Motbakkene er mange og det går trått. Det er vel et kvarter siden jeg forlot Adamstuen i Oslo for en treningstur opp til Tryvann – 529 moh. Fra Vinderen og opp mot Tryvann ligger høydemetrene tett. Slitet opp bakkene gir styrke i legger og lår og lungene får kjørt seg. Imot meg kommer tre syklister nedover i rasende fart. Rompa er øverste punkt , hendene hviler på styret, og mellom tomlene synes toppen av hjelmen. Bare av og til beveger den seg. Konsentrerte blikk zoomer inn kurvene og det går unna. Det får farten min til å ligne en skilpaddes. Jeg undres over at de tør. Et hull i veibanen er nok til en velt. Ledd og lemmer slås i stykker. Asfalt og grus som skjærer opp hud, knekker hjelmen, kragebein og armer. Smerten som gir støt i ryggmargen. Massevelt i Tour de France gjør meg kvalm. Dominoeffekten. De som kommer bak klarer ikke å stoppe. Tynne kropper og sykler samles i hauger, hjelmene dundrer i bakken. Vi snakker ikke om skrubbsår , men om overlevelse.
Et par svinger lenger opp høres pes fra en som kommer bak. Pusten går fort og girene knaker. Han tråkker forbi. Et blikk til siden forteller meg om en kar med en BMI (Body Mass Index) på godt over normalgrensen. Kroppen er pakket inn i alle regnbuens farger. Emballasjen rundt kroppen er sprengt. Magen strekker bokstavene på skjorta til det ytterste. Produsenten hadde nok glemt størrelse XXXL. Noen meter foran meg er det nesten stopp, han hiver etter pusten. Ansiktet er blodrødt, svetten renner fra nesen, armene er våte og hårene på lårene er limt til huden. Jeg tar ham igjen. Et girskifte og en stemme høres: ”Jeg er påmeldt!” Sykkelen hans ligger i øvre prisklasse. ”Karbonramme. Lett som faen! Veier ikkno!” Her teller gram, ikke kilo. Samtalen blir kort. Lungene hans hyler etter mer luft og flere høydemetre venter. ”Er du påmeldt?” hører jeg idet jeg tråkker fra ham.
I en av svingene tar tre karer meg igjen. De tråkker lett, jevnt og uanstrengt, fullstendig uberørt av motbakkene. De kunne like godt ha kommet rett fra Tour De France og jeg har møtt dem før – nede på Vindern. Musklene er tydelig på leggene. Senete og velbrukte. De er radmagre. Det er andre gang de passerer meg; det holder ikke med én tur opp til Tryvann. Denne gangen er det jeg som sliter med pusten. Blikket er alvorlig og konsentrert. Det er ikke tidspunktet for unødvendig prat. Sneglefarten min forteller med klarhet om forskjellige verdener. Den fremste av dem rykker fra, et girskifte og de to andre henger på. Og så er de borte.
Vel femti meter før avkjøringen til Holmenkollanleggene når jeg igjen en dame på sykkel. Farten er enda lavere enn min. Så svinger hun til venstre inn mot Holmenkollen Park Hotell. En flokk med karer er på vei nedover. De har ingen intensjoner om å bremse ned. Dama er ute av veibanen, men stemmen rekker henne nok. – ”Iddiot! Se til helvete å holde deg på riktig side!” Kjerringa må for faen ikke finne på å krysse veibanen. Hun må da vite at dette er fartsrenna for lemen med seriøse mål.
Ved Frognersetra kommer det en kar opp på sida. Bak sykkelen henger det en vogn med en unge i. Han har litt mer å trekke på. Idet han passerer hører jeg ”Er du påmeldt?”. Jeg har min fulle hyre med å fylle lungene med luft. Jeg nikker. ”Har et ledig startnummer! – Ja hvis du vet om noen!”.
Jeg senker farten litt før de siste bakkene. Foran meg hører jeg et vræl. ”Pappa!” - ungen har våkna. Men trøsten er like langt unna som Tryvannstårnet. Han bytter til et lettere gir og tråkket går lettere. ”Pappa!” Mannen napper til seg slangen fra sekken og suger i seg drikke. Ungen gir seg ikke, men pappaen bare reiser seg i sykkelen og gir det han har igjen.
Liggende over styret kommer de imot meg. En gjeng med kondomkledde fartsvidundere i 40–50-årene. Blant dem er det muligens en næringslivstopp eller to – hvem vet. Kanskje er en av dem som ble portrettert i Dagens Næringsliv i vinter. Stolt over puls, intervalløkter og treningstimer. Småbarnsforeldre som legger inn øker før ungene står opp og etter de har lagt seg. Ektefeller og unger som klemmes inn mellom treningsøktene. Mye må forsakes til fordel for det å være best. Ansiktene er stramme og alvorlige. Selvtilfredsheten over stramme biceps er påfallende. Det handler om utstyr, tråkk, gram, puls og oksygenopptak. Glede, humor og selvironi er fraværende. Det er disse som blir framhevet som viktige rollemodeller av idrettsguruene. Det er bare så synd at de ikke skjønner at gode lederegenskaper ikke sitter i muskler og sener, men i hodet. At ledelse er klokskap, menneskelig innsikt, forståelse og at dette ikke opparbeides gjennom "stål i ben og armer". Det er den tiden på året da det handler om minutter og sekunder, ære og troverdighet, og det koster. Man leker ikke buttikk. Det er to uker til Birkebeinerrittet.
Jeg er påmeldt. Er du?
Marit Figenschou, statsviter
Aktuell med boken: ”Til Sydpolen. Ingen bragd”. Boken som gir nye dimensjoner til begrepet “utfordringer”. Les mer på www.heltsykt.no