12. april lanserte BI sitt årlige Kundebarometer. Der er det statlige Vinmonopolet på femte plass med en tilfredshet på over 82 av hundre! Vinmonopolet har økt med ett poeng hvert år siden barometeret startet. Hadde barometeret vært fra 1981, da jeg startet min karriere som kunde, ville de hatt en skår på 50, og en lojalitet under monopolets muligheter (bare en oppfordring til å brenne hjemme). Med sin absurde målsetning om å selge minst mulig av sin egen vare har de blitt blant Norges mest populære butikker. En ytterst imponerende prestasjon.
Jeg vokste opp i et samfunn med uttalt forrakt for polet. Å stå i polkø var en stående vits om statlig sørvis. Polet var liberalistenes mest strålende argument – med god grunn.
Den politiske høyresiden hadde ikke bare et ideologisk poeng om fri konkurranse. Polet var selve lakmustesten på at ”statseid” og ”sørvis” var uforenlig. Vi som hadde vært i Øst-Europa kunne bekrefte påstanden. Å bli servert av en statsansatt på restaurant var som å spise i helvete med østtyske tollere som servitører. Vinmonopolet var grått, strengt, inneffektivt – og i tillegg forferdelig dyrt. Å komme til Frankrike der man fikk vin i butikken, var grunn nok for meg til å være med på høyrebølgen i 1981.
Til neste valg kommer verken Høyre eller Frp flagge nedleggelse av Vinmonopolet. De har det prinsipielt på programmet, men vil holde like kjeft som SV gjør som republikanere.
Vinmonopolets snuoperasjon er bemerkelsesverdig og gir all grunn til beundring. De er en bedrift som har klart kunststykket å oppfylle sine visjoner: ”Vinmonopolet skal gjøre seg fortjent til folkets støtte.”
Å komme inn i Vinmonopolet i dag er en lise, mens å reise tilbake til den forgjettede franske butikk er en antinostalgisk erfaring. Den franske butikken har dårligere utvalg, i butikken er det lav kunnskap om varene blant de ansatte, og det er ingen klar sammenheng mellom kvalitet og pris. Det finnens riktignok små utsalg med glitrende vin og sørvis, men det drikkes sannsynligvis bedre vin i Norge enn i resten av Europa – og det er polets ære.
Vinmonopolet satser til og med på at Vika kan bli verdens beste vinutsalg! Og de mener alvor. Og ser ut til å klare det. På kvalitet er de billige (alkoholavgiften er selvfølgelig basert på alkoholprosenten og ikke på utsalgsprisen, altså blir dyr vin alltid relativt sett billigere). Og når innkjøperne er både svært flinke og store, får polet rimeligere priser enn konkurrenter i de små spesialkjappene i Europa.
Da man gikk fra disk til selvbetjening i USA på 1920-tallet var det økonomiske incentivet å kunne kutte lønnskostnadene, men man risikerte å redusere sørvis når man overlot for stor frihet til kundene, og det ville bli vanskeligere å styre salget. Siden den gangen har selvbetjening blitt en positiv norm. Man slipper kø, man kan studere varene selv, man kan være i fred. Men trenger man hjelp, må sørvispersonalet være tilgjengelig. I dagens butikker er det stor forskjell på kvaliteten til selgere, og troverdigheten er liten. Man vet at selgeren får prosenter på noen produkter, og butikken på å selge det dyreste produktet.
Kommer man inn på polet, derimot, kan man alltid spørre en person i uniform: ”Du, har du peiling på rødvin? Jeg skal spise ostepop.” Svaret er profesjonelt og glitrende: ”Prisklasse? Hva pleier du å like? Jaså, god garvesyre. Denne er en god til salt ostesmak – typeriktig syre.” De gir deg det beste produktet ut fra det du vil ha, ikke hva bedriften tjener mest på å selge. Klager du får du enda bedre sørvis. Henvender man seg sentralt med en forespørsel, gir de begrepet sørvis en ny dimensjon.
Det interessante er at det faktisk funker alkoholpolitisk. Man blir mer opptatt av å drikke en flaske god rødvin enn to dårligere. De har også klart den alkoholpolitiske målsetningen å få nordmenn over fra sprit til vin.
På Gardermoen, derimot, vet man at man blir lurt. Der er det pengene som rår. Vinen er ikke satt der for at vi skal ha den beste varen, men for at Travel Retail Norway AS skal tjene mest mulig, og det merker man på smaken. Resultatet er at flere dropper vinkvoten, og bare fyller sprit og tobakk.
Påstanden om at konkurranse er en forutsetning for et godt tilbud er blitt gal. Nå er Vinmonopolet et bevis på det motsatte. Vi må revurdere vårt forhold til Staten som egnet kremmer. For oss pragmatiske liberalister er historien overraskende og ironisk. Vi er vel alle opptatt av å lytte til det beste argumentet, men hva sier Kristin Clemet når Vinmonopolet har talt?
I kjølvannet av matkjedeutvalgets konklusjoner kan man spørre: Hvorfor bare god sørvis og kunnskap på vin? Hvorfor må man bare kunne navnet på vindruer, hvorfor skal vi ikke kunne forskjell på ulike typer kålrøtter eller storfe? Med det maktoverskuddet som er i dagligvarehandelen, er ”de fire store” detaljistene som monopolister å regne. Det ville kanskje være en god ide å la Staten ta over hele dagligvarebransjen, så fikk vi like god sørvis og bedre produkter, når vi allikevel skal betale så mye.