Kultur

Somaliske miljøet i Norge, et undertrykt miljø.

De færreste har gått på skole. 13 prosent av mennene og 8 prosent av kvinnene har høyere utdannelse.Over halvparten av somalierne i Norge er under 20 år. Ingen annen minoritetsgruppe har høyere ledighet og lavere inntekt.

Somaliere er en av den største innvandringsgruppen i Norge i dag, det kommer stadig nye somaliere inn til landet for å søke lykken, og for og skaffe seg et bedre liv. De flykter fra borgerkrigen i hjemlandet sitt, mange hadde høy utdannelse i hjemlandet, og gode jobber før borgerkrigen brøt ut, men er nødt til å starte et nytt liv her i Norge med språkkurs, skolegang eller jobb. Somaliere i dag har blitt undertrykt, de har fått stempelet som khat tyggere som bruker hele dagen sin på det, late, vil ikke jobbe eller ta seg en utdannelse. Det blir sagt at mennene slår kvinnene sine og behandler dem dårlig. Det ser ut som at alle somaliere gjør dette, alle blir dratt under samme kam. Hadde det ikke bare vært lettere å pekt ut flere personer som gjør alt dette, istedenfor og sette alle somaliere i samme bås.

Hva er det som gjør at somaliere får gjennomgå alt dette? Det er mange ikke somaliere som også faller lett inn under kategorien av voldsbruk som jeg nevnte. Vi hører stadig i media at mann slo kona, at mann drepte kona, mange nordmenn, og andre folk fra andre etnisiteter lever på trygd/ uføre, det har også blitt sagt at somaliere er så flinke trygdesnyltere de er flinke til å snylte staten for penger, man skulle lissom tro at det var jobben dems. Er det det de virkelig gjør? Hva vet vi, vi er flinke til å dømme med en gang istedenfor og tenke rasjonelt. Det kan være mange årsaker til at de lever på trygd, og ikke har muligheten til å jobbe. De kan være utsatt for sykdommer, vanskeligheter for å skaffe seg jobb flere ting kan spille inn enn det enkle ordet' trygdesnyltere. For jeg tror ikke at de fleste somaliere har som intensjon å snylte staten, ville ikke det har vært litt ummeneskelig.

Skiller seg» for pengenes skyld

Ifølge «Rapport om somaliere i Norge, noen erfaringer» (2006), finansiert av Utlendingsdirektoratet (UDI), har det utviklet seg en praksis hvor endel somaliere skiller seg i det norske systemet, men forblir muslimsk gift. Man kan da oppleve at kvinnen fortsetter å få barn med sin fraskilte ektefelle. Når skilsmisse i tillegg medfører at familiens totale inntekter øker, kan det være en strategi for å forbedre familiens økonomi.

Hvis dette er noe som er brukt hyppig i det somaliske miljøet så er det feil, det er umoralsk fordi det skal ikke være en utvei for og bedre sin egen økonomi på denne måten. Man har alltid andre løsninger, som og leve på trydgen man får, eller prøve og skaffe seg en jobb dette gjelder for både kona og ektemannen. Dette faller lett inn under trygdesnylt, men ikke det å leve på trygd når man ikke klarer å finne seg jobb.

Denne saken gikk for fullt noen måneder tilbake, i April, hvor Amal Aden uttalte seg om hvor undertrykte somaliere er. Som sagt Amal Aden er fra Somalia, hun er en forfatter, og har gitt ut en bok angående det somaliske miljøet i Norge. Amal Aden skulle forøvrig i April i en debatt om kvinneundertrykking på litteraturhuset, men måte melde forfall på grunn av trusler fra menn i det norsk somaliske miljøet. Dette er hva Amal Aden mener om somaliere i Norge:

  • Somaliere vil ikke integreres av frykt for å miste
    sin religion og kultur.
  • Somaliere forakter og er redd nordmenn, som blir sett på som vantro og horer som ikke er til å stole på.
  • Kvinner og jenter blir isolert for å hindre at de får dårlig rykte.
  • Unge jenter blir ofte antastet av menn.
  • Vold er hverdagslig. Far slår mor, mor slår barna.
  • Somaliere "skilles" på papiret for å oppnå overgangsstønad for enslige mødre.
  • Somaliske organisasjoner arbeider aktivt mot integrering innad, men snakker for integrering utad.
  • Somaliere er ikke interessert i barna sine, men får mange barn for å oppnå mest mulig trygdeutbetalinger.
  • Jenter i 12- 14 årsalderen må passe småsøsken og gjøre husarbeid fremfor å delta i fritidsaktiviteter.
  • Mange støtter omskjæring av kvinner, selv om de sier noe annet utad.
  • Somaliere har ingen tillit til det offentlige i Norge.
  • De fleste somaliske menn tygger det narkotiske stoffet khat, ellers blir de ikke sett på som ekte menn.
  • Somaliere lever heller på sosialstøtte enn å ta en jobb uten sosial status.
  • Velferdssamfunnet passiviserer somaliere.

«Det kan virke som om Nav er blitt en «butikk» for mange», sier hun.

For meg så virker det som om Amal Aden har gjort sin mening om somaliere, det virker som om alle er like i hennes egne øyner, hun ser ikke noe positivt i somaliere jeg har ihvertfall ikke klart å finne noe som har et snev av positivitet i seg. Hun tenker ikke før hun sier noe det er bare noe som faller inn i tankegangen hennes, kanksje har hun fått informasjonen om somaliere via media for jeg tror ikke at Amal Aden har vært personlig hos alle somaliere, og spurt om livsoppholdet dems. Så konklusjonen er at det er dette Amal mener, og mange andre nordmenn også. Amal Adens nødrop blottlegger sinne, engasjement og håp. Hvis det skal være håp for det norsk somaliske miljøet, når det gjelder forbedring så hjelper det ikke å dra alle somaliere under samme kam, tålmodigheten må være til stede vi er alle mennesker og vi kan alle forbedres stadig.

Boken til Amal Aden.

Boken er delt inn i to deler. Den første er en autentisk, dokumentarisk fortelling om Yasmin det året hun fyller 14 år. Hun er ofte overlatt til seg selv, faren har flyttet, og en dag kommer heller ikke moren hjem. Etter hvert får Yasmin vite at moren plutselig reiste hjem til Somalia. Yasmin blir giftet bort til en tre ganger så gammel mann.

Historien er ikke selvopplevd, men den er sann. Slike barneekteskap skjer i Oslo, og det skjer hele tiden, senest for et par uker siden. Hun skulle ønske barnevernet og barneombudet brydde seg mer om disse barna. Hun skulle ønske lærere ville reagere når barn uteblir fra skolen. Hun skulle ønske at myndighetene hadde mer kontroll på sosialhjelp og trygdeutbetalinger.