Vi feirer Anna Rogstad nå i mars. For 100 år siden møtte hun som første kvinne på Stortinget. De siste ukene har gått med til forskning om Rogstad, og hun står fram som en banebrytende pioner. Hun kom fra embetsmiljø, men slåss for allmenn stemmerett for kvinner, utdanning for jenter og bedring av lærerinnenes kår.
Hun ble født i Nordre Land i 1854. Faren var justissekretær, og da Anna var ti år, flyttet familien til Trondheim. Hun gikk på realskole, og i 1873 tok hun «høyere lærerinneprøve» etter et kortere kurs. Hun underviste i Trondheim og Kristiania i 50 år. Hun var en av borgerklassens overflødige, gamle «tanter»: ugift, uten forsørger, med lite utdanning. Som lærerinne fikk hun halvparten av en manns lønn. Folk mente de var gale eller hadde kjærlighetssorg, de ugifte embetsmannsdøtrene som ble lærerinner. Om hun hadde kjærlighetssorg, vet vi ikke, men sannsynligvis var Anna Rogstad altfor selvstendig til å gifte seg. Den eldre søsteren Marie forble også ugift og jobbet som lærerinne. De to bodde sammen i en leilighet på Grünerløkka.
Hele sitt liv kjempet Anna Rogstad for kvinners rettigheter. Hun organiserte kvinner og ledet an i kampen. I 1884 var hun med å stifte Kvinnesaksforeningen, og da stortingsmann Berner kuppet foreningen for å hindre at den gikk inn for stemmerett, dannet noen kvinner, med Gina Krog som leder og Anna Rogstad som nestleder, Kvinnestemmerettsforeningen (KSF) i 1885, uten adgang for menn. Med et avbrudd var Rogstad nestleder i KSF helt fram til 1913, da kvinner fikk allmenn stemmerett.
Det var en lang og hard kamp. Høyre var mot kvinnestemmerett og mange i Venstre. Høyre avviste totalt politiske rettigheter for kvinner. Ingen Høyremann stemte for kvinnestemmerett før i 1901 til kommunevalg og i 1907 til stortingsvalg, og da bare for de økonomisk bedrestilte. Ved kommunevalget i 1901 kunne kvinner stemme for første gang. KSF stilte egen liste i Kristiania, og Anna Rogstad ble vararepresentant til bystyret. Det ble sagt at hun var så selvstendig at hun ikke lot seg innrullere i noe parti. Konservative så henne som radikal, radikale som konservativ.
Vedtaket i 1907 om begrenset stemmerett for kvinner ved stortingsvalg var et gjennombrudd. Ved kommunevalget samme år stilte Anna Rogstad på nytt, men denne gangen på en fellesliste av den liberale velgerforening, Høyre og Næringspartiet og ble representant. Ved stortingsvalget i 1909 stilte hun også. Ni kvinner stilte som representant eller vara, og bare Anna Rogstad ble valgt. Hun sto som nummer to på en liste med Høyremannen Jens Bratlie som nummer én. Mange trodde derfor hun var Høyre. Men hun var ikke det. Det var en fellesliste mellom Frisinnede Venstre (FV) og Høyre. Anna Rogstad var med på å stifte FV i 1909 under ledelse av Christian Michelsen. Både Høyre og FV gjorde et brakvalg og dannet koalisjonsregjering. Bratlie ble representant og Rogstad vararepresentant. I 1910 ble Rogstad også vararepresentant til bystyret for FV.
17. mars 1911 møtte Rogstad for første gang for Bratlie på Stortinget. Det var desto mer oppsiktsvekkende, ettersom Bratlie gikk mot allmenn statsborgerlig stemmerett for kvinner. Først i 1913 ga motstanderne i Høyre tapt. I Stortinget tok Anna Rogstad ordet om hærbudsjettet. Hun var en fredsvenn som holdt på voldgift, sa hun. Norge burde gå foran når det gjaldt fred og voldgift. Men så lenge fredsarbeidet ikke var nådd lengre, kunne Norge ikke oppgi sitt forsvar. Selv om hun stemte med regjeringen, var dette modig tale, ikke minst fordi en stor felthær sto sentralt for Jens Bratlie som statsminister. Rogstad engasjerte seg i en rekke spørsmål og talte kvinners sak når det gjaldt skattlegging, pensjon og adgang til å tale i kirkene. Hun kritiserte også Bibelen for å være kvinnediskriminerende.
Også som lærerinne kjempet Anna Rogstad for kvinners rettigheter. Hun ville styrke jenters utdanning. De måtte lære det samme som gutter og bli økonomisk selvstendige. Hun skrev avisinnlegg, ga ut lærebøker og veiledninger, og lærere kom fra hele landet for å høre på undervisningen hennes. I 1900 startet hun en fortsettelsesskole for unge piker i tillegg til folkeskolen. Den ble populær, og kommunen overtok den i 1909. Anna Rogstad var bestyrer til hun gikk av med pensjon i 1923.
Men undervisning var ikke nok. Anna Rogstad gikk i front for lærerinnenes sak. I tillegg til at de fikk lav lønn, ble menn ansatt i full stilling, mens kvinner fikk «resten». De ble henvist til småskolen, og menn ble tildelt leilighet, mens kvinner bare fikk hybel. Anna Rogstad gikk inn i Kristiania lærerinneforening i 1883 og utviklet den fra en selskapsklubb til en aktiv fagforening. Hun ledet foreningen i 32 år og var lærerinnenes representant i skolestyret i 22. Hun arbeidet spesielt for å sikre kvinnelige og mannlige lærere lik utdanning og lik lønn. I 1890 ble alle stiftsseminarene åpnet for kvinner på lik linje med menn. Lærerinnenes lønn ble økt, og i 1918 godkjente kommunen i prinsipp likelønn.
Da Norges Lærerforening ble stiftet, ble Anna Rogstad nestformann i det første styret og satt fram til 1907. Men da foreningen ga kvinnene klart mindretall i styret, gikk mange lærerinner ut under ledelse av Anna Rogstad og stiftet Norges Lærerinneforbund. Rogstad ledet forbundet fra 1912 til 1919, arbeidet for likestilling på alle nivå i skolen og drev med pedagogisk reformarbeid.
Bratli-regjeringen brøt sammen, og foran stortingsvalget i 1912 ble Anna Rogstad ikke renominert. Høyremenn tok alle plassene på lista, og FV stilte ikke kandidat i kretsen. I 1913 fikk Rogstad sitt siste partipolitiske verv som vararepresentant til Kristiania bystyre for Frisinnede Venstre.