Sett de i fengsel!, er en helt ok løsning når noen har gjort noe som er straffbart nok til å bli satt i fengsel for. Vi har snakket om lukkede mottak, om internering – og kanskje det er en god idé med lukkede mottak og internering for en marginal gruppe mennesker som vi ikke får sendt ut, og som i tillegg er en fare for samfunnet.
Jeg har møtt noen av de i løpet av min karriere som mottaksleder i asylmottak.
Send de ut, steng grensene og få ordnet det!, viser seg sjelden å være et realistisk alternativ, uten å bryte disse konvensjonene, Dublinavtalen, Schengensamarbeidet, Menneskerettighetene, og alt det andre vi har signert sammen med de landene i verden vi liker å signere avtaler og konvensjoner med. Vi mangler noen ganger diplomatiske forbindelser, vi får ikke landingstillatelser, og enkelte lands myndigheter setter pris på at deres statsborgere oppholder seg i et vestlig land.
Nå kan det hevdes at vi kunne smugle mennesker andre veien, der vi mangler avtaler, rutene er jo der, de sender dop og mennesker over grensene inn i ”vår verden”, og vi kunne sendt de grunnløse samme veien i retur. Det er bare et spørsmål om penger, og kanskje det ville vært i vår interesse å droppe en notorisk banditt i en eller annen ørken. Det bryter nok med noen regler, og man må gjøre dette med stor forsiktighet, slik at de ikke tørster i hjel. Vi kan ta ansvar i forhold til Dublinavtalen, ikke sende de tilbake til det landet der de først søkte asyl, men føyse de rett tilbake til der pepper og sand gror. ”Nå, du trodde du var ureturnerbar? Haha!”
Hva med alle de andre?
Jeg har tidligere argumentert for at Staten kjøper Aremark kommune. Nå utvider jeg med Lierne og kanskje en kommune til. Vi gir oppholdstillatelse til mellom 3000 og 4000 mennesker i året, og vi har problemer med å få bosatt de i kommune. Staten sloss med KS hvert eneste år, og de aller fleste asylsøkere med positivt vedtak havner opp i Oslo eller en av de andre store byene til slutt likevel – så kjøp land i tre kommuner, bygg småbyer med infrastruktur og alt, gi faen i å sloss med ordførere og rådmenn som ikke vil.
I tillegg trenger vi noen leilighetskomplekser i storbyene hvor folk kan bo midlertidig hvis de har behov for å få godkjent eller fullført sin utdannelse.
Jeg har tidligere drevet et ordinært mottak akkurat med dette formålet, for ”mennesker med midlertidig behov for å oppholde seg i hovedstaden”. Senere la de ned Løren mottak, hvor det bodde en hel del kosovarer som trengte nytt mottak å bo i, og jeg melder med en eller annen sjenanse at enkelte av disse menneskene godt kunne ha bodd i en landsby nær svenskegrensen, for å få botrening, og for å lære ”hvordan vi gjør det her” i et større perspektiv enn bare trygdeytelser.
Ved en slik løsning vinner kommunene ved at det skapes arbeidsplasser. Istedenfor å velge mellom 450 norske kommuner, kan den enkelte asylsøker med positivt vedtak få velge mellom tre kommuner, og ikke før man er selvgående kan man flytte, altså gjøre denne sekundærbosettingen, som i Oslo ofte er et problem på sosialbudsjettet.
En landsby kan fokusere på de gode tingene, ikke bare kvantitet i forhold til antall timer norsk og samfunnsfag, men ha et fokus på at vårt samfunn er i nærheten av forstått. Ungene får skole, foreldre får skole, og når de voksne er ferdig på skole, begynner de å orientere seg ut i resten av landet, skaffer seg jobb, tar opp studielån hvis de trenger, kjøper eller leier leilighet – starter der du og jeg startet – og de som har midler selv har et forsprang, og de som ikke har det, starter der jeg startet.
De som faktisk er kvalifisert, og er i stand til å flytte rett i en av våre kommuner, skal naturligvis få lov.
Det snakkes mye om kultur som ikke er forenelig med vår egen. Jeg tror det kan være rett, for eksempel de som kommer fra steder i Afrika der man tror at å ha sex med en jomfru, kurerer HIV og Aids. Mennesker som tukter ungene sine bør ha en ekstra klassetime eller to på at det ikke er lov, slik pastor Bratterud fikk stå skolerett i media på begynnelsen av åttitallet (da vi offisielt hadde sluttet med bjerkeris).
Menn som ikke har sett hud eller kløft, og derved tror at hud og kløft er en invitasjon til sex, selv om det kommer ord som ”nei” ut av kvinnens munn, bør også ha noen runder sosialisering – eller en ørkenvandring hvis det ikke hjelper.
Ghetto?!?, vil noen kanskje hevde. Uverdig!, kan man kanskje si. Nei, det er ikke det. Det er en eller annen verdighet i å gjøre mennesker i stand til å ta vare på seg selv. De som ikke er i stand til å bli satt i stand, må vi naturligvis ivareta, slik vi ivaretar våre etnisk norske – jeg tenker for eksempel på Fadumo og Frdus som er analfabeter, som er gamle – og som aldri kommer til å arbeide i noen jobb, jeg tenker på Kawa som arbeidet som tolk for torturistene, og som går i en eller annen psykose to ganger i året.
Fjellfolk kan få bo på fjellet. Det er ikke en menneskerett å bo i by. En landsby nord for Røros? For mange vil det oppleves som hjemme, noen ville til og med tålt kulda.
I Oslo er det et interkommunalt boligkompleks som trener opp mennesker i å bo. Jeg har vært der. Det ser ut som et shabby asylmottak, det også. I ”mine” landsbyer er møblene handlet på Slependen eller Furuset, slik at alle lever i det Ikeahelvetet de fleste av oss gjør, med Billy-hyller og greier.
(Dessuten er ikke Aremark tilfeldig valgt, for det kunne tenkes at de som fikk en jobb på Svinesund eller i Töcksfors, ville holde seg i Sverige. Vi kunne skilte godt: Sverige -->)
Jeg skjønner at jeg fabulerer. Det har bare vært lite løsninger skissert, og så mange problemer.