt og partileder Siv Jensen spesielt. Også Høyre må moderere sin retorikk og legge om sin valgkamp noe, men politisk er utfordringen langt mindre for dem. Hovedproblemet til Høyre er at partiet står i overhengende fare for å miste tilbake en stor gruppe velgere som stemte Ap i 2009, men som nå planla å stemme Høyre. Mest sannsynlig gjør Høyre fortsatt et svært godt kommunevalg, men uten rekordtallene man så på våren og forsommeren.

SV burde politisk ha en god posisjon som etablert forsvarer av det flerkulturelle Norge og aktiv motstander av høyreekstremisme, og holdt tross Aps store framgang stillingen godt på de første meningsmålingene. SV vil mange steder lokalt få en mer aktiv rolle i de rødgrønnes valgkamp, og kan ha fått nye muligheter. Det forutsetter imidlertid at partiet kan lykkes med egen mobilisering – ellers blir faren for å tape til Ap i valgkampens siste dager enda større i år. Både det å få oppmerksomhet i nasjonale medier og balansen med å markere egen posisjon overfor Ap kan bli utfordrende.

I sentrum er situasjonen trolig minst farlig for Sp, som sitter i regjeringen og tradisjonelt gjør det bedre ved lokalvalg enn stortingsvalg. Sp er fortsatt et selvstendig alternativ med en sterk posisjon i mange kommuner og noen fylker. Utfordringene er for Sp som for KrF og Venstre dels at man risikerer å tape velgere til Ap, og dels at man under valgkampen kan få slite enda mer for å få oppmerksomhet. Valgkampen i skyggenes dal blir en enda mer kritisk test for nye partiledere i KrF og Venstre. De tre sentrumspartiene ligger i likhet med SV utsatt til rundt 4,5-6 prosent. Da kan det rase raskt og langt for det eller de partiene som ikke mestrer valgkampens nye forutsetninger.

Arne Strand har framhevet relevante paralleller til 1963, da Ap tjente på at kommunevalget etter Kings Bay-saken fikk fokus på spørsmålet om regjeringen og statsministeren. Det var imidlertid samtidig en helt annen type situasjon, preget av en intensivert partipolitisk strid. En annen parallell kan trekkes til 1957, da valgkampen ble trappet sterkt ned og avviklet i nasjonal sørgetone etter Kong Haakons død. Det favoriserte også regjeringspartiet: Mange velgere følte at man ikke kunne bytte ut kongen og Gerhardsen samtidig, og Ap gjorde med 48,3 prosent sitt beste valg noensinne. Når Norge i ukene etter tragedien har sett de største massemobiliseringene og kjent den sterkeste følelsen av samhørighet siden 1945, er den mest spennende sammenligningen likevel til valget den høsten. I 1945 opplevde Norge et stort skifte og en parallellforskyvning mot venstre. Ap fikk rent flertall i Stortinget samtidig som partiet til venstre for dem gjorde et rekordvalg – og alle partiene la til grunn at fellesskapet etter krisen måtte bli sterkere enn det hadde vært før den. Tiden og situasjonen var selvsagt annerledes i 1945. Men terrorangrepet 22. juli er den mest dramatiske hendelsen i Norge siden 2. verdenskrig. Det blir spennende å se om det kan få noe av den samme effekten på den påfølgende valgkampen – og hvordan de borgerlige i så fall vil forholde seg til det.

Samtidig er det aller største spørsmålet nå om tragedien kan bli et positivt skifte for oppslutningen om det norske demokratiet. Mange nyinnmeldinger i alle partier og ungdomspartier er godt nytt i så måte. Den beste reaksjonen det norske folk kan ha mot terroren, er å møte opp i valglokalene 12. september for å stemme på det partiet de er mest enige med politisk. Skjer det, går et styrket norsk demokrati videre uansett utfallet. Samtidig sendes alle mulige terrorister da et sterkt og viktig signal om at terrorangrep i Norge bare kan virke mot sin hensikt.