Vi er likere enn vi aner

På veien framover er det viktig at vi blir mer bevisste på at Norge aldri har vært et kulturelt og språklig «rent» land, og at selv det norskeste av det norske kanskje ikke opprinnelig er så norsk likevel.

Vi har alltid vært flerkulturelle. Mange av oss som av utseende framstår som nordiske, har også en annen bakgrunn. Vi er ikke bare norske, men også samer, kvener eller skogfinner. Sammen med tatere, sigøynere og jøder, er vi gamle minoriteter i Norge.

Vi har i mange, mange hundre år hatt et samfunn i Norge som har bestått av to eller flere kulturer. Enkelte steder har norsk vært minoritetsspråket helt fram til våre dager. Min kvenske oldemor var født i Norge av foreldre født i Norge, men snakket svært lite norsk – bare kvensk og samisk.

I arbeidet videre bør de som styrer også høste av erfaringene i og rundt disse minoritetene, av erfaringene fra det gamle flerkulturelle Norge på godt og på vondt. Vi må lære av feilene som er gjort, og av de rike og positive verdiene i de flerkulturelle samfunnene rundt om i landet.

Jeg tror kunnskapene fra samfunn, blant annet nord i Norge, som alltid har vært flerkulturelle, kan være med på å forhindre at gamle feiltrinn gjentas overfor våre nye minoriteter, og ikke minst kan de vise at mennesker fra andre kulturer aldri har vært noen trussel mot det norske, men heller en berikelse.

I forbindelse med et filmprosjekt jeg jobber med for tida, har jeg funnet kulturelle elementer som kvener og skogfinner deler med blant annet pakistanere. Dessverre er ingen av disse gruppene foreløpig klar over dette. Dess mer jeg jobber med denne filmen, dess mer slår det meg hvor mange fellestrekk ulike kulturers tankegods har.

Jo da, vi er forskjellige, men også mer like enn vi aner, og våre er røtter mer sammenfallende enn vi er lært opp til å tro. Selv det mange velger å beskrive som det «opprinnelige» norske har hentet sine impulser fra mange ulike kulturer.

Sett mot et slikt bakteppe vil det flerkulturelle samfunnet framstå som det naturlige.