Kultur

Hva er terrorisme

Min oppfatning er at Norge som nasjon har vist veien til hvordan terrorisme effektivt kan bekjempes ved at en massiv sivilbefolking ikke lar latt sg skremme, men svarer med et helt nytt våpen; blomster. Men man skal heller ikke underslå politets forbilledlige innsats på alle områder, eller de frivillige hjelpeorganisasjoner

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg tror at de fleste samfunnsvitere vil være enig med meg i at ingen enkelt sak har hatt større innflytelse på europeisk historie de siste 100 år enn saken mot kaptein Alfred Dreyfus i Paris i 1894. Den moderne sionismen og opprettelsen av staten Israel var bare ett av flere resultater, bl.a. at Stat og Kirke ble atskilt i Frankrike. Saken ble ellers utnyttet for det den var verdt til å fremme praktisk talt enhver politisk ideologi, fra gjenopprettelsen av det «opplyste enevelde» til innføring av marxist-leninisme, fra nasjonalstatens oppløsning og anarki til innføring av diktatorisk syndikalisme i Spania eller fascismens førerprinsipp under Mussolini.

Men er ikke også den moderne terrorisme like uløselig knyttet til Dreyfussaken, gjennom de teorier som ble lagt fram av Georges Sorel i 1906-08 (Réflexions sur la violence) og som kort sagt hevder at samfunnet bare kan endres (og derved også bare opprettholdes) ved voldelige midler, og hvor terroristens handlinger glorifiseres og begrunnes og forsøkes legalisert ved sin «historiske misjon»?

Systematisk bruk av terror mot regjeringer, offentlighet, folkegrupper eller enkeltindivider har vært praktisert i uminnelige tider, og er ikke noe moderne påfunn. Allerede den greske historiker Xenophon beskrev effektiviteten av psykologisk krigføring. Terrorisme har vært anvendt av politiske organisasjoner med mål både til høyre og venstre, nasjonalistiske, etniske og religiøse grupper såvel som av revolusjonære, militære, hemmelig politi og i full offentlighet av en rekke regjeringer, uansett ideologisk motivasjon. En helt spesiell gruppe terrorister er de såkalte "Soloterrorister" slik som i Oslo. Så langt i menneskenes historie har terror vist seg å være et effektivt taktisk redskap i kampen om å befeste strategiske posisjoner. Demokratiske institusjoner er bare rent unntaksvis i stand til å motstå terrorisme over tid. Dette kan skyldes at demokratiet ikke er istand til å møte terrorismens tilsynelatende irrasjonalitet med adekvate mottiltak, men snubler i sin egen «prektighet», for å si det slik.

Min oppfatning er at Norge som nasjon har vist veien til hvordan terrorisme effektivt kan bekjempes ved at en massiv sivilbefolking ikke lar latt sg skremme, men svarer med et helt nytt våpen; blomster. Men man skal heller ikke underslå politets forbilledlige innsats på alle områder, eller de frivillige hjelpeorganisasjoner.

Nå gjelder det bare at Jens Stoltenberg lever opp til ordene på Blomsterplassen, og at bladsmørere og andre inkjevetta folk ikke forkludrer debtten,enten de nå kommer fra høyre eller venstre.

Resten er opp til rettsvesenet og psykiatrien

Den moderne terrorisme skiller seg ut fra «klassisk» terrorisme ved at den helt upersonlig oftest er rettet mot uskyldige personer som tilfeldigvis kommer i terroristenes vei eller tilhører en bestemt gruppe eller «klasse». Ingen skal kunne føle seg trygg og hvem som helst kan rammes. All moderne terror er sosiopatologisk av natur, og like avskyelig enten den er politisk, religiøst, rasistisk eller personlig motivert. Det er ikke selve saken som i første rekke tiltrekker og opptar terroristen, men voldsaspektets upersonlighet sammen med følelsen av makt. Drap på uskyldige og fraskrivelsen av eget ansvar sammen med selvmedlidenhet og krav på «forståelse» blir det vesentligste. Den jødiske, tysk-amerikanske kulturfilosofen Hannah Arendt kalte det «det ondes banalitet» («Eichmann in Jerusalem»). I en konfliktsituasjon er det ofte helt tilfeldig hvilken side terroristen til enhver tid velger, dersom jeg har forstått henne riktig. Som kjent hadde hun et ekte og varig kjærlighetsforhold til nazifilosofen Martin Heidegger, samtidig som hun tok fullstendig avstand fra nazismen og brøt med ham i flere år.

Terroristen synes besatt av en patologisk oppfatning av sin personlige frihet til å utøve en hvilken som helst handling, uten hensyn til konsekvensene. Jeg er av den oppfatning at terroristen, kanskje uten selv å vite det, søker sin egen utslettelse. Stillet overfor det uungåelige tap av frihet til fortsatt voldsutøvelse, velger terroristen ofte i siste instans selvmord, og blir sitt eget offer. Dette er spekulasjon fra min side, men det er et mønster både for Baader-Meinhof-banden og religiøs (islamisk) terror.

Det er ingen reell forskjell på høyre- eller venstre-ekstrem terror. Den eneste forskjellen er at den venstre-orienterte terror har en internasjonal strategi, mens høyreterroren i sin grunnform er nasjonal. Det er gjennom dette at ordet «nasjonalisme» i den marxist-leninistiske retorikk beklageligvis har utviklet seg til å bli et anvendelig skjellsord, på lik linje med «rasisme» og «ekstremisme» Disse ordene anvendes om enhver som ikke er villig til å akseptere marxist-leninismen og den sosialistiske stat, og er i ferd med å miste sitt meningsinnhold. Den virkelig rasistiske eller religiøse terrorisme er tuftet på ren galskap (HAMAS, KKK, WAR, SHINRIKYO etc.).

Den venstre-orienterte terrorbevegelse oppstod på 1970-tallet bl.a. i Tyskland, Italia, Midt-Østen, Japan, Argentina og Peru, ofte med navn som «Røde Brigader», «Røde Arméer» o.l. Den mest kjente organisasjon i Europa var Baader-Meinhof- banden, som etterhvert kalte seg «Rote Armé Fraktion».

Venstreterroren er alltid ideologisk begrunnet i «frigjøring» og «forandring» av et eller annet samfunn, område eller stat i marxist-leninistisk retning, mens høyreterroristene snakker om «å beskytte», «bevare» eller «opprettholde» den nasjonale enhetsstat. Det er et faktum at både den jødiske STERN-organisasjon (til 1948) og Arafats AL FATAH (til 1972) såvel som Mandelas ANC benyttet seg av utstrakt terror.

Idag har vi den baskiske ETA og den irske IRA som rene nasjonalistiske terror-organisasjoner. Forøvrig er høyreterrorisme uten annen ideologi enn «Førerprinsippet». Nå er det selvfølgelig like legalt å ville forandre samfunnet som å ville bevare det bestående. Både «nasjonalisme» og «internasjonalisme» er fullstendig legale og rasjonelle, motsatte ideologier. Målene og motivene er forskjellige, men terrorismen er den samme.

På 1970-tallet i Argentina «konkurrerte» den høyre-orienterte militærjuntaen og den marxist-leninistiske bygeriljaen «Montoneros» om å gjennomføre omfattende terrorhandlinger. «Montoneros», ble ledet av Mario Firmenich, som da var i midten av 20-årene. «Montoneros» opererte stort sett etter samme mønster som Baader-Meinhof-banden, men med atskillig større resultater. Bl.a. ble militærjuntaens president, general Pedro Aramburu regelrett henrettet. Firmenich ble pågrepet i Brasil og utlevert til Argentina i 1984. I 1988 ble han dømt til 30 års fengsel for drapet på en forretningsmann. Han ble ikke dømt i forbindelse med drapet på Aramburu. På den annen side ble den høyre-orienterte militærjuntaen og dens leder, Videla også dømt. I 1990 satte president Carlos Menem strek over hele perioden og løslot både junta-lederne og Firmenich. Men dette har ikke forhindret fortsatt terror i Argentina. Firmenich hadde forøvrig ekstremt gode kontakter til den radikale venstresiden i Norge.

Den religiøse terrorisme er fanatisk individorientert og er ofte et resultat av hjernevasking. Det dreier seg om underkastelse (Islam) og lydighet (Kristendom), men er ellers lik den politiske. Venstreterroren er konform, mens høyreterroren er uniform (Se: Webster's Third International Dictionary - 1986). Vi har også den helt spesielle, marxist-leninistiske norske feminist-varianten; meningsterror, som ble tatt i bruk av massemedia på slutten av 80-tallet, etter den marxist-leninistiske Baader-Meinhof-bandens endelige sammenbrudd, og hvor nær innpå halvparten av de mest aktive terrorister var kvinner. En av dem (Magdalena Kopp) ble gift med «Carlos - Sjakalen» som soner for politidrap i Frankrike, etter at han i 1992 in absentia ble dømt til livsvarig fengsel. Carlos var hjernen bak terroraksjonene til den marxist-leninistiske «Folkefronten for frigjøring av Palestina», under bl.a. Georges Habash sin ledelse.

Mer fra: Kultur