Kultur

Toner til trøst og ettertanke

– Nå er snart alle ordene brukt opp, sa kong Harald til å begynne med på den nasjonale minne-seremonien i går. Da er det godt å ha sang og musikk til å hjelpe seg videre.

Nærmere 7.000 pårørende, overlevende og andre berørte av terroraksjonene hadde samlet seg i Oslo Spektrum i går. For en seremoni som hedret de omkomne, men som også så framover mot veien videre. «Stay On These Roads», som a-ha uttrykket det. Sammen med en lang rekke av Norges fremste artister, som sang som det gjaldt livet. Som det også gjorde. Som vi brutalt ble minnet om da navnene på alle de 77 drepte ble lest opp, mens bildene av hver og en ble vist på storskjermene i salen.

Vi har ofte kjent det i begravelser: Vi kan holde maska gjennom de vakreste minnetaler, men det er når musikken kommer at tårene for alvor trenger seg på. En rekke sanger av nyere dato er blitt like vanlig i slike sammenhenger som de gamle salmene: «Lys og varme», «Eg ser», «Everybody Hurts» og «Bridge Over Troubled Water» er salmer for en ny tid. I går kom de på rekke og rad. Ingen har vel tall på hvor mange ganger Gunnar Pedersen har spilt den avsluttende soloen på «Lys og varme», men aldri har vel gitaren grått sårere enn i går.

I likhet med «Mitt lille land» er alle de andre sangene som ble framført i går skrevet før tragediene på Utøya og i Regjeringskvartalet. Ingen av dem handler om hendelsene, men alle forteller om de samme følelsene vi sitter igjen med etterpå. Her tilpasser de seg anledningen én etter én, og blir en del av en felles forståelse. «Hadde han sjel var det en skjæres/røver den som skinner mest» sang DumDum Boys i «Tyven tyven». Et av de sterkeste inntrykkene gjorde svenske Melissa Horn, med sin «Kungsholmens hamn». Som handler om en 16 år gammel gutt som ble drept av jevnaldrende i Sverige i 2007. Bare tittelen avslører at den ikke går rett til den aktuelle sakens kjerne. Men den går rett i hjertet: Når det handler om barn har vi rett til å velge side, sang hun.

I ukene som har gått siden 22. juli har også en rekke verdensstjerner på norgesbesøk gjort sitt for å tonesette følelsene etter ugjerningene. Amerikanske Rihannas framføring av Bob Marleys «Redemption song», med roser og barn på scenen i Bergen, var spesielt rørende. For etterkrigsgenerasjonene har sang og musikk spilt en vesentlig rolle i å fremme ideer om samhold, solidaritet og likeverd. Sangene sto sentralt i den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen, og i kampen mot en rekke kriger. De var viktige for tanker om frihet i Øst-Europa, og for kampen for å få Nelson Mandela ut av fengselet. På samme måte har musikken vært en samlende faktor i Norge i ukene som er gått. En lett ironisk sang Ole Paus skrev til ja-siden før folkeavstemningen om EU i 1994, et av de mest splittende spørsmål i vår moderne historie, er blitt en følelsesladet fellesnevner. I går fikk «Mitt lille land» åpne hele minnestunden. Framført av Susanne Sundfør, med gripende innlevelse.

Populærmusikken har lenge ligget i forkant av resten av samfunnet når det kommer til å vise fram et positivt bilde av et nytt Norge. Det beste eksempelet på dette er rapduoen Karpe Diem. «Brorskapet er ikke lenger mellom de som tror det samme», heter det i teksten på «Tusen tegninger», som de framførte i går. Og introduserte slik: «Kjære Norge. Jeg (Magdi) er muslim. Chirag er hindu. Vennene våre ser ut som en boks med Nonstop». Slike venner kommer det nye Norge til å ha mange av.

Det gikk ikke fram av TV-bildene, men midt i Sissel Kyrkjebøs framføring av Nordahl Griegs «Til Ungdommen», så reiste 7000 mennesker seg i Oslo Spektrum: «Her er ditt vern mot vold. Her er ditt sverd. Troen på livet vårt. Menneskets verd.» Vi håper det gjorde litt godt i alt det vonde, for dem som trenger det mest.

Geir Rakvaag

Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen