Kultur

Skolens formålsparagraf etter 22. juli

Framtidens Norge skal ifølge opplæringsloven tuftes på arv og tradisjon. Folkeretten er ignorert og felles globale verdier satt til side.

I sintale på rådhusplassen 25. juli sa Jens Stoltenberg at: "Våre fedre og mødre lovet hverandre «Aldri mer 9. april». Vi sier «Aldri mer 22. juli»".Et spørsmål mange stiller seg er hvordan samfunnet blir etter 22. juli? Hvilket samfunn skal bygges for framtidens generasjoner? Jeg er enig med FrPs Christian Tybring-Gjedde som i et innlegg i Aftenposten hevdet at samfunnet må ha visse felles verdier i bunn. Felles verdier må danne grunnlaget for opplæringen av framtidens generasjoner, men slik er det ikke i dag.

Kompromissmenneskesyn

Etter andre verdenskrig var det viktig for FN å bli enig om et nytt menneskesyn som kunne danne grunnlag for den nye verden. Artikkel én i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter slår fast at «alle mennesker erfødtfrie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter.» Det er ingen rettighet, men et framforhandlet syn på mennesket. En rekke land ville ha inn Gud. De ville at setningen skulle lyde noe i retning av at alle mennesker er skapt av Gud frie og likeverdige. Men den kinesiske delegasjonen sa nei. Man kunne ikke ha en universell verdenserklæring uten Kina. Derfor tok de bort Gud. Slik fungerer alle forhandlinger om menneskerettighetene. Det som blir igjen er noen felles globale verdier som alle kan enes om på tvers av tro og kultur – et lite knippe kompromissverdier.

Formålet med opplæring

En annen bestemmelse i FNs verdenserklæring, som ikke er en rettighet, er artikkel 26 (2) om formålet med opplæring. Den danske filosofen Peter Kemp skriver at skolen, enten den vil det eller ikke, er samfunnets moralske stemme. Når man skal definere danningsidealer og formålet med opplæring for den oppvoksende generasjon må man definere hva det vil si å være et godt menneske, og i tillegg må man si noe om hva et godt samfunn er. Slikt blir det krangel av. Da FNs verdenserklæring artikkel 26 (2) nådde FNs generalforsamlings bord ble formålet for hele den nye verden gjenstand for debatt. Senere har formålet med opplæring vært diskutert med jevne mellomrom, og det folkerettslige utgangspunktet er i dag først og fremst kodifisert i FNs barnekonvensjon artikkel 29 (1).

Formålsparagrafen

Stortinget har, gjennom opplæringslovens formålsparagraf, slått fast at framtidens Norge først og fremst skal tuftes på kristen og humanistisk arv og tradisjon. Det er to mer komplette verdisystemer framfor kompromissverdiene som FNs menneskerettigheter representerer. Stortinget og Kunnskapsdepartementet har derimot ikke utredet hvordan de folkerettslige bestemmelsene om formålet med opplæring skal gjennomføres i norske skoler. Det er ikke gjort en skikkelig vurdering av hvilke forpliktelser som følger av FNs barnekonvensjon artikkel 29 (1), eller noen andre folkerettslige formålsbestemmelser som er forhandlet fram i flere runder i over 50 år. Det til tross for at FNs barnekonvensjon er inkorporert i menneskerettsloven med forrang framfor annen norsk lovgivning. Den eneste vurderingen som er gjort er om opplæringslovens formålsparagraf er i strid med religionsfriheten.

Arv og tradisjon

Læreplanen reflekterer også formålsparagrafens prioritering av arv og tradisjon som et verdikompass for framtiden. Det er derimot ikke mye rom for kritikk. Fornorskingspolitikken varte i 112 år og var basert på en rasistisk tanke om den norske kulturs overlegenhet. I Kunnskapsløftets del som handler om grunnskolen står det ikke et ord om fornorskingshistorien. Det er faktisk ingenting i læreplanen som tyder på at barn i grunnskolen skal lære noe negativt om norsk historie overhode. Kunnskapsløftets generelle del snakker i stedet om "lojalitet overfor det nedarvede", eller om "respekt og aktelse for det mennesker før oss har utrettet." Læreplanen framhever arven og det tradisjonelle som noe svært positivt, men kampen for minoriteter og urfolks likeverd, og den norske undertrykkelsen som har vært, er ikke tatt med.

Globale verdier for en global verden

Globaliseringen er som en ny naturlov, en egen tyngdekraft som er umulig å ignorere. Er det ikke rimelig å tenke at i et globalt samfunn med ulike religioner, trosretninger, kulturer og folk må politikken og lovene være tuftet på felles globale verdier? Felles verdier som er forhandlet fram og som nødvendigvis derfor er kompromissverdier. Er det ikke også rimelig å anta at det er umulig å snu globaliseringen? Jeg tror det er umulig og heller ikke ønskelig med mindre man er uenig i prinsippet om alle menneskers likeverd. Jeg tror framtidens generasjoner må belage seg på et mye mer globalt samfunn enn det vi har i dag. Det betyr at opplæringen av barn bør bygge på globale kompromissverdier, nærmere bestemt opplæringsmålene i FNs barnekonvensjon artikkel 29 (1).