Begrepet “nordområdepolitikk” er tradisjonelt brukt om utenrikspolitikk i våre nordlige nærområder. Fram til slutten av den kalde krigen var nordområdepolitikk først og fremst sikkerhetspolitikk, til en viss grad internasjonal fiskeriforvaltning. Fra slutten av 1980-tallet ble det bygd opp samarbeid med Russland i nord på områder som miljøvern, atomsikkerhet og helse. Den euro-arktiske Barentsregionen kom til på norsk initiativ i 1993, med næringssamarbeid og folk-til-folk-samarbeid som viktigste varemerker.
“Den nye nordområdepolitikken” startet i det stille med Jan Petersens nordområdeutvalg i 2003. Utvalget foreslo å nedtone 1990-tallets storsatsinger, Barentssamarbeidet og den norske handlingsplanen for atomsikkerhet i Nordvest-Russland, til fordel for nærings- og kunnskapsoppbygging i nord og multilateralt samarbeid i Arktisk råd. Sistnevnte driver særlig urfolkssamarbeid og miljøovervåking i Arktis. Daværende fylkesordfører i Finnmark, Helga Pedersen, kommenterte tørt at det er “flott og fint å telle isbjørn og isflak, men utvalget har en forståelse av områdene vi ikke kjenner oss igjen i her i Finnmark.” Bondeviks samlingsregjering tok da heller ikke opp hansken fra nordområdeutvalgets rapport i sin stortingsmelding om nordområdene fra 2005.
Med den rødgrønne regjeringen ble det fart i sakene, ansporet av internasjonal Arktis-hype og utsiktene til norsk deltakelse i det som kunne bli verdens største offshore gassfelt, Shtokman. Nå hadde det seg slik at det russiske gasselskapet Gazprom høsten 2006 avlyste den internasjonale anbudskonkurransen om Shtokman-feltet, der både Statoil og Hydro befant seg på shortlisten. Petroleum ble derfor nedtonet i regjeringens nordområdestrategi, som kom på tampen av 2006. Isteden ble kunnskap løftet fram som “selve navet i nordområdesatsingen”. Forventninger ble skapt om storstilt innenrikspolitisk satsing, samtidig som regjeringen var påpasselig med å få fram at nordområdepolitikken ikke er distriktspolitikk.
På dette tidspunktet var også Barents 2020 lansert, UDs overbygning for utviklings- og teknologiprosjekter knyttet til økt maritim og sokkelaktivitet i nord. Men det var fortsatt 1990-tallsinitiativene som dominerte UDs nordområdebudsjett: Barentssamarbeid, atomsikkerhet og annet prosjektsamarbeid med Russland. StatoilHydro kom inn igjen i Shtokman-prosjektet, men uten eierskap til selve feltet. Vel så bekymringsfullt var det at utviklingen i det globale gassmarkedet skapte usikkerhet rundt hele Shtokman-utbyggingen. Den innenrikspolitiske dimensjonen ved nordområdepolitikken ble rendyrket i nordområdestrategiens del II: Nye byggesteiner i nord, som kom i 2009. Kronen på verket var etableringen av Framsenteret for klima- og miljøforskning i Tromsø. Men hver høst når statsbudsjettet ble lagt fram, kom det rutinemessige klager fra nordnorske ordførere. Som en av dem sa i et intervju: "Visjonære tanker og begrepsavklaringer, som dere driver med, betyr ingenting for folk flest i Nord-Norge. Det dere blir målt etter, er om dere får nordområdene ned til landjorda og bygger veier og havner." Selv enkelte nordnorske forskningsmiljøer var skeptiske. Konsernsjefen i det Tromsø-baserte forskningsselskapet Norut uttalte følgende: "Nordområdeforskningen har til nå vært et eneste stort klima- og miljølaboratorium."
Nordområdepolitikken er ikke bare Jonas Gahr Støres verk. Den består av ulike lag, med avleiringer fra ulike tidsepoker: i) arven fra den kalde krigen (nordområdene som storpolitisk arena); ii) arven fra 1990-tallet (nordområdene som arena for institusjonelt samarbeid med Russland) og iii) arven fra 2000-tallet (nordområdene som kunnskapsarena og som arena for bred nasjonal satsing). Eierskap til nordområdepolitikken finnes hos “de kalde krigerne” som er mest opptatt av militær tilstedeværelse i nord, “petrooptimistene” som framfor alt vil begynne å bore i Barentshavet, “fjällrävenmiljøet” rundt Norsk polarinstitutt som helst vil telle isbjørn i Arktis råd, “barentspraktikerne” i Kirkenes som vil ha håndfast samarbeid med russerne i nord, og “ordførerne” som bare vil ha veier og havner.
Her ser vi flere politiske skillelinjer. En potensiell skillelinje går mellom nord og sør. Er nordområdepolitikken et nasjonalt anliggende eller primært til for Nord-Norge? Skal den bidra til nasjonal sikkerhet eller til lokal idémyldring uten innblanding fra “kaffelattedrikkende byråkrater på Grünerløkka”, slik en debattant uttrykte det? Skillelinjen mellom verne- og utbyggingsinteressene i Barentshavet er åpenbar. Mer subtile – i alle fall sett med osloøyne – er de interne konfliktlinjene i Nord-Norge. Er det Tromsø eller Kirkenes som er hovedstaden i nordområdene? (I Kirkenes vil man antakelig heller si Murmansk.) Er det den fjällrävenbekledte polarforskeren som best symboliserer norsk nordområdepolitikk, eller småbedriftseieren i Båtsfjord?
Delelinjeavtalen vil ganske sikkert skape grobunn for ny næringsaktivitet i nord. 1990-tallets institusjonaliserte samarbeid med Russland har forbedret vår kunnskap om hverandre over grensen i nord – og sannsynligvis redusert faren for konflikt. Deler av nordnorsk forskning har nytt godt av nordområdesatsingen, og klimakrisen reduserer neppe behovet på dette området. Om ordførerne får sine veier og havner, vil nok i mindre grad avhenge av nordområdepolitikken, som fortsatt i bunn og grunn er utenrikspolitikk.
Men nordområdepolitikken er også identitetspolitikk. Er vi den polare stormakten som suverent setter internasjonal dagsorden? Eller småstaten som på pragmatisk vis gjør det beste ut av naboskapet med Russland i nord?