Forklaringen har så langt vært at festivalen begynte på Kalvøya, men fort fant det formålstjenlig å flytte inn til byen. Kurant nok, men hovedpoenget er nok det som heter merkevarebygging.
Øya er blitt en institusjon i Oslo. I Aftenposten tirsdag kom det fram at festivalen betaler grunnleggernes datterselskap 1,6 millioner kroner årlig bare for av bruken av navnet. Dette er omtrent like mye som Øya får i statsstøtte som knutepunktfestival. Overføringen får full støtte fra både revisor og Kulturdepartementet, men er likevel er tankekors midt i debatten om gratisarbeidende frivillige og festivalstøtte generelt. Siden navnet opprinnelig kom fra Kalvøya får festivalen bare håpe på at Bærum kommune ikke får lyse ideer om nye måter å pynte budsjettet sitt på. Så vidt vi vet betaler Norwegian Wood ingenting til The Beatles heller.
Slike smålige innvendinger legger ikke akkurat noen demper på stemningen når vi nå er her i Middelalderparken igjen. Som er tettpakket av folk, selv i regnvær tidlig den første dagen. Øya er et så sterkt begrep at festivalen igjen er utsolgt før den starter. Det virker som om den går av seg selv. Ikke fullt så godt som Glastonbury-festivalen i England, som hvert år må ha en slags loddtrekning for å fordele 100.000 billetter, og det før programmet blir offentliggjort.
På Øya venter publikum litt lenger med å kjøpe billetter, men de kan også være rimelig trygge på hva de får til slutt. Et program som i stor grad er tilpasset de som er mer enn gjennomsnittlig interesserte i musikk. Et nysgjerrig publikum som gjerne hører støyrocken til den nye oslogruppa Deatchrush, selv om de egentlig er kommet for å se verdensberømte Kanye West. Men et publikum som sjelden lar seg rive med til de store høydene stemningsmessig. Et stykke fra countryfestivalene, med andre ord. Man får ikke statsstøtte for ingenting.
Og til slutt: Været. I går var det ikke verre enn at underlaget i Middelalderparken har klart seg tålig bra. Og nå kommer visst sola også. Dette ser allerede ut som en ny suksess.