Mannen med den hevede øksen over paret på Vitlyckeristningen er en symbolsk velsignelse av kjærligheten mellom en mann og en kvinne som i en vielse. Et bilde formidlet av helleristere som nedtegnet betydningen av ektepakten i det offentlige rom på en bergflate vi i dag omtaler som vielsesscenen på Vitlyckehellen. Den formidler seremoni, harmoni, tradisjon og speiler i likhet med i dag indre og ytre pakt eller symbiosen mellom natur og kultur. Velsignet for at generasjonene skal føle seg forpliktet til å overføre tradisjonen med å ta vare på hverandre.
Helleristningens avbildning av skafthulløkser er fra en tidlig fase i det før-norske samfunn, da originale artefakter var i praktisk bruk. Den første ilden ble av Tor bonde om våren slått med flint. Folkeminnet om at mennesket slo ild om våren er en urgammel måte å overføre kunnskap fra våre forfedre og formødre til oss. Den sumeriske 6000 år gamle tradisjonen forteller om påkallelsen av «første gangen».
Svedjing av skog var nødvendig for å komme ned til den vekstlige humuslaget. Flintøks og andre steinøkser ble nyttet, og de bofastes nye bruk av skogen endret forholdene til veidefolket og er omtalt i Voluspå.
De første husmennene etablerte åkerbruk og åkermark. Kombinasjonen fe- og åkerbruk ble med tiden regulert i åkerbruks- og utmarksrettigheter. Fe-, åkerbruk og landnåm er en sentral del av lokal, regional, nasjonal, kontinental og global sjølberging, der klimapolitiske tiltak støtter opp om gode globale levevilkår og ervervssysler som fiske, fangst, håndverk og lokal, nasjonal og regional handel.
Groprekken med de tre mennene med hevede økser til høyre på Vitlyckeristningen er et uttrykk for en grensedragning mellom parter. Markeringen i det offentlige rom stadfester at det å dele bruksrettigheter er en gammel skikk. Den knakkede gropmarkeringsrekken formidler en omforent overenskomst. Velsignelsen av groperekken er tolket som en fredelig velsignelse av en grense til gunst for flere parter. Et billedmessig uttrykk for visdommen i en avtale stadfestet av tre menn med hevede økser. En symbolsk risset aksept i berget om at felles grenser er til fordel for mellommenneskelig samkvem, slik felles sikkerhet i dag er til fordel for mellomfolkelig og mellomstatlig samkvem. Den symbolske stadfestingen i berget er et førhistorisk uttrykk. I dag vedtar parlamentene ratifisering av prinsipper og avtaler.
Krig, fattigdom og temperaturstigning er ikke naturlover, men uttrykk for menneske skapte hindringer. I fellesskap kan vi overvinne dem ved å ta i bruk overlevert visdom.
I Nord-Europa introduserte Hallstattkulturen den moderne krigsvåpenteknologien. Den keltiske ekspansjon rykket med krigsmakt for 2700 siden inn i deler av det før-norske samfunn. De keltiske krigssenene på helleristningene i Bohuslän er de skandinaviske samfunns eldste billedoverleveringer av strids- og krigsmotiv. Rytterne med keltiske skjold gir oss grunnlag for å tidfeste et regionalt forsøk på kolonisering av kystbefolkningen på østsida av Folda til siste del av bronsealder. Den gang de første skritt ble tatt for å organisere vetesystemet langs kysten, da folk samvirket om å gå vitavordre (vetevakt) for å trygge hjem og sjølråderett.
Det eldste billedmessige uttrykk for sorg i det før-norske samfunn finnes på det store Vitlyckefeltet. Det uttrykksfulle bildet risset i berget formidler sorgen ved en husbondes død. En sorg krigen påførte en gravid kvinne da keltiske krigere fra sør på hester med makt trengte seg helt opp til Østfold i Norge. Denne 2700 år gamle inntrengningen fra sør søkte å erobre og ta kontroll over samfunnene i de søndre delene av leia langs Leidin. Kvinnen på hellen med det gravide fruktbarhetstegnet kneler i sorg ved hodet til sin døde mann. Han bærer sverdet og er knyttet til et skip. Skipene i kystvernet ble senere til Leidangen. Skipet er også tolket som en del av reisen over til dødsriket. En symbolsk sammenheng vi gjenfinner i den dødes reise gjennom kirkeskipet.
Et av de eldste skriftlige tegn på sorg i Norge som følger av krigshandlinger, er gjengitt på runesteinen fra Stangeland i Sandnes fra en senere fase i en ekspanderende merkantil og krigførende romtid; av historikere kalt vikingtid. Runesteinen står i dag ved inngangen til rådhuset i byen.
Oversatt til moderne norsk skulle dette bli:
Torbjørn skald reiste denne steinen etter Sjø-Tore, sin sønn, som falt i Danmark.
Utformingen av runene og språket i innskriften peker mot 900-årene etter Kristus da grådigheten til høvdinger og strid formørket før-norske sinn. Runesteinen er reist som et minne over Sjø-Tore (skal nok bety «Tore Sjøfareren») som aldri kom hjem igjen etter et slag i Danmark.
I myten om Ragnarok heter det at da den gamle verden gikk under, ble den unge Liv («livet») og den unge vennen hennes Livtrase («den livskraftige») ført vekk til Hoddmimes holt der de ventet på at Ragnarok skulle ta slutt. Ragnarok kan i forestillingenes verden være et uttrykk for at før-norske høvdingers sjørøveri og underkuende maktkultur møter sin undergang. Liv og Livtrase som søkte tilhold i Hoddmimes holt grunnla en ny menneskeslekt, og gjennom dem lever håpet i livet og det livskraftige samvirke videre.
Merket det stend om mannen han stupe. En av Norges eldste merkesteiner står utenfor Farsund. Steinen bekrefter en varig grensemarkering mellom naboer der merkesteinene framtrer som en del av et større konfliktforebyggende avtalesystem et fellesskap må bygge på.