Kl. 8:15 den 9. august 1945 ble Little Boy sluppet av bombeflyet Enola Gay. Sekunder senere blir den japanske byen Hiroshima forandret til en by av død og lidelse. Legger vi til antall drepte etter angrepet mot Nagasaki tre dager etter, er vi oppe i minst 210 000 momentant omkomne. To slagord har blitt stående i ettertiden: “Aldri mer Hiroshima”, “Aldri mer Nagasaki”. Når jeg hører disse ordene, tenker jeg først på minnemarkeringer. Jeg ser for meg japanske lykter på elver i skumringen, fargerik origami, skjøre stearinlys og friske blomster. Men det aller viktigste ved disse korte setningene er det helt enkle umiddelbareinnholdet: Dette må aldri skje igjen.
Mislykkede nedrustningsstrategier
Mange strategier har blitt utprøvd for å sikre at atomvåpen aldri mer skal bli brukt. Det mest omfattende tiltaket er Ikkespredningsavtalen (NPT) fra 1968. Da denne avtalen ble laget, ble verdens stater delt inn i to kategorier: Stater som allerede hadde skaffet seg atomvåpen (USA, Sovjetunionen, Kina, Frankrike og Storbritannia) og stater som ikke hadde atomvåpen. Atomvåpenstatene forpliktet seg til to ting: De skulle ikke overføre atomvåpen eller atomvåpenteknologi til stater uten atomvåpen. Og de skulle gradvis ruste ned sine egne arsenaler. Statene uten atomvåpen forpliktet seg på sin side til å unngå å skaffe seg atomvåpen og til å åpne dørene for atominspektører. I gjengjeld skulle de få lov til å benytte sivil atomteknologi til atomkraftverk. Til tross for denne avtalen har fire nye land (Israel, India, Pakistan og Nord-Korea) skaffet seg atomvåpen.
Det faktum at det i dag finnes over 20 000 atomvåpen fordelt på ni ulike land, er et bevis på at de utprøvde nedrustningsstrategiene ikke har vært gode nok. Dette er bakgrunnen for at fredsorganisasjoner over hele verden nå roper på nye virkemidler. ICAN (International Campaign to Abolish Nuclear Weapons) er en global kampanje som jobber for at det skal fremforhandles en juridisk bindende avtale som forbyr atomvåpen. Vi har valgt å jobbe for et forbud fordi verden sårt trenger nye redskaper i kampen mot atomvåpen, og vi mener en slik avtale er det beste alternativet. Under følger tre begrunnelser for det:
Nedrustning og ikkespredning er to sider av samme sak
Da Ikkespredningsavtalen trådte i kraft var det USA, Sovjetunionen (nå Russland), Kina, Frankrike og Storbritannia som hadde atomvåpen. De var og er blant verdens mektigste stater og gir følgelig et signal om at besittelse av atomvåpen er noe verdifullt, noe å strebe etter. Mye tyder på at India skaffet seg atomvåpen på grunn av Kina. Dette førte igjen til at Pakistan tok steget inn i atomvåpenstatenes rekker. Det fungerer rett og slett ikke å forsøke å forhindre land i å skaffe seg atomvåpen, så lenge andre land besitter dem.
Bare null atomvåpen er godt nok
Det finnes mange problemer i verden som kan løses ved moderasjon. Alkohol er skadelig, men vi kan leve med moderate mengder. Biltrafikk kan være dødelig, men farene kan forebygges gjennom økt kollektivtrafikk, bedre veier og tryggere biler. Dessuten har vi sykehus og beredskapstropper som kan redde liv og lege skader om de oppstår. Slike muligheter vil være kraftig amputert etter et atomangrep. Infrastrukturen og bygninger vil være ødelagt og store deler av helsepersonellet i nærheten vil være døde. At det i Hiroshima kun var en uskadd lege igjen etter bombingen, illustrerer denne sårbarheten.
Atomvåpen kan aldri bli trygt. Så lenge det finnes en atombombe i verden, vil det også finnes en mulighet for at den kan bli brukt. Enten med vilje, ved en menneskelig feil eller ved en teknisk feil. Brukesen atombombe en eneste gang vil det være en forbrytelse mot menneskeheten. Atomvåpenproblemet kan derfor aldri kan løses ved hjelp av moderasjon.
Verden bør styres av rett, ikke av makt
I følge Ikkespredningsavtalen er USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike legitime atomvåpenstater. Å tillate noen land å ha atomvåpen, men forby det i andre land, strider med et av de mest grunnleggende rettsprinsippene: Lik rett for Loke og Tor. Det legger også til rette for en verden styrt av makt fremfor rett. Å kunne true med utslettelse av andre staters sivilbefolkning, er et maktredskap som ikke hører hjemme i en sivilisert verden. Det er kun et universelt forbud mot atomvåpen som vil være i tråd med idealet om en verden styrt av rettferdige rettsprinsipper.
Det er slett ikke umulig å realisere et forbud mot atomvåpen. Biologiske våpen ble forbudt i 1975, kjemiske våpen i 1997, landminer i 1999 og klasevåpen i 2010. ICAN Norge oppfordrer den norske regjeringen til å ta initiativ til forhandlinger om et slikt forbud mot atomvåpen. Det vil være et første skritt på veien mot en ny og bedre strategi for full avskaffelse av atomvåpen. En slik handling vil være en konkret og forpliktende måte å uttrykke “Aldri mer Hiroshima”, “Aldri mer Nagasaki” på.