Innlegget er skrevet sammen med Sture Arntzen, leder i Handel og Kontor, og Jan Egil Pedersen, leder i Norsk nærings- og nytelsesmiddelarbeiderforbund.
Oppsummerer man den debatten som fulgte i kjølvannet av Matkjedeutvalgets rapport, ser målet for forbrukeren ut til å være tredelt: For det første forutsettes butikkansatte som kan opplyse forbrukeren. For det andre bør det være en bredde og et utvalg av varer som gir kjøperen frihet til å velge. I tillegg til dette er selvsagt lave priser et mål. Men disse tre delene spiller på lag med hverandre og underbygger hverandre. Felles for dem alle er imidlertid at de også på den ene eller andre måten involverer de ansatte.
At forbrukernes og de ansattes interesser går hånd i hånd er muligens et komplisert budskap å nå ut med, og kanskje har det derfor blitt ofret på forbrukerjournalistikkens alter. Kjedenes priskriger og journalistikkens «prisbørser» av mer eller mindre sammenlignbare «handlekurver» ser nemlig ut til å ha påvirket det offentlige ordskiftet i én bestemt retning: Det har vært forstemmende å se hvordan forbrukerinteresser i mange tilfeller har blitt synonymt med priskriger.
Ikke desto mindre er de ansattes interesser også forbrukernes interesser: Friheten til å velge blant mange varer forutsetter nemlig levedyktige bedrifter som kan produsere et mangfold av varer som igjen får plass i butikkenes hyller. Ansatte som kan opplyse forbrukeren forutsetter igjen gode arbeidsplasser med fornøyde ansatte som har yrkesstolthet og som dermed gløder for jobben. Lave priser forutsetter i sin tur en sunn og rettferdig konkurranse, en konkurranse som likevel gir rom for en overskuddsdeling der de ansatte får sin rettferdige andel av de verdier de skaper i jobben.
Matkjedeutvalget satte på sin side fingeren på en rekke problemer, men de berører alle ovennevnte. Av disse vil vi her framheve tre punkter: Franchisesystemet er én av dem, bransjens marginer og herunder joint marketing-systemet en annen. Til sist skal nevnes forslaget til matmerking. Hver av dem fungerer som sin inngangsport til å vise hvordan både forbrukere og ansatte har felles interesser.
Franchisesystemet er i dag et område av norsk arbeidsliv som er helt uregulert og uten innsyn. Mens store konserner må forholde seg til sine ansatte som hva de er, nemlig egne ansatte, velger mange kjeder i dag å inngå avtaler om franchise med hver butikk. Butikken blir da arbeidsgiveren, kjeden bestemmer vareutvalget. Så kan kjedene høste inntektene mens butikkene tar ansvaret.
En franchiselov må derfor ikke bare regulere forholdet mellom franchisetaker og franchisegiver. Skal den gi forbrukeren full uttelling, må den gi innsyn og plassere ansvaret for de ansatte der det hører hjemme. Det vil si på topp. Man kan ikke bære ansvaret bare for vareutvalget, uten samtidig å ha ansvar for de ansatte som skal veilede. I dag ser vi hvordan direktørene i de store kjedene forteller på TV om ansvaret for titusenvis av ansatte. Men den dagen LOs forbund møter dem over forhandlingsbordet og snakker om de ansattes kompetansebygging, forteller de samme direktører at det ikke er de som er arbeidsgivere. Da er det plutselig den enkelte butikk sitt ansvar. Blant annet dette må en franchiselov rydde opp i. Her ser vi at forbrukernes og de ansattes interesser går hånd i hånd.
Det samme gjelder joint marketing-systemet, marginer og delistingsproblematikk. Enkelte av kjedene har hevdet at marginene er små. I Tine og Nortura går marginene tilbake til 40.000 eiere som betaling for produktene de produserer. I Coop, som er forbrukereid, føres pengene tilbake til kundene. I de store familieeide dagligvarekjedene går derimot brorparten av marginene rett i lomma til eierne. Kombinert med franchisesystemet som vi har skissert over, ser vi igjen at de ansatte blir tapere, men dermed også kundene. Som del av høstens forhandlinger mellom produsenter og kjeder ser vi i tillegg at produsentene må betale store summer til kjedene for såkalt joint marketing. Hvor disse pengene blir av, vites ikke alltid. De kommer svært ofte kjedene, men ikke kjøpmannen og dermed heller ikke de ansatte, til gode. Også dette er noe som bør reguleres i en lov om god handelsskikk, det bør dertil overvåkes av et ombud. I tillegg bør såkalt delisting av produkter i forbindelse med forhandlingene reguleres. I dag blir både ansatte og kunder tapere når et produkt plutselig forsvinner ut av hyllene. Kunden får mindre valgfrihet, samtidig kan hundrevis av ansatte bli rammet av oppsigelser og permitteringer.
Forslaget til matmerking innebærer at forbrukeren får friheten til å velge kortreist mat framfor langreist mat. Samtidig er det et kraftig signal om at forbrukernes interesser ikke alltid er lavest mulig pris. Kunden vil få frihet til å velge produsenter som er lokale og med ordnede arbeidsforhold. Også her ser vi hvordan forbrukernes interesser og bevisste valg går hånd i hånd med ansattes interesser.
I Norge må vi aldri komme dit at et rettferdig arbeidsliv ofres på forbrukerjournalistikkens enkle budskap om lavest mulig pris som eneste siktemål. Hele tida må vi minne oss selv om at forbrukere i neste omgang er de vanlige ansatte. Det kan være din nærmeste familie som tjener til livets opphold, det kan være dine venner eller deg selv. I verdens rikeste land er et høyt kostnadsnivå en del av vårt velferdsnivå. Det er fordi vi betaler at vi i neste omgang lever så godt, men dette argumentet betinger et rettferdig arbeidsliv. Derfor må nettopp forståelsen av at det ikke er motstridende interesser mellom forbrukernes interesser og det velorganiserte arbeidsliv også være en del av matkjedeutvalgets oppfølging.