Kulturarv er en menneskerettighet

Kulturelle og religiøse kulturminner er fysiske bevis på tilhørighet i et geografisk område. Fjernes fiendens kulturarv, fjernes også dennes synlige krav til stedet. Slik svekkes fiendens moral og styrke. Denne taktikken så en med all tydelighet demonstrert under krigen i Jugoslavia. Bombingen av broen i Mostar hadde ingen direkte militær betydning, men den symbolske ødeleggelseskraften var enorm. Bombingen var et målrettet angrep for å frata fienden dennes kulturelle bevissthet og på den måten svekke fiendens moral. Det er ikke tilfeldig at gjenoppbyggingen av broen i Mostar fikk høyeste prioritet etter Bosnia-krigens avslutning. De mange og fortsatt vedvarende konfliktene i Kaukasus har vist samme sørgelige mønster. Derfor er det gledelig at nettopp disse landene har vært blant de mest ivrige i arbeidet med å utarbeide Faro-konvensjonen, som nå trer i kraft etter at Georgia som det tiende landet undertegnet avtalen.

Konvensjonen skiller seg fra tidligere avtaler på kulturminnevernområdet ved at den ikke dreier seg om tekniske prinsipper for hvordan kulturminnene skal bevares som gjenstander, men om betydningen av kulturarven for menneskene vi bevarer den for. Kulturarven er med på å forme oss til dem vi er, og den gjør det mulig for oss og for kommende generasjoner å se samfunnsutviklingen i en større sammenheng. Retten til kulturarv har fått et bedre og etterlengtet vern med Faro-konvensjonen.

Også i dagens konfliktområder ser vi kulturarvens sterke betydning. I Egypt har befolkningen slått ring om Nasjonalmuseet som beskyttelse mot plyndring og hærverk. I Afghanistan har Taliban på sin side ødelagt uerstattelige kulturskatter fordi disse ikke samsvarer med bevegelsens religiøse ståsted.

I Norge ser vi kanskje tydeligst kulturarvens betydning når noe går tapt. I 1992 brant Fantoft stavkirke i Bergen ned til grunnen. Umiddelbart ble det reist et folkekrav om at en kopi skulle bygges. Av ni kirker som har brent de siste 20 årene, er seks gjenreist som kopier eller gjendiktninger av den gamle. Uavhengig av kristendommens betydning for folk flest er våre kirkebygg en felles og viktig kulturarv.

Faro-konvensjonens formål er at partene skal erkjenne kulturarv som en del av menneskerettighetene. Gjennom avtalen aksepterer partene både et individuelt og et kollektivt ansvar for kulturarven. Konvensjonen sier videre at enhver har ansvar for å respektere andres kulturarv i samme grad som sin egen, og som følge av dette respektere hele Europas kulturarv.

Riksantikvaren har vært en pådriver i arbeidet med konvensjonen. Da Norge som det første vesteuropeiske landet ratifiserte Faro-konvensjonen i 2008, var vi dermed med på å sette vernet av kulturminner inn i et menneskerettighetsperspektiv. Dette var først og fremst en solidaritetshandling med land der motsetninger mellom ulike etniske grupper har gjort kulturminner til militære mål i væpnede konflikter. Samtidig gir den støtte til minoritetsgrupper i land der myndighetene ikke tar tilstrekkelig hensyn til andre enn majoritetsbefolkningen.

Faro-konvensjonen understreker Europarådets viktigste arbeidsområder: Menneskerettigheter, demokrati og dialog mellom ulike grupper. Med Faro-konvensjonen har Europarådet gitt nok et bidrag til hvordan Europas mange folk kan leve sammen i fred og fordragelighet.