Svarteperspillet om sykehusene

Molde og Nordfjordeid viser en regjering i utakt med innbyggerne. Departementets sykehuspolitikk har sabotert sykehusenes mulighet for å lykkes. Det er behov for et bredt politisk forlik hvor fremtidig organisering av eierskap må inneholde noe mer enn forvaltningsmessig avstand mellom departementet som eier og sykehusene som utfører.

Uro over norsk sykehuspolitikk er ikke av ny dato. Da staten overtok sykehusene i 2002, var det som en følge av uklare ansvarsforhold mellom fylkene som eier og staten som bevilgende myndighet. Stortinget vedtok reformer og innførte pasientrettigheter og ventelistegarantier som forpliktet fylkene, uten at det fulgte med nødvendige økonomiske midler til å gjennomføre reformene eller oppfylle rettighetene. Lange ventelister ble en stor politisk belastning. Aktivitetsøkning på grunn av økt etterspørsel fra befolkningen og økte muligheter på grunn av medisinsk og teknologisk utvikling er en viktig pådriver til kapasitetsproblemene.

Ventelistene har vært økende i alle år etter 2005, da den innsatsstyrte andelen av finansieringen til sykehusene ble redusert til 40 prosent. Det står nå 280.000 på venteliste, i snitt 77 dager. Spørsmålet er hvor lenge vi kan ha disse ventelistene før private helsetjenester vokser frem i mye større omfang enn i dag.

Aktivitetsøkning har vært et vanskelig tema. Selv om Stortinget ikke bevilget midler til økt aktivitet i årene 2005–2008, økte aktiviteten, noe som var en av årsakene til de betydelige underskuddene i perioden. Hadde ikke aktiviteten blitt økt ut over budsjett, ville ventelistene vært enda verre og en større politisk belastning. Etter 2008 har det vært bevilget penger til økt aktivitet, men da bare 80 prosent av hva aktivitetene koster, noe som påfører sykehusene et betydelig effektiviseringspress.

Sykehusenes økonomi har aldri fått sjansen til komme i orden i tiden med statlig eierskap. At man valgte å organisere sykehusene som helseforetak, medførte at regnskapene måtte føres som i private bedrifter. Det innebærer at kapitalen/verdiene i sykehusene måtte behandles med avskrivninger. Dette bevilget Stortinget først fullt ut i 2008, og differansen har etablert et underskudd på over 10 milliarder kroner. For å finansiere nye sykehusbygg i dagens system må dette gjøres ved overskudd på driften. Dersom Stortinget hadde bevilget avskrivningsmidlene fortløpende, ville sykehusene hatt tilsvarende større egenkapital til nye bygg, for eksempel i Molde. Videre har Stortinget selv vedtatt nye regler for beregning av pensjonskostnader, men ikke bevilget midler til de økte utgiftene. Sykehusene ble påført en rentebærende gjeld på nær 5 milliarder kroner. Dette er nå rettet opp, men det har trukket store veksler på likviditeten i sykehusene.

Regionale helseforetak: Disse har ikke lenger politisk legitimitet. Det er bare Ap som ønsker å opprettholde denne konstruksjonen i organiseringen av eierskapet. De andre partiene har ennå ikke funnet ut hvilken løsning de vil ha i stedet. Ingen ser for seg en svekket rolle for staten. Det finnes ikke et realistisk forvaltningsnivå på regionalt nivå, og fylkene hver for seg er ikke noe alternativ. I Finland eier kommunene sykehusene, men det ville forutsette en betydelig reform i antall kommuner dersom tilsvarende skulle innføres i Norge. Ap har på sitt landsmøte varslet en strammere politisk styring ved at helseministeren skal ha hyppigere foretaksmøter. Men hva er da hensikten med de regionale foretakene dersom ministeren skal styre mer direkte?

Eierskapsdebatt: Hva vil departementet med sitt eierskap av sykehusene, og hvordan har de tenkt å forvalte dette eierskapet i fremtiden? For brukerne av sykehusene og for oss ansatte er eierskapsmodell i seg selv uinteressant. Valg av eiermodell er i utgangspunktet bare en måte det offentlige praktisk skal organisere eierskapet sitt på, slik at vi kan yte best mulige helsetjenester med god kvalitet. Helt siden den statlige overtakelsen i 2002 har måten staten har utøvet sitt eierskap på, faktisk sabotert muligheten for en god drift. Dette har de gjort ved manglende avskrivningsmidler, manglende dekning av pensjonskostnader, ikke fullfinansiering av økt aktivitet og manglende diskusjon om hvordan de økende ventelistene skal håndteres. Ministeren har i årets foretaksmøter sagt at ventelistene skal ned med cirka 10 dager i snitt og at det ikke skal forekomme fristbrudd. Det er ikke stilt nødvendige midler til disposisjon. Da kan sykehusene sitte igjen med svarteper eller så kan pasienten oppleve at tiden frem til første konsultasjon går raskt, men at det tar tilsvarende mye lengre tid å bli ferdigbehandlet i systemet. Dette blir kosmetikk for å fremstå mindre politisk belastende, men egentlig innebærer ikke dette noen bedring for pasientene.

Strukturdebatt: Jeg tror at den anstrengte økonomien i helseforetakene har vært bevisst politikk fra departementets side. Den eneste måten å få til regnskapsmessig balanse på og etter hvert nødvendig overskudd for å investere i nye sykehusbygninger, er ved en strukturrasjonalisering, altså å legge ned sykehus. Her er Soria Moria-erklæringen om at ingen lokalsykehus skal legges ned, i motstrid med de naturlige konsekvenser av den politikken som har vært ført helt siden 2002. Dermed får vi den retoriske spagaten ved at sykehusene tømmes for funksjoner, men bygningene står der. Dette har toppet seg i Molde og i Nordfjordeid, men også ved at Oslo universitetssykehus ikke har midler til å investere i det som er nødvendig for å få til en bedre infrastruktur, og som gjør at en mulig gevinst av gigantfusjonen kan brukes til det beste for pasientene.

Det trengs en nasjonal sykehusplan hvor fremtidig sykehusstruktur beskrives, hvor det fremgår hvor sykehusene skal være, og hva de skal inneholde. Finansieringssystemet for sykehusene må klargjøres.