Kultur

Kampen om verdensarven

Er det etisk forsvarlig å gjøre om nåtidige hjemsteder til museer? Og hva og for hvem er det egentlig vi verner, for Vesten, resten eller alle?

I verdensarvbyen Trinidad de Cuba: Det er rundt 15 turister denne morgenen, italienske, og de kommer sammen med en lokal guide inn i huset jeg leier et rom i. Han forteller at huset ble bygget av rike spanjoler, roper til min vertsmor, som sitter i bakstua og syr på et kostyme til husets femåring, og spør når huset ble bygget. «1877» roper hun tilbake, uten å løfte hodet. Det ropes alltid i dette store huset. Guiden forteller videre om livet i byen på 1800-tallet, og turistene ser seg storøyde rundt, titter av og til bort på meg som sitter ved stuebordet og spiser frokost. Noen av dem tar bilder av stua, av bestemor ved gatevinduet, og av kjøkkenet. «Er dette et museum», hører jeg en spørre sin sidemann. «Nei, jeg tror ikke det», svares det.

Noen av turistene tar en ekstra runde rundt i finstua, rundt sementsekkene på gulvet. En av damene holder på å snuble i sekkene. Ingen tar bilder av dem. Det gamle tretaket lekker, og en venn av familien har skaffet sementen til å tette med. Denne arbeideren var leid inn privat, fordi byens konserveringskontor ikke hadde ressurser til å hjelpe. Irritasjonen over det lekke taket rettes mot kontoret, som har det egentlige ansvaret for restaurering og bevaring i den vernede gamlebyen. I praksis må oftest beboerne selv ta ansvar, da kontoret ikke har økonomi til å gjøre jobben. I tillegg ønsker en stor del av beboerne å gjøre moderniseringer som kontoret ikke vil tillate, fordi det strider mot deres oppfatning av hvordan bydelen skal bevares. «Men vi må jo leve», sier innbyggerne. Møblene i stua har tråder bundet mellom armlenene, så ingen skal sette seg i dem. Vi som bor her bruker å sitte i de nye gyngestolene i bakgården. Jeg går ut på trappa.

Like etter kommer en av lederne ved konserveringskontoret forbi, sammen med en gruppe unge, de kan være studenter. Lederen peker mot døra jeg sitter utenfor, og snakker om forskjellige arkitektoniske detaljer. Mens han snakker kommer turistgruppen ut av huset. De strømmer ned trappen, og en av dem stikker albuen i ansiktet mitt mens han snakker med et filmkamera. Han er i ferd med å lage enda en ny versjon av husets historie, til hjemmebruk. Kontorets utsendte sier samtidig at «dette er et av de best bevarte husene i denne gaten, det ser ut som om det er frosset i tid». Noen av hans følgesvenner står slik til at de kan se sideveggen der deler av det originale, skrå tretaket allerede er byttet ut med flat, rå betong, og hvor klesvasken tørker på takterrassen. Hvis de ønsker å se det. Turistene går glade videre oppover, mens min vertsmor går motsatt vei, ned mot det såkalte moderne sentrum, for å handle mat. I den fredede gamlebyen finnes nå bare restauranter, suvenirbutikker og museer. (Utdrag fra feltnotater).

Verdensarv blir til: I 1988 ble Trinidads koloniale, urbane sentrum erklært som kulturelt verdensarvsted av UNESCO, og i dag omtales byen ofte som et museum og et glansbilde av karibisk kolonihistorie. Men et bilde har alltid en bakside, selv et glansbilde, og i Trinidad er det bak lukkede dører mye motstandskraft mot offentlig historieskriving og forvaltningspolitikk. Arvens beboere ble ikke spurt om de ville vernes, og forteller sine egne historier om fortrengning og om livet på utstilling i gamle hus. Jeg vil hevde at en bebodd verdensarvby ikke er ett sted med én historie, så absolutt ingen universell arv, og at den først og fremst tilhører de som bor der.

Arv kan slik forstås som pågående praksis, i motsetning til som en statisk kulturgjenstand. Man kan også hevde at arv ikke er det samme som historie, men gjenskapt historie klargjort for konsum, noe Trinidad kan sies å være, selv om konserveringskontorets ansatte nok ikke vil si seg enige. Begrepet monumental ambivalens er blitt brukt om verdensarvstedet Chichén Itzá i Mexico. Det innebærer at historiske monumenter aldri er univokale, men ambivalente, og at det alltid vil være motstand mot å fryse tida på et sted.

Det understrekes at arv sjelden er noe i seg selv, men at de fysiske strukturene snarere fungerer som et utgangspunkt og tillegges mening gjennom bruk. Trinidad er et eksempel på hvordan byrom ikke bare kan være universelt verdifulle, men gjøres til meningsfulle, erfarte steder gjennom menneskelig samhandling. Og hvem tilhører verdensarven da? Er den først og fremst et historisk monument og et museum, et turiststed eller et hjem?

Feltnotatet innledningsvis er fra Rosario, en av Trinidads gamle hovedgater. Husene her har pastellfargede, glatte fasader, men like rundt hjørnet forfaller det et gammelt hus, det forhenværende palasset til en av fortidas sukkerbaroner. «Se, huset dør», utbrøt folk ofte. Denne tomten var blitt et smertefullt og meningsløst sted, i motsetning til de bebodde husene som ved hjelp av all den nylagte sementen bar historiene videre.

Man kan mene at Trinidad er attraktiv fordi hun bare er fortid. Jeg vil derimot hevde at byen er meningsfull i dag fordi hun også er samtid og hverdag, noe nært og menneskelig som beboere og besøkende kan relatere seg til. Og beboernes daglige kamp for å beholde verdensarven som sitt hjem skjer delvis på tross av en statisk bevaringsstrategi og den stadige omgjøringen av hjemlige byrom til offentlige plasser, og delvis som et svar på beboernes økonomiske behov for å tilpasse seg dagens turistmarked. Men denne kampen er også en kraftanstrengelse for å skjerme seg for de besøkendes påtrengende kameralinser.

Og der beboerne ikke slipper til, dør husene. Så kan man spørre seg om det er riktig å stille ut mennesker på denne måten, og om private hjem noen gang kan bli menneskehetens kollektive arv? En av mine informanter ga dette svaret: «Denne arven tilhører oss, vi som lever og lider den hver dag». Hva ville du ha svart?