Flink med hendene

Snart begynner titusener av norske sekstenåringer på videregående skole. De fleste av dem begir seg inn på en løpebane som ender i en akademisk grad. Fra ulike hold får ungdommen signaler om at det ypperste du kan satse på i Norge, er å bli en eller annen form for akademiker. Evnen til å absorbere tekst og teori er den viktigste ballasten du trenger for å bli en respektert borger i dette landet.

Likevel er det noen som velger seg til yrkesfagene. Disse ungdommene får vite at det aldri er for sent å ombestemme seg. Studiene deres inneholder nok av basisfagene norsk, matematikk, natur- og samfunnsfag til at de senere kan snu og gå i akademisk retning. En ungdom som ønsker å bli murer, snekker, frisør eller elektriker skal ha nok teoretisk ballast til å kunne gjøre en slik retrett. Hun kan hele tiden være trygg på at døren til en akademisk karriere ikke har smekket igjen for godt.

Denne tankegangen fra Reform 94 har spilt fallitt. Akademiseringen av praktiske fag har blokkert mulighetene for et stort antall praktisk anlagte ungdommer. Den har svekket deres selvrespekt og selvtillit, og gjort dem til annenrangs borgere. Det er på tide med en motbevegelse, som gir økt anerkjennelse til den praktiske kunnskapen. Evnen til å tilegne seg teori egner seg svært dårlig som viktigste kriterium for å skaffe seg et meningsfullt .

Antallet ungdom som avbryter videregående utdanning, er høyt. Statistikken viser at yrkesfagene er særlig rammet av frafall. Bare 55 prosent av dem som begynte på yrkesfaglig utdanning i 2003, hadde etter fem år fullført den. Flere av dem som faller fra, sier at teoripresset knekker dem. De har valgt seg til en praktisk utdanning, men lesepresset er høyt. Noe er alvorlig galt når en som drømmer om å bli frisør, avbryter utdanningen av slike grunner. Skolen signaliserer at det ikke er nok å være flink med saksen. Du må også lese og pugge, som på ungdomsskolen.

Politikerne er opptatt av milliardene som kan spares ved å få flere til å fullføre. Bak tallene ligger det personlige historier som fortjener vel så mye oppmerksomhet. Personlig utvikling forutsetter erfaringer av å mestre noe. Hvis det går lang tid mellom slike erfaringer, kan en person utvikle det psykologen Martin Seligman har kalt lært hjelpeløshet. Den enkelte lykkes ikke selv, og ser at andre i tilsvarende situasjon lykkes. Dette kan skape en tilstand hvor personen mister selvtillit og blir ute av stand til å utføre selv de enkleste arbeidsoppgaver.

Sosiologen Richard Sennett har skrevet om håndverkets historie og dets status i det moderne samfunn. I «The Craftsman» skildrer han hvordan holdninger til det å være flink med hendene har endret seg gjennom historien. Vår egen tid kjennetegnes av en svekket forståelse for sammenhengen mellom praktiske ferdigheter og øvelse. En person som skal bli ekspert i et eller annet håndverk, trenger minimum 10.000 timer med trening. Tallet er hentet ut fra forskning på talentfulle musikere, og Sennett bruker det som belegg for å skrive allment om verdien av repetisjon og øvelse på andre praktiske områder. Det handler om å øve opp blikket og de konkrete håndbevegelsene som skal til for å dirigere et orkester, klippe en annens hår, snekre en benk, skjøte sammen rør og ledninger, og så videre.

Sennett er opptatt av stoltheten og selvrespekten som følger av å beherske et håndverk. Den som er flink med hendene, kan betrakte det som er skapt og tenke at «Dette er mitt verk. Det er jeg som har frembrakt dette». En dyktig håndverker trenger ikke være flink til å ordlegge seg og redegjøre for detaljene i arbeidet som er utført. Det taler for seg selv. Denne dimensjonen ved det praktiske arbeidet er under press, hevder Sennett, i en tid hvor det gis mindre mulighet for fordypning og spesialisering. Ting skal skje raskt. Generalisten som kan omstille seg og tre inn i ulike roller på kort tid, er dagens helt. Under slike vilkår svekkes levekårene for det praktiske håndverket.

Hva kan gjøres for å dempe frafallet fra yrkesutdanningen i Norge? Kjernen bør ligge i å redusere teorikravene radikalt, og tillate spesialisering mye tidligere. La sekstenåringer komme inn i en fagutdanning som gjør dem fortrolige med hvordan ting gjøres der. Slipp dem til sammen med dyktige praktikere som kan fungere som forbilder. Bruk bedriftene aktivt som ressurser med en gang, ikke først etter to år med grunnutdanning.

Det vektigste argumentet mot tidlig spesialisering er at sekstenåringer er for umodne til å velge yrkeskarriere. De bør ikke på et så tidlig tidspunkt i livet låse seg til et spor som kan vise seg å være feil. Etter ungdomsskolen kan de være skoletrøtte, og derfor velge seg bort fra en akademisk bane. Så tilbringer de et par år på et verksted, og skjønner at de burde rettet seg inn mot et universitet likevel. Da har de praktiske årene vært så å si verdiløse.

Jeg tror vi kan ha større tillit til teften hos sekstenåringer som sier de er lei av lesning, skriving og regning, og vil over i noe helt annet. I dag er valgmulighetene deres formet av politikere med et idealisert forhold til teori, og en manglende forståelse for hvordan man former og utvikler praktisk kunnskap.

Det er ikke alle ungdommer som bør legge ut på veien mot en akademisk karriere. Foreldre og andre voksne må vise at de verdsetter og respekterer ungdom med helt andre kvaliteter. Det trenger ikke være begrenset til dem som er flink med hendene. «Jeg er skapt for å danse», sa min yngste datter for noen år siden. Kanskje er det den retningen hun bør søke seg i, når hun skal prøve å virkeliggjøre sine muligheter. Mennesker finner glede og mening i så mange forskjellige aktiviteter. I flere tiår har det akademiske liv blitt fremstilt som det mest givende du kan velge i vårt samfunn. I mangfoldets navn bør vi legge vekk denne holdningen nå.