Forventning og vellykkethet

Jesper Juul, den store oppdragelsesguruen har sagt at barn og unge i dag må passe inn i et A5-format. Det er ikke lenger A4-formatet som gjelder. Hvor lite er formatet når den oppvoksende generasjonen blir tenåringer? A6? Jeg er småbarnsmor, og jeg bekymrer meg. Og jeg lurer på hvem i all verden det er som bestemmer at forventningspresset bare øker og øker?

Hva er det egentlig som gir et menneske verdi i dag? Dagens tenåringsgenerasjon ser ut til å være mer stresset enn noensinne. Antallet venner på Facebook er en viktig faktor i uttellingen av hva som avgjør verdien din. Mennesker stemmes ut og stemmes inn i stadig flere TV-program, og vi jakter på det perfekte, (selv før et barn er unnfanget og født). I A-magasinet på fredag kunne vi lese om hverdagen til elever på videregående. Tida til å «gjøre ingenting» eksisterer ikke lenger. Det vanlige, gamle sitatet «ungdom driver dank» kan ikke lenger sies å være spesielt brukervennlig. Ungdom er stresset og må hele tida være på hugget enten det gjelder å vite hva det chattes om på Facebook, hva som er akseptert å spise og hvor mye man må trene. Når alt handler om å «måtte», blir det kanskje ikke så sunt lenger.

Vi skal stadig passe inn i et format noen har bestemt at vi skal passe inn i. Utrolig nok er de «noen» vi. Og vi blir overbevist gjennom reklame, TV-serier, og vi er overbevist om at livet handler om å jakte etter et lykkelig liv det alt ser fint og flott ut på utsiden. Men når det er vi som skaper holdninger og formater er det ikke snart på tide at noen sier stopp? Jeg lurer på når motreaksjonen skal komme. Jeg var på en kvinnesamling her om dagen og en av kvinnene sa følgende: «Trikset med mopp er at det blir rent nok.» Når vi skal si. Hit, men ikke lenger. Nå er vi sunne nok. Vi har trent nok. Vi har lest nok lekser. Vi har prestert nok.

Hvem er det egentlig som bestemmer hva som er vellykkethet. Politikere kritiserer til stadighet mødre som velger (ja, de finnes faktisk!) å være hjemme noen år med sine barn og ofrer kanskje en lederstilling i den tida. Hva sier det om samfunnsholdningen, egentlig, i et større perspektiv? Hva gjør det med en overstresset tenåring som en dag ikke får den karakteren som hun såkalt er forventet å få? Er hun da mislykket? Nei, selvfølgelig ikke, sier vi alle. Men følelsen av å være mislykket, ja, den er sterkere enn det alle de voksne stemmene kan fortelle. For holdningene, de ligger tykt utenpå.

Om jeg har et godt svar? Nei. Jeg kunne bare ønske vi våget å erkjenne at faktorene for å være vellykket aldri bør være bestemt av samfunnet, men av hver og en av våre egne drømmer for vårt liv. Og at vår egen verdi ikke er noe som kommer med prestasjoner, men som eksisterer helt alene, uavhengig av alt vi gjør og hvem vi er.