Da jeg nylig var i Bergen og talte romafolkets (sigøynernes) sak for vitebegjærlige og positive kommunepolitikere, oppdaget jeg noe som la en demper på den gode stemning etter møtet i Rådhuset. En student kunne fortelle meg at i lokalene til Christian Michelsens Institutt var et bilde av en kjent svensk kunstner blitt fjernet fordi en islamittisk kvinne hadde sagt at hun følte seg krenket over nakenheten. En ansvarlig i universitetsadministrasjonen sørget for at kunstverket ble gjemt bort, slik at ingen skulle ta anstøt.
Jeg har hørt om flere tilsvarende saker. I et skolebibliotek reagerte en islamittisk student på at bøker med erotiske budskap var utstilt i reolene. Han følte seg krenket. Ved en annen skole nektet noen jenter å delta i undervisning der det var gutter med, og mange steder ville jenter ikke være med i gymnastikken. De ville bli krenket. Jeg kunne nevne mange flere eksempler. Jeg ser for meg et krenkelsestyranni der det til slutt går på ytringsfriheten og den kunstneriske frihet løs. Det overraskende er at så mange velmenende nordmenn faller for dette, som ikke er representativt for muslimer flest.
Man må skille mellom muslimer og islamister. Islam er ingen trussel mot Europa. Muslimer er, slik jeg opplevde det i Sarajevo i sin tid, like europeiske som oss andre. Jeg har dessuten bodd og arbeidet i mange muslimske land. Muslimer er fredsæle, vennlige og kultiverte mennesker som ikke har noe som helst med sharia å gjøre. De opplever islamister som en like stor trussel som vi med rette gjør i Europa.
Jeg møtte kvinner som hadde fått høyere utdannelse. De kunne ikke tenke seg å gå med burka. Hijab har jeg derimot ingen problemer med. Det var vanlig i min barndoms pietistiske miljø at en kvinnes lange hår skulle skjules av et hodetørkle, liksom bena skulle tildekkes for at vi ikke skulle komme på urene tanker. Det ler vi av i dag.
Skulle jeg ta konsekvensen av det krenkelsessyndrom som vi altså ser stadig flere eksempler på i Norge, burde jeg føle meg krenket over at folk ikke vil ta meg i hånden. Jeg er krenket over at skolebarn ikke vil ha gymnastikk sammen med mine russiskortodokse, buddhistiske og humanetiske barnebarn. Jeg er krenket over at det i noen muslimske land er ulovlig å oppføre en kirke eller vise korsets tegn, mens det over alt i Norge dukker opp nye moskeer. Jeg er krenket på mine jødiske landsmenns vegne over at muslimske elever nekter å være med på skolebesøk i Jødisk Museum. Jeg er alvorlig krenket over at homofile medmennesker henrettes i land som Iran og Irak og at islamske ledere i Norge nekter å ta klart avstand fra dette. Jeg er krenket over at velmenende nordmenn strekker seg lengre overfor islamister enn overfor roma (sigøynere) og tatere som virkelig har vært forfulgt i Norge og fortsatt blir diskriminert.
Det er ingen grenser for hva jeg kan bli krenket over hvis jeg først henfaller til dette syndrom, men da er ikke veien lang til en islamofobi som rammer alle muslimer. Og islamofobi må vi alle kjempe mot.