Noen av debattantene skriver om karakterer og behovet for styrking av akademiske kunnskaper, mens andre ønsker større vekt på ”kreativitet, ansvar, motivasjon, initiativ og personlig kompetanse”, og hevder at ”da er neppe klasser à 25 elever det mest hensiktmessige, ei heller svært akademisk innrettede læreplaner og målformuleringer” (sitater fra Dagsavisen 20/7). Atter andre hevder med styrke at man må bygge undervisningen på elevenes egne interesser, og ikke presse på dem teori de ikke er interessert i.
Etter å ha lagt bak meg undervisning i ungdomsskolen i 26 år og i lærerutdanningen i 9 år, samt 20 år som tillitsvalgt og 16 år i kommunalt skolestyre eller oppvekstkomité, må jeg innrømme at denne diskusjonen irriterer meg ganske kraftig. Jeg opplever den som overfladisk og preget av et antall kunstige motsetninger. Dessverre er det ikke plass i et slikt innlegg som dette til å utdype ting grundig, så jeg må nøye meg en del kortfattede formuleringer.
1) Skolens formålsparagraf viser tydelig at hensikten med obligatirisk skole først og fremst er å gi elevene forståelse for samfunnet de lever i, det internasjonale samfunn inkludert, samt å skape kunnskapsrike, kunnskapshungrige og samfunnsinteresserte mennesker. Næringslivets behov er ikke nevnt med et ord! Hensikten med obligatorisk skolegang er egentlig å skape mennesker som kan være samfunnsaktive, med evne til å opprettholde demokratiet og til å motarbeide totalitær tankegang og økonomisk utbytting. Det er dette som ligger til grunn for at den demokratiske del av verdenssamfunnet vektlegger behovet for skolegang blant den fattige del av verden. Totalitære regimer bruker enten skolen til å skape mental avhengighet, eller så ønsker de å beholde en uopplyst befolkning. Sett i lys av dette, er det faktisk nødvendig å pålegge elevene å tilegne seg kunnskaper som de kanskje ikke er interessert i på forhånd. Det er nettopp det den gode lærer må makte å få til.
2) Det finnes ingen motsetning mellom kunnskaper og kreativitet, ei heller mellom akademisk kunnskap og ansvar, motivasjon, initiativ og personlig kompetanse. For meg er det ubegripelig at noen kan hevde noe slik.
3) Den beste læreplanen vi har hatt i Norge, er M87. I den planen klarte man å kombinere vekt på kunnskaper med samarbeidsevne og sosiale ferdigheter, samtidig som man fikk til en differensiering av undervisningen som fungerte rimelig bra. Siden ble begrepet differensiering erstattet med såkalt tilpasset undervisning. Dette har ført til en ekstrem vektlegging av at undervisningen skal individualiseres, på tross av at stadig mer forskning viser at dette slett ikke fører til bedre kunnskaper for noen! Trening i samarbeid har blitt helt borte fra debatten, noe som er ytterst uheldig, ikke minst sett i lys av skolens grunnleggende formål. Den beste undervisningen gis trolig i en gammeldags klassestruktur, men der elevene får komme mer til orde enn i tidligere tider.
4) Karakterenes betydning overdrives - fra begge sider. Erfaring viser at karakterenes betydning for motivasjonen til å lære, er ganske liten, bortsett fra at det få litt for god karakter er mer motiverende enn å få litt for dårlig. (Elevene har lyst til å beholde den gode karakteren.) Det er heller ikke særlig grunn til tro på alle påstander om at karakterer er ødeleggende for selvfølelse og selvtillit. Derimot kan de bidra til å gi elevene et realistisk bilde av egne kunnskaper og ferdigheter, noe som kan være positivt i en tid preget av narsissisme og overdreven oppfatning av egne ferdigheter.
Vennlig hilsen en litt oppgitt Ronald Bradal