Innvandring og velferd

På årets World Economic Forum var det bred enighet om at de nordiske landene har meget konkurransedyktige økonomier, samtidig som de har en politikk som fremmer likestilling, rettferdig fordeling og et arbeidsliv preget av samarbeid og et godt arbeidsmiljø. Den amerikanske økonomen Jeffrey Sachs sa til Dagens Næringsliv (28/1) at han beundrer den nordiske modellen. Men han er redd for at den vil bli sårbar overfor de stadig mer omfattende internasjonale vandringene. Stor innvandring av mennesker fra andre kulturer kan svekke støtten til den nordiske velferdsstaten, fordi den er basert på andre erfaringer og andre holdninger enn de innvandrerne har.

I dag kommer mange innvandrere til Norge fra andre europeiske land, flest fra Polen og Sverige. Det er åpenbart ikke dem Jeffrey Sachs har i tankene, men den ventede store utvandringen fra land i Asia og Afrika. Et lite land som Norge kan ikke ta imot mer enn et begrenset antall av alle dem som ønsker å komme hit. Det gjelder også dem som søker asyl i Norge, fordi de er forfulgt eller av andre grunner ikke kan oppholde seg i hjemlandet. Vi må alltid legge til grunn at de som godtas som innvandrere skal ha samme rettigheter som alle andre nordmenn.

Jeg tviler på at det i lengden holder å basere innvandring av ikke-europeere til Norge i det vesentlige på å gi dem asyl. Det fører jo til at vi må avvise folk med egenskaper som vi gjerne vil ha i vårt arbeidsliv. Maria Amelie-saken viste at vi i tillegg til asyl må åpne muligheter for innvandrere som vi får behov for i et arbeidsliv med langt flere eldre enn i dag. Vi kan ikke vente oss mange europeiske innvandrere når hele Europa får en eldre befolkning. Da vil det komme langt flere innvandrere fra andre verdensdeler.

Hva bør vi gjøre for å hindre at en «fremmedkulturell» innvandring undergraver vår velferdsmodell? De som innvandrer må forstå at det er i deres personlige interesse, ikke bare å kunne nyte godt av de norske velferdsordningene, men også å bidra til at de får bred støtte og kan bygges videre ut. Innvandrerne må godta de prinsippene som den norske velferdsstaten er bygget på, som for eksempel likestilling mellom kjønnene.

Hos oss gir velferdsstaten den trygghet som familien gir i andre kulturer. For å styrke familien oppmuntrer slike kulturer ofte til handlinger som er i strid med våre prinsipper. Å pålegge unge innvandrere å gifte seg med slektninger i opprinnelseslandet, er et eksempel på dette. Ekteskap må være basert på de unges egne følelser, ikke fordi familien krever det. Vi kan ikke risikere å måtte gjenta norskopplæring og andre former for integrasjon i hver ny generasjon, fordi nye fremmedspråklige stadig bringes inn. Ekteskap mellom fettere og kusiner må unngås, også av medisinske grunner.
En vellykket integrasjon innebærer at alle lærer ordentlig norsk og at alle, også kvinnene, får en mulighet til jobb. Andregenerasjons innvandrere integreres i det norske samfunnet gjennom barnehage og skole. Ordningen med kontantstøtte må opphøre. Det er positivt at så mange andregenerasjons innvandrere tar høyere utdanning.

Før vi fullt ut gjennomfører «et stramt, men rettferdig system» for innvandring, bør vi gi en ny sjanse til dem som under en mindre stram ordning ikke har fått asyl, men som likevel har lært norsk, har arbeidet og tilpasset seg godt til det lokalsamfunn der de har bodd. Det er ikke rettferdig å kaste dem ut nå, etter lang tid i Norge. De bør få en ny sjanse til å søke om asyl, med vektlegging av de egenskaper de har i dag.

Vår velferdsmodell basert på likestilling mellom alle grupper gir oss mulighet å gjøre innvandring til noe positivt, både for dem som innvandrer og for hele samfunnet. Vi bør erstatte «vi» og «de» med et «stort vi», for å følge Jonas Gahr Støres språkbruk. Ved å ta i bruk mest mulig effektive metoder for integrasjon av innvandrere i dag, blir det lettere å møte utfordringene når nye bølger av innvandrere kommer. En godt fungerende integrasjon av innvandrere vil bli det beste forsvar for vår velferdsmodell.