Forskjell på fosterhjem

Harald Berre og Monika Haanes Waagan skriver i et innlegg i Dags­avisen (18/4) om store forskjeller mellom rammevilkårene for kommunale og statlige fosterhjem. For å forklare forskjellen er det viktig å være klar over hva som faktisk skiller de statlige fosterhjemmene fra de kommunale.

De fleste fosterhjem er kommunale. De utgjør nær 90 prosent av alle fosterhjem og utfører en svært viktig oppgave. Vi kan si at de kommunale fosterhjemmene er selve grunnstammen i barnevernets tiltaksapparat. Dette arbeidet skal synliggjøres og verdsettes, og dersom barnevernet skal klare å rekruttere og beholde et tilstrekkelig antall gode kommunale hjem er det av vesentlig betydning at vi klarer å bedre rammevilkårene for disse hjemmene.

Derfor har departementet nedsatt en arbeidsgruppe som skal se hvilke tiltak som kan iverksettes for å styrke rammevilkårene også for de kommunale fosterhjemmene. Arbeidsgruppen er under ledelse av Bufdir, med Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS) som en sentral deltaker, og skal levere sitt forslag innen 1. september 2011.

De kommunale hjemmene skal i utgangspunktet ikke ivareta så krevende barn som de statlige fosterhjemmene. Mens de kommunale hjemmene inngår en avtale knyttet til det enkelte barn, skal de statlige hjemmene stå i en løpende avtale som går over flere år. Videre har begge foreldre i kommunale fosterhjem som hovedregel en mulighet til å ha arbeid ved siden av oppdraget som fosterhjem. Denne retten har ikke foreldrene i de statlige fosterhjemmene, der det kreves at en av dem er hjemme med barnet på heltid. Disse forholdene vil jeg kanskje si at er hovedgrunnen til at de statlige fosterhjemmene har fått rammevilkår som er parallelle til rammevilkårene for arbeidstakere.

Felles for alle fosterforeldre er at de gir utsatte barn og unge en trygg og stabil hverdag, og gjør en uvurderlig samfunnsinnsats. De forteller oss også når vi spør at det er et tøft arbeid, men det er verdt det.