Misbrukte muligheter

Siden tidlig på 2000-tallet har det ikke vært reelle fredsforhandlinger mellom Israel og palestinerne. Siden 2006, og fram til nylig, har det heller ikke vært noen form for reell politisk dialog på palestinsk side. Den politiske situasjonen i Palestina var derfor mer håpløs enn på lenge da den palestinske statsministeren Salam Fayyad i 2009 lanserte sin såkalte Fayyad-plan.

Ifølge denne skal det foreligge en palestinsk stat innen utgangen av 2011. I september skal dette tas opp i FN. Tidsfristen for statserklæringen nærmer seg altså med stormskritt. Mens palestinske selvstyremyndigheter jobber hardt for å få bygd opp de nødvendige institusjonene og samle den nødvendige støtten internasjonalt, jobber israelske myndigheter og diplomater med å undergrave denne prosessen. Deres ankepunkt er at et slikt sololøp vil undergrave fredsprosessen. Men per i dag finnes det ingen fredsprosess.

Det har lenge foregått tre parallelle prosesser på bakken i Palestina. På Gaza bygde Hamas opp sitt styresett, mens statsminister Fayyad gradvis begynte å bygge den palestinske staten på Vestbredden, hvor Israel samtidig fortsatte sin bosetningsutbygging. Situasjonen har vært preget av mangel på dialog mellom partene.

Så lenge det fantes en politisk splittelse på palestinsk side har forhandlinger i realiteten vært meningsløse. Man kunne sett for seg et scenario hvor PLO og Israel klarte å bli enige om en fredsavtale. En slik avtale ville deretter måtte bli forankret hos befolkningen på begge sider. Hvis avtalen ikke hadde folkelig støtte, ville den heller ikke vært en reell fred. Det er her Hamas kommer inn i bildet; en bevegelse som har stor støtte på palestinsk side, og som besitter tilstrekkelig med makt til å kunne avspore enhver fredsprosess. Det var blant annet dette som skjedde med Oslo-prosessen.

Da de palestinske fraksjonene Fatah og Hamas i april 2011 undertegnet en forsoningsavtale, fikk Israel og USA en glimrende anledning til å restarte forhandlinger. Samtidig bringer forsoningen med seg store utfordringer. På den ene siden er en palestinsk samling en nødvendig forutsetning for å få til en fredsavtale som kan forankres blant palestinerne. Hvis Hamas, for eksempel, holdes utenfor en avtale risikerer man at de blir en såkalt «spoilerbevegelse», slik de ble i etterkant av Oslo-avtalen. På den andre siden er Hamas langt mindre pragmatiske enn Fatah eller Fayyad. Forhandlingene i seg selv vil dermed bli mye vanskeligere. Det er altså ingen tvil om at Hamas er en vanskeligere forhandlingspart enn Fatah, men å avskrive bevegelsen som en umulig part er å avskrive fredsprosessen i sin helhet.
Istedenfor å forholde seg konstruktivt til dette dilemmaet har Israel og USA valgt å kjøre samme linje som da Hamas vant valget i 2006 – totalt avvisende. Netanyahu var tidlig ute med å gi klar beskjed til Mahmoud Abbas: «Du kan ikke ha fred med både Israel og Hamas. Velg fred med Israel.» Det samme poenget ble delvis fulgt opp av USAs president Barack Obama i hans såkalte Kairo II-tale: «Annonseringen av en avtale mellom Fatah og Hamas reiser dype og legitime spørsmål for Israel – hvordan kan man forhandle med en part som har vist seg selv uvillig til å anerkjenne din rett til å eksistere.»

Det er ikke noe direkte feil i det Obama sier – det vil være vanskelig å forhandle med Hamas – men å ikke gjøre det vil være å avskrive reelle forhandlinger. Hvis Netanyahu og den israelske regjeringen ønsker en reell fredsprosess, må de være villig til å holde forhandlinger med en palestinsk regjering som inneholder Hamas, og de må være villig til å inngå reelle kompromisser. Det samme gjelder på palestinsk side. Uten slike innrømmelser fra de involverte partene er Fayyad-planen om en unilateral statserklæring det beste man kan håpe på. Å motarbeide både denne og fredsforhandlinger kan ikke ha noe positivt utfall.