Lydon lader om

– Jeg er glad i Sex Pistols, men det er i PiL jeg realiserer ideene mine. Jeg begynte med en veldig aggressiv tone i Sex Pistols. Tonen er mer finstemt nå, med flere følelser. Jeg er et mer fullendt menneske, forteller John Lydon til Dagsavisen.

Sprengte grenser

Etter en rekke år med en rekke gjenforeningskonserter med Sex Pistols – de spilte i Tromsø i 2008 – er Lydon nå tilbake med gruppa PiL. 21. juni er de på Rockefeller, der de også spilte i 1987. Lydon har ikke opptrådt i Oslo siden.

Artisten som før var kjent som Johnny Rotten er en av rockens aller fremste ikoner. Han sto snerrende i spissen for punkrevolusjonen i 1977, men hoppet av Sex Pistols like etterpå. Og kom tilbake med gruppa Public Image Ltd (heretter PiL). Ikke med like stort oppstuss rundt sin person, men med musikk som fortsatt sprengte nye grenser og hadde stor innflytelse. Etter mange år med et gjenforent Pistols gikk turen tilbake til PiL i 2009.

– Både Sex Pistols og PiL spiller sanger jeg skrev. De er begge veldig givende på forskjellige måter. Men jeg heller mot å foretrekke PiL. Det er mer et personlig prosjekt, som ligger meg nærmere til hjertet, sier Lydon.

Som forteller at livet hans forandret seg da han fikk hjernehinnebetennelse som sjuåring.

– Da jeg ble frisk igjen etter hjernehinnebetennelsen, hadde jeg tapt mye av hukommelsen. Jeg brukte fire år på å komme helt til hektene igjen. I en sånn tilstand vil du ikke forsøke å være noen andre. Bare være glad for endelig å være deg selv igjen. Så jeg oppdaget stemmen min veldig tidlig, sier John Lydon.

For gal for dem

Fra han sto på scenen med Pistols for siste gang i 1978 og snerret «ever had the feeling you’ve been cheated», til PiL entret hitlistene med singelen som bare het «Public Image», gikk det bare ni måneder.

– Jeg hadde en rekke sanger som ikke kunne tilpasses formatet til Sex Pistols. Dessuten var det så mange problemer i bandet. Med et dårlig management som manipulerte oss, en av oss ble fortalt én ting, en annen noe annet, fastslår Lydon.

– Vi var barnslige unger, vi hadde en tendens til å tro på hva de voksne fortalte oss. Vi har ordnet opp oss imellom nå, men det forårsaket store problemer den gangen. Som ble satt i gang av mindreverdige mennesker, for å si det så pent som jeg kan.

– Da Pistols falt fra hverandre måtte jeg gjennom noen vanvittige rettssaker, men jeg samlet sammen venner og dannet PiL. Jeg skrapte sammen pengene fra en ikke så veldig god platekontrakt, og så kunne vi sette i gang, forteller han.

– Jeg elsket den nye friheten. Pistols ville blitt mer begrensende for meg. Jeg var for gal for dem. Jeg ville ikke lenger bare lage sanger som opponerte mot gamle institusjoner. Personlig politikk ble mer motiverende enn politikk i seg selv. Jeg eksperimentere med forandringer i mitt eget hode. Å høre på andres synspunkter. Som førte til at PiL lagde sanger som «Rise»: «I could be wrong/I could be right».

– Og «Anger is an energy» i refrenget i den samme sangen?

– Jeg innså det kanskje ikke den gangen, men dette var en hyllest til Gandhi. Jeg tror ikke på vold. Passiv motstand kan være så mye mer effektivt. Vold gir deg fiendebilder som varer i hundrevis av år.

Fortsatt sint

– Er du fortsatt sint selv?

– Jeg er sint på regjeringer, politikere, institusjoner. Alle de som tror de er bedre enn oss og fremmedgjør oss. Og folk som danner seg tåpelige meninger uten å vite hva de snakker om. Det er disse som er mest tilbøyelige til å demonstrere. De som tror verden vil bli bedre ved å kaste murstein på McDonald’s. Det kommer ikke noe godt ut av å fremme misunnelse og hevn. Jeg er vokst opp med britisk krigføring i Irland, jeg har slektninger som sto på begge sider av det. Hvordan kunne kasting av bomber gjøre Irland fritt?

Norsk film og bok

I fjor var Lydon i Oslo for å gjøre en liten rolle som seg selv i «Sønner av Norge», filmatiseringen av Nikolaj Frobenius’ «Teori og praksis», om oppvekst i Utkant-Oslo under framveksten av punken på slutten av 70-tallet. Filmen ar premiere til høsten.

– Jeg hørte det var en smal, idealistisk film, og at de ikke hadde så mye penger. Da fikk jeg lyst til å hjelpe til, forklarer Lydon.

– Jeg møter en forvirret ung, norsk gutt, i punkrockens tid, som forsøker å finne ut hvor han hører til i livet. Og finne ut om han kommer til å ha et liv i det hele tatt. Jeg har erfaringer fra den britiske arbeiderklassen, og oppdager at det er det samme over hele verden: Sinnet og frustrasjonene som ungdommer må gjennom. Ønsket om å føle at de hører til et sted. Som alltid er det ungdommen som blir sett på som problemet. Det er de som tenner den største gnisten i hvilket som helst land. I dem finner vi livsgnisten. De som ofte blir regnet som problembarna. Men de som lener seg tilbake og ikke gjør noe hjelper ingen av oss.

Historien om Sex Pistols er så stor at forfatteren Trygve Mathiesen har gitt ut to bøker om deres konserter i Oslo og Trondheim i 1977. Den siste kom i mars.

– Det er synd de som skriver disse bøkene aldri snakker med meg, sukker Lydon.

– Du er ikke så lett å få snakke med? Jeg har ventet i 35 år?

– Nei, jeg snakker ikke om akkurat denne boka som du nevner, men i årenes løp har det vært skrevet så mange bøker om meg og mitt liv, av såkalte eksperter, tomsinger som tror de kjenner mine innerste tanker. Uten engang å spørre meg først. Kan de ikke heller skrive om sine egne tanker? Og utlevere sine egne hemninger og hemmeligheter?

Solgte smør

Suksessen til Sex Pistols var med på å finansiere Richard Bransons Virgin Records, som siden utviklet seg til et av de størst britiske forretningsimperiene. Med flyselskap, telefonselskap, kredittkortselskap, alt som hører med.

– Jeg var med på å fylle Virgin med penger, og vi hadde en vennlig tone helt til jeg angivelig ble for ukontrollerbar. Da begynte de å tegne kontrakter med de forferdelige bandene som kopierte PiL ...

– Hvem tenker du på?

– Oh my god, hvem har du der ute, Smashing Pumpkins, Massive Attack, you name them, sier Lydon irritert.

– De er parasitter av natur, uten originalitet, og de irriterer meg. Det er derfor jeg har så store problemer med Virgin. Uten deres backing er PiL en stor utfordring for lommeboka mi. Men etter den forrige turneen fikk vi råd til å gå i studio for å spille inn nytt materiale. Men Virgin vil ikke gi ut noe av det gamle materialet, de bruker alle slags unnskyldninger, som at opptakene er borte, at de ikke har kommersiell appell. De mest tåpelige unnskyldninger. Vel, jeg gjorde en reklame for smør i England, jeg fikk frie hender med innholdet, og det ble ganske morsomt. Omsetningen økte med 85 prosent! Det er ikke noe i veien med meg som selger, humrer Lydon.

Reklamefilmene er for øvrig et syn verdt i seg selv: «It’s not about Great Britain, it’s about great butter». Mange ble kanskje overrasket over å se den gamle punkrockeren selge smør. Eller lage naturprogrammer for fjernsyn. For ikke å snakke å være programleder for talkshows. Eller i den britiske reality-serien «I‘m A Celebrity – Get Me Out Of Here».

– Jeg fikk muligheten til å samle inn penger til veldedighet. Det så ut som en to ukers ferie i Australia. De sa ikke at det var i jungelen. Jeg fikk et lynkurs i naturfag. Jeg skaffet nesten en kvart million pund. Og var fornøyd med det. Du kan kalle det «reality», jeg sier det var «Johnny Rotten skaffer en kvart million til gode formål».

Levende legende

Et av John Lydons mest kjente utsagn fra punkæraen er at ideen ikke var å få 10.000 kopier av Sex Pistols, men 10.000 forskjellige holdninger.

– Variasjonen er livets krydder. Uansett hvor mange vi er på denne jorden er alle i stand til å tenke egne tanker. Dette er gleden ved musikk, alle de helt forskjellige holdningene, som utvider våre univers. Vi kan ikke leve isolerte. Skal vi dele på planeten må vi dele forskjellene våre. Vennene mine er helst de som er ikke er veldig enige med meg. Det gjør livet rikere. Det mest vennlige du kan gjøre er å være uenig. Jeg liker ikke dogmer. Det er derfor jeg synes alle religioner er unødvendige anakronismer. Og egentlig tidlige former for politikk, for å kontrollere befolkningen.

– Hvordan er det å ha vært en forgrunnsfigur for en generasjon?

– Jeg har i alle fall ikke skadet noen. Bare gjort mye for å hjelpe mange.

– Selv om du også ble regnet som en folkefiende i et par år?

– Dette var medienes manipulasjon. De forsøkte å stjele vår styrke, men de fikk det ikke til.

– Hvordan har du det som ikonisk rocklegende?

– Noen dager er det bare pinlig for meg, fordi jeg ikke forstår det helt. Men så, andre dager tenker jeg; yeah, helt riktig, sier Lydon, som nå ser fram til å utvikle PiL videre og skrive nye sanger:

– Så lenge det finnes mennesker i verden slipper jeg ikke opp for emner. Jeg er selv et arbeid i utvikling. Før jeg har perfeksjonert meg selv som menneske kommer jeg ikke til å være fornøyd.